Nyheter | Midlertidig ansatte
Publisert 26. februar 2026 kl. 09:11
Midlertidighet er i stor grad et spørsmål om kultur og ledelse, mente daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe i 2021. Han krevde at bruken av midlertidige ansettelser ved universiteter og høgskoler skulle ned innen fire år.
Da var andelen midlertidig ansatte i sektoren 12 prosent, ifølge Database for statistikk om høyere utdanning (DBH).
– Jeg ser ingen grunn til at andelen midlertidige skal være særlig høyere her enn i yrkeslivet ellers, der midlertidigheten er på cirka 8 prosent, sa statsråden på Forskerforbundets forskningspolitiske seminar det året.
Budskapet om å få ned bruken av midlertidige ansettelser var ikke et engangsutspill, men også et av løftene i Aps og Sps felles regjeringsplattform fra Hurdal. Det var også tydelig til stede i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning som Moe la fram i 2022.
En stortingsperiode og tre statsrådbytter seinere er fasit at andelen midlertidige stillinger, slik det er definert i statistikken, er redusert til 8,8 prosent. Dette ifølge 2025-tallene fra DBH, som ble lagt fram i november i fjor. Samtidig er nivået i resten av yrkeslivet ifølge regjeringen beregnet til 9,1 prosent.
Nesten alle universiteter og høgskoler har nå en lavere andel midlertidig ansatte enn de hadde for fire år siden. Samlet sett kom det meste av nedgangen i 2022 og 2023, mens reduksjonen fra 2024 til 2025 var på kun 0,1 prosent.
Går vi tilbake til 2016, var andelen midlertidige stillinger hele 15,4 prosent.
Dagens statsråd Sigrun Aasland sa i en pressemelding da 2025-tallene ble gjort kjent, at dette er godt nytt for både de ansatte og institusjonene.
Det er likevel få jubelrop å høre fra sektoren. Det har nemlig også skjedd mye annet på jobbmarkedet for akademikere. Det har blitt dramatisk færre jobber samlet sett: Kutt i budsjettene og utfasing av stillinger opprettet under pandemien har gjort at mer enn 2000 årsverk har blitt borte siden 2023.
Det er derfor godt mulig at nedgangen i bruken av midlertidige stillinger ikke bare skyldes at universiteter og høgskoler har skjerpet seg. At midlertidige stillinger har blitt trukket inn som del av en innsparing, kan også være en årsak.
Dessuten er det uenighet om hvordan andelen midlertidig ansatte skal beregnes. I tallene fra DBH er flere typer midlertidighet ikke regnet med. Det gjelder stipendiater, postdoktorer, andre ansatte på åremål og ansatte i bistillinger.
Leder i Forskerforbundet, Steinar Sæther, sier at det isolert sett er bra at det er færre midlertidig ansatte i enkelte stillingskategorier, men at forbundet ikke kan slå seg til ro med dette.
– Vi er ikke fornøyd med situasjonen i kunnskapssektoren. Det er fortsatt slik at mange forskere må regne med mange år med midlertidige kontrakter før de får fast ansettelse, sier han.
Forbundet mener at tallet 8,8 prosent gir et feil bilde av virkeligheten. Reelt sett, mener Sæther, er situasjonen når det gjelder manglende jobbsikkerhet, mye verre ved universiteter og høgskoler enn i store deler av arbeidslivet ellers.
– Vi skal ikke underslå at det også har skjedd noe positivt. For eksempel har andelen midlertidige blant teknisk-administrativt ansatte blitt redusert og er på et nivå som er akseptabelt, legger han til.
Utfordringen gjelder særlig de vitenskapelige stillingene. Der mener Sæther at det er et «stort potensial for forbedring».
Vitenskapelig ansatte som på papiret har fast stilling, men likevel vet at de kan få oppsigelse når finansieringen faller bort, er blant dem som ikke fanges opp av statistikken.
Dette gjelder mange i rene forskerstillinger ved universiteter og høgskoler. Flertallet av dem har fast ansettelse, men de er likevel avhengige av å få tilslag på prosjektsøknader.
– Risikoen knyttet til hva som skjer når finansieringen tar slutt, er alltid til stede, sier iranskfødte Alireza Qaiumzadeh, som er forsker ved Institutt for fysikk ved NTNU.
