Av Kjetil Vikene
Publisert 4. januar 2023 kl. 15:10
Forskningen på eliter er veletablert i de norske samfunnsvitenskapene, og forfatterne – to er professorer fra Universitetet i Oslo og to er forskere fra Institutt for samfunnsforskning – er betydelige størrelser i så måte: Vel en femtedel av referanselisten henviser til forfatternes egne publikasjoner.
Eliten som gås etter i sømmene, er toppledere med økonomisk, politisk eller kulturell makt, og kildematerialet som diskuteres og analyseres, er i hovedsak to undersøkelser fra 2000 og 2015. Her er lederne spurt om holdninger til en rekke interessante norske og internasjonale utfordringer og samfunnsforhold, fra klima og innvandring til demokrati og politikk.
En forholdsvis oppløftende hovedkonklusjon etter endt lesing må bli at de norske elitenes syn på tingenes tilstand ikke skiller seg drastisk fra hvermannsens (med noen unntak selvsagt, for eksempel i synet på innvandring).
Selve boken er derimot svært utfordrende: I begynnelsen av lesingen tenker jeg at forfatterne tar mål av seg til å være utførlige og grundige, men etter hvert kjenner jeg imidlertid på følelsen av utålmodighet, og før jeg når slutten av introduksjonskapitlet, lurer jeg på når boken egentlig skal begynne.
Problemet er ikke at fagfeltet er vanskelig å forstå, men at teksten aldri prøver å nå meg. Den er fanget, ja, jeg hadde nær sagt lammet, av en stil preget av høy begrepstetthet og lav informasjonstetthet: Boken går seg til stadighet vill i lange konstruksjoner som på overflaten ser imponerende ut, men som stadig får meg til å lure på hva som egentlig menes: «Styring, som utøves innenfor institusjonelle rammer og samtidig overskrider dem, er kilde til historisk dynamikk. Den består av mange enkeltstående og dels motsetningsfylte beslutninger, preget av uenighet mellom beslutningstakere, dragkamper mellom konkurrerende ideologier og utilsiktede virkninger. Å forstå dem er en forutsetning for å få frem det tvetydige i samfunnsmessige styringssystemer, og identifisere mulige motkrefter. Disse forutsetningene for elitenes handling er hovedsaken i det følgende kapitlet.»
Beklager, men her faller jeg av og klarer rett og slett ikke å sortere hva passasjens ulike pekeord faktisk peker på.
Denne måten å gå rundt grøten på har også sin parallell i stadige påpekninger av hva som skal gjøres, og hva som er gjort (i boken), uten at disse er særlig oppklarende eller nødvendige. Dessuten er det svært mange irriterende småfeil, som at en «avstand» blir «utvidet» (avstander øker vel?) eller at et kapittel «sammenfatter graden av avstand» (det kunne det vel bare stått «ser på avstanden»)? Dessuten lurer jeg på om at «den mest innflytelsesrike teoretikeren i nyere tid med tilknytning til eliter er Pierre Bourdieu», betyr at han er en del av eliten eller om han skriver om den? (Begge deler er vel sant, men jeg gjetter på at det er den andre betydningen forfatterne mener).
I en tid da norsk som forskningsspråk diskuteres intenst, er det synd at toneangivende forskere er såpass upresise.
Det er dobbelt synd siden boken er full av interessante tabeller, resultater og grafer som gir bred innsikt i elitenes holdninger, og som utvilsomt har stor verdi for den som er interessert i eliter og makt i Norge. Dessverre blir leseopplevelsen ødelagt av tåkeleggende akademismer.
