Av Henrik Holm, professor i filosofi og førsteamanuensis i pedagogikk, Oslomet og Steinerhøyskolen
Publisert 30. april 2025 kl. 07:51
Da jeg nokså fortvilet ikke visste inn eller ut i en nokså liten arvesak fordi det dukket opp en fjern slektning som stilte absurde krav, ringte jeg en bekjent av meg som er advokat, og jeg har stor respekt for. Jeg fremla saken, og han sa kort og konsist: «Vås er vås.» Disse tre ordene reddet meg og gav meg mot til å stole på at vås aldri kan bli fornuftig. Utfordringen er å la vås være vås og ikke innlate seg på våsesnakk.
Filosofen Harry Frankfurt knytter våsesnakk til likegyldigheten i sannhetsspørsmålet. Hans betegnelse for våsesnakk er «bullshit». Frankfurts essay «On bullshit» leses verden over og har av mange allerede fått status som en filosofisk klassiker. Tesen hans er klar: «Likegyldigheten til sannheten er bullshitens vesen.» Sagt på en annen måte: All forskning forplikter seg til sannhet. Den kan ikke forholde seg likegyldig til sannheten.
Det vitenskapelige sannhetsspørsmålet får meg til å tenke på kunstnerisk forskning. Hvilken rolle spiller sannheten i kunstnerisk forskning? Skal kunstnerisk forskning forplikte seg til sannhet? Hvis vi blir enige om premisset om at sannhet har en betydning i kunstnerisk forskning, står vi overfor et stort spørsmål: Hva skjer med kunstens spill med skinn, løgn og bedrag, når kunstnerisk forskning forplikter seg til sannheten? Hvilken påvirkning har kunstnerisk forskning på kunsten?
Kunst jobber med skinn, kunst kan tilsløre noe sant, kunst bedrar, og kunst kan lyve. Å utsette seg for kunst betyr å åpne opp for noe som ikke kan defineres. Vi vet ikke hva kunst er, når vi erfarer den. Og vi skal heller ikke vite det. Kunst befrir oss fra oss selv, fra de vante tenkemåtene, fra hverdagen, fra andre. Kunst er spennende fordi den er ny. Også når vi kjenner den, fremstår den som ny. Å lytte til et musikkverk du kjenner inn og ut, er en erfaring som stadig gir deg noe nytt. Kanskje fordi du er under utvikling og hver gang en annen når du lytter. Kunst gir oss en mening vi ikke helt kan sette ord på, og vi vil ikke det heller. Kunsten er seg selv tro, og står og faller med seg selv. Den vil ikke utrette noe utover seg selv.
Spørsmålet er om kunsten er i sannhetens tjeneste når den arbeider med det tilslørende, bedraget, skinnet og løgnen. Er det fordi den avdekker dette, at vi tilskriver kunsten en så stor betydning i våre liv? Verner vi om kunsten fordi den nettopp formidler sannhet på annet vis enn gjennom riktige utsagn om virkeligheten? Er det slik at kunsten åpenbarer noe for oss uten at vi kan si hva den åpenbarer? Og er det nettopp her kunstens stemme er unik, original og kreativ i sin utfoldelse? Jeg er tilbøyelig til å besvare disse spørsmålene med et forsiktig ja.
Det finnes ikke noen metodikk i kunst som gjør at den skal bli etterprøvbar. Kunsten argumenterer ikke med hjelp av rasjonell logikk, selv om den inneholder logiske strukturer og er basert på fornuft i sin formgivningsprosess.
Forskning, derimot, er avhengig av at metodikken er etterprøvbar, og at man klart og tydelig kan besvare hvordan man kom frem til sine resultater. Den kan også redegjøre for hvorfor den gikk frem slik den faktisk gjorde. Det betyr at forskning arbeider med logisk rasjonalitet, og bruken av denne logiske rasjonaliteten er nettopp det den blir vurdert på. Den gjør forskningen etterprøvbar. Etterprøvbarhet forstår jeg ikke i snever forstand, men som et begrep som betegner alt fra muligheten til å kunne følge en tankegang til et empirisk bevis. Etterprøvbarhet betyr konsistens, sammenheng og transparens. Hvordan skal etterprøvbarhet kunne fungere i kunstnerisk forskning? Kan det bli mer enn en appell?
Det finnes forskningsformer som definerer seg annerledes enn gjennom rasjonalitet, som for eksempel kunstbasert forskning, aksjonsforskning eller autoetnografi. Fordi denne forskningen liksom er «noe annet», mener enkelte at den er fritatt for kritikk og fri fra «gammeldagse» rasjonalitetsidealer i vitenskap. Jeg mener det er feil. Enhver forskning må underlegge seg intersubjektive tilgjengelige rasjonalitetskriterier for å kunne gjelde som forskning.
Hva skjer med kunsten når den blir forskning, og hva skjer med forskningen når den blir kunstnerisk? For meg fremstår disse to spørsmålene fortsatt som nokså uavklarte, selv om kunstnerisk forskning begynner å bli et vel etablert felt i akademia.
Det verste som kan skje i kunstnerisk forskning, er at man ikke greier å formidle sannhetspotensialet og muligheten til kreativ metodeutvikling som forplikter seg både til det kunstneriske og til det vitenskapelige.
Filosofen og samfunnsforskeren Jon Elster har ved flere anledninger kritisert obskurantisme i forskning innenfor humaniora, pedagogikk og samfunnsforskning. Akademisk frihet blir til frihet fra kritikk når man unndrar seg et ideal om klarhet, tydelighet og rasjonalitet. Elsters budskap er klart: Man immuniserer seg fra kritikk når (tilsynelatende) høflighet erstatter argumenter, og når man viser til å ha andre kriterier og metoder enn i andre vitenskapelige fag. Det er mye berettiget i Jon Elsters kritikk av obskurantisme. Den egner seg som utgangspunkt for å stille spørsmål ved vitenskapeligheten i fag som arbeider med estetiske og kunstneriske prosesser.
Å avfeie hele diskusjonen som irrelevant er kanskje for noen i feltet en fristelse, men den fører ingen vei. Jeg tror kunstnerisk forskning trenger en grunnleggende diskusjon om sannhet og i sin metodeutvikling bør påvise hvordan de kreative metodene, potensielt sett, kan føre til sannhet.
Kanskje denne diskusjonen begynner med det enkle spørsmålet: Hva er vås?