Forskningsfeltet hans er innen teoretisk kvantefysikk. Qaiumzadeh leder nå et Fripro-prosjekt finansiert av Forskningsrådet som løper fram til 2029. Han ble først ansatt ved instituttet som postdoktor, deretter som forsker II fra 2016 og som forsker I fra 2024. Fysikeren har nå både norsk og iransk statsborgerskap.
På tross av en lang karriere føler han i en alder av 45 år usikkerheten mange andre i rene forskerstillinger føler. Det strukturelle problemet Qaiumzadeh beskriver, er at Forskningsrådet og andre bestemmer tilgangen på forskningsmidler og i praksis hvor mange forskere NTNU kan ha ansatt. Hans forslag til løsning er radikalt: Universitetet burde velge ut hvilke forskere de vil satse på, og sette av en buffer som finansiering for disse.
– Jeg forstår at universitetet ikke kan beholde alle. Det burde være en intern vurdering av forskertalenter med sikte på å beholde dem som står for fremragende forskning, og gi dem mulighet til langvarig jobbsikkerhet. Jeg ser ikke noe slikt i dag, sier han.
Det betyr også at noen vil falle fra. Det kommer man imidlertid ikke utenom, mener Qaiumzadeh, og legger til at akademia kan være brutalt.
Han sier at den generelle situasjonen for forskningsfinansiering er annerledes i andre land som Tyskland og Nederland der det er flere instanser å søke forskningsmidler og universitetene i større grad har egne midler:
– Hver gang jeg snakker med kollegaer i disse landene, sier de at Norge er rikt og at vi har vel mye midler. Jeg sier nei. På vårt institutt har vi fire–fem ansatte som skal gå av med pensjon, og vi har ikke midler til å erstatte dem.
Samtidig med at budsjettene er knappe, er det endringer på gang. I 2023 kom et utvalg ved NTNU med en rekke forslag som skulle bidra til å gi tryggere og mer forutsigbare arbeidsforhold for ansatte i rene forskerstillinger ved universitetet. Øyvind Weiby Gregersen, tidligere dekan ved Fakultet for naturvitenskap og nå tilbake i stilling som professor, ledet utvalget.
– Det er en iboende floke at forskningsfinansiering i Norge er kortsiktig. Samtidig ønsker staten at vi som hovedregel skal ha fast ansettelse, sier Gregersen.
Flere av forslagene fra utvalget er nå vedtatt ved NTNU. Blant annet skal ansettelser på mer enn 18 måneder som hovedregel være faste stillinger. Det har kommet nye retningslinjer for såkalt brofinansiering som skal brukes til den enkelte forsker dersom det er opphold i prosjektmidler.
Gregersen mener instituttene kan spille en viktig rolle gjennom planlegging av hvilke stillinger som skal inn i forskningsprosjekter. Målet må etter hans syn være å unngå å planlegge for midlertidighet:
– Det betyr at instituttlederen får mer innflytelse vis-a-vis prosjektlederen. Å få til dette er noe av kjernen for å lykkes.
Ved institutt for fysikk er flere av endringene satt i verk. Instituttleder Kathrine Røe Redalen sier det fortsatt mangler en del avklaringer om rollen forskerstillingene skal ha, men at de i større grad skal styres mot de områdene som er strategisk viktige for instituttet.
– Det som har endret seg hos oss, er at det ikke er den enkelte forsker som har ansvar for å hente inn prosjekter. Hele miljøet rundt forskeren har et kollektivt ansvar for dette, sier Redalen.
Universitets- og høgskolesektoren er sammensatt, og det samme gjelder utfordringene knyttet til midlertidige ansettelser. I kunstutdanningene har mye dreid seg om adgangen til å ansette på åremål i undervisnings- og forskningsstillinger.
Ola Borten Moe måtte trekke seg som statsråd i 2023 etter ureglementerte aksjekjøp, men rakk å legge fram forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven. Da loven ble vedtatt året etter, ble det strammet inn på adgangen til å ansette på åremål ved de statlige høgskolene. Her er det nå kun lov med én åremålsperiode på fire til seks år.
– Loven har hjulpet oss, slik jeg ser det, sier Anders Eggen, leder for Forskerforbundet ved Norges musikkhøgskole (NMH).
Han mener at det har skjedd et personalpolitisk taktskifte ved høgskolen, og at tendensen nå er at faste stillinger ses på som den mest hensiktsmessige ansettelsesformen.
– Vi ser at det går i riktig retning. Konfliktnivået er mye lavere. Situasjonen hos oss har blitt bedre, sier Eggen.
Artikkelen har tidligere stått i Forskerforum 1/2026.
