Nyheter | Internasjonal politikk
Publisert 05. februar 2026 kl. 10:14
Verden er urolig, og det merkes på aktivitetsnivået til Iver B. Neumann.
Han blir stoppet på gaten «omtrent en gang i uken av folk som er bekymret», og på det mest intense, håndterer han 7-8 daglige pressehendevelser.
– Da skal man passe litt på. For det første blir man sliten og for det andre blir man sleivete, sier direktøren ved Fridtjof Nansens Institutt når Forskerforum møter han i villaen polfareren bygde på Lysaker utenfor Oslo.
Når verden brenner, og media er ivrig, gjelder det å skille mellom Iver B. Neumann som forsker og Iver B. Neumann som kommentator.
– Du har sammenlignet Donald Trump med en voldelig partner. Er du forsker eller kommentator da?
– Jeg sa det som kommentator, men poenget er faglig fundert. Steven Pinker hadde en stor hit for noen år siden, der han mente å påvise at voldsbruken i flere land hadde gått radikalt ned. Så er spørsmålet om dette er en fyllestgjørende måte å se på vold? Hvor langt skal man gå? Hele den diskusjonen legitimerer en sånn sammenligning.
– Så når du trer inn i rollen som kommentator, er det alltid med forankring i faglitteraturen?
– Det er det jeg prøver på. Hvis man fremstår som ren forsker, har man ingenting i den offentlige debatten å gjøre. Da er man så nyansert at ingen er interessert. Det står i Bibelen at «La deres tale være ja, ja – nei, nei!». Det er nesten like ille i mediene. Hvis man nøler vil enhver god journalist forsøke å vippe deg ned på en av sidene. Hvis man ikke er villig til å gå ned på en av sidene, blir intervjuet ofte uinteressant fordi det blir masse forbehold. Dermed skjønner mange ikke hva som foregår. Du må være forsker for å gidde å ta hundre forbehold og tenke supernyansert. Jeg mener det på alvor: Skal du kommentere, må du tre ut av forskerrollen, men du må huske hva du er forpliktet til.
– Er det vanskelig å skille mellom de ulike rollene?
– Når det strammer seg til, men det er viktig å huske hva man er forpliktet til. Min far var professor i geologi. Vi satt og så på tv, jeg må ha vært 15 eller noe sånt. Jeg husker det godt, for vi så nesten aldri på TV sammen. Grunnen var at hans medarbeider skulle intervjues om UFOer. Fars kollega sa at UFOer bare er noe dilldall som uinformerte mennesker driver med. Så var det intervju med en gutt som hadde som hobby å observere UFOer. Gutten sa at han ikke ante hva UFOer er, men at han prøvde å gjøre observasjoner for å finne ut av det. Det er jo UFO-gutten som har den vitenskapelige holdningen, sa far da, ikke kollegaen. Man skal ikke avvise at noe eksisterer uten at det har blitt observert.
– Tar du av og på hattene eller integrerer du dem?
– Jeg tar av og på hattene. Det er en grunn til at vi skiller mellom foredrag og forelesning. Når jeg holder foredrag kommer det med ironi, humor og spissede påstander. Du skal ha folk i din hule hånd og appellere til folk langs forskjellige akser. Det er det retorikken dreier seg om. Når jeg holder forelesning, er jeg i et helt annet modus, både kroppslig og mentalt. Da er det sannhet som står i sentrum. Hvis man kommer med et normativt utsagn, skal det markeres.
– Hva gjør en kommentator god?
– Man må kunne det man driver med og være villig til å snakke om fagfeltet i hele sin bredde. Formidlingsevnen må være på plass – det er mye vanskeligere enn folk tror. Fagvokabularet man bruker til kollegaen på kontoret ved siden av, må vekk. Så må man være aktivt lyttende. Hvis man ikke hører det man blir spurt om, eller får med seg hva meddebattantene sier, så har man lite i en kommentatorrolle å gjøre. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor dårlige enkelte kollegaer er til å høre etter. Og så man må være villig til å stikke hodet frem.
– Har alle forskere en plikt til å tre inn i rollen som kommentator hvis samfunnet har behov for kunnskapen deres?
– Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på. Jeg opplever det som en borgerplikt, men det handler om hva jeg forsker på. Jeg har kollegaer som av ymse grunner ikke er interessert i det, fordi de ikke er trent i å ordlegge seg enkelt eller fordi de rett og slett er sjenerte. Det synes jeg er greit og at dere som journalister må respektere.
– Er det fristende å takke ja til å uttale seg om ting du kanskje ikke kan godt nok?
– Det er ikke fristende, men det er av og til uunngåelig. Ukraina-krigen er – smækk – midt i mitt forskningsfelt. Men jeg har alltid holdt meg unna Midtøsten. For å uttale seg ordentlig om Libanon, må du kjenne til noe sånt som åtte forskjellige varianter av religion. Så kommer Gaza-situasjonen samtidig, og journalister lurer på hvordan krigene påvirker hverandre. Skal jeg si nei? Eller skal jeg bruke det generelle jeg kan om internasjonal politikk til å uttale meg? Jeg valgte det siste. Det var ikke med lett hjerte. Å gå dypt inn i Midtøsten-politikk når jeg ikke kan så mye om det, er farlige greier.
– Du kommer med en del dystre analyser for tiden, for eksempel at Trump kommer til å ta Grønland og at krisen ikke er over. Hvordan går du fram når budskapet er gravalvorlig?
– Dette er noe jeg har vært nødt til å ta veldig alvorlig de siste årene. Det hender folk skriver til meg fordi de er engstlige. Jeg har ofte fått høre at folk blir roligere av mine analyser, fordi de da skjønner mer av hvordan ting henger sammen. Men ikke nå. Nå har jeg et ganske alarmistisk budskap. USA tipper over i en autoritær tradisjon, og det går mot mer voldsbruk internt i USA og internasjonalt. Det er ikke gode nyheter. Behovet for ikke å uroe folk unødig står i direkte motsats til behovet for å gi informasjon. For å svare på spørsmålet: Hvis man skal uroe folk, så skal det være en god grunn til det.
– Nå du skal si noe om fremtiden, er det jo en viss risiko for å bomme. Er du redd for å ta feil?
– Det er alltid hyggelig å ha rett. Errare humanum est, er det noe som heter. Jeg er ikke redd for å ta feil. Det jeg er redd for, er at folk skal ta prediksjoner for Guds sanning.
– I den siste boka di skriver du at vi står overfor et merkbart skifte i verdensordenen. Hvordan har debatten og den offentlige samtalen vært så langt?
– En rekke eldre mennesker som har brukt sitt liv på atlantisme, for eksempel pensjonerte diplomater, nøler ikke med å diskutere at vi står overfor et nytt USA. Åpenheten er imponerende. Man kunne ventet en bred front av folk som tviholdt på at USA ikke har forandret seg. Det har vi ikke hatt. Men jeg er forbannet på et punkt, at presumptivt statskvinner og -menn, som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, ikke har tatt ansvar gjennom 20 år på å trekke frem EU-debatten. Der har vi forsømt oss grovt, og det betaler vi for nå, når vi virkelig er avhengig av europeiske allierte.
