Publisert 30. januar 2022 kl. 19:53
I høst sa Det Kongelige Bibliotek i København ja til å låne ut fem dokumenter, blant annet en utgave av Magnus Lagabøtes landslov og Gulatingsloven, Norges eldste lovdokument.
– Der har vi foreløpig ikke fått så oppløftende svar, de sier de ikke har noen tradisjon for langtidsutlån. Så nå har jeg bedt om å få komme ned for å snakke med dem. Disse dokumentene er helt sentrale for norsk historie og historieforståelse, sier Sira Myhre.
– For å nevne det mest opplagte dokumentet: Sættargjerden. Det er avtalen om maktdeling inngått mellom kirken og staten i Norge, mellom Magnus Lagabøte og erkebiskopen, som skrinlegger en strid som varte i 100 år, fra midten av 1100-tallet til 1277. Det er et helt sentralt dokument i norsk middelalderhistorie, ikke bare for fagfolk, men også for vanlige folks historieforståelse. Kampen mellom birkebeinerne og baglerne, den mektige kong Sverre og borgerkrigene i Norge kan alle forstås og formidles med utgangspunkt i det dokumentet. Dette har ingen relevans for Danmark, men i Norge er det en sentral del av vår historie som stat. Det må, sammen med landsloven, sammenlignes med Magna Carta.
– De havnet der fordi Norge og det norske skattlandet Island var del av den danske staten i 400 år. Det var da interessen for å gjenoppta middelalderhistorien oppstod. På oppdrag fra den danske kongen samlet danske og islandske samlere inn disse dokumentene. Árni Magnússon, som stod bak Den Arnamagnæanske Samling, er den mest kjente.
– Jeg har ikke sagt det. Det vi sier, er derimot at disse dokumentene først og fremst er relevante i Norge. Det er en stor forskjell. Hvis vi går veien om å si at Norge har rett på dokumentene, så åpner det for en mye større diskusjon om proveniens (opprinnelse, journ. anm.), om historie, om hvordan vi skal lese dansketida, forstå reformasjonen og så videre. Dette er viktige diskusjoner, men hvis de skal konkluderes før vi får dokumentene, så kommer vi aldri til å se dem. Det er ikke så relevant hvem som eier dokumentene, hvis vi får vise dem fram.
– Nettopp. Du kan si at det er et taktisk spørsmål.
– Vi har jobbet i sju år med Det Kongelige Bibliotek for å få til dette. Vi kjenner dem godt, og de har erfaring med at dette går bra, da vi allerede har hatt et langtidslån av en utgave av Magnus Lagabøtes landslov, som er stilt ut i Oslo. Vi har ikke det samme forholdet til Den Arnamagnæanske Samling. Samlingen er også under mer press; Island kommer med lignende forespørsler.
– Når det gjelder at dokumentene kan ta skade, så har vi ekstremt gode konservatorer som jobber med dette. De har vist med vår permanente utstilling, Opplyst, hvordan slike dokumenter kan stilles ut. Dessuten er de fleste som forsker på dette, norske. Det at dokumentene befinner seg i hvelvet i København, gjør at det forskes mindre på norske middelalderkilder. Selv om alle middelalderprofessorer kjenner til dokumentene, har ikke studenter og stipendiater i fag som peker tilbake i tid, dette som referansebilde.
– Jeg vil ikke svare på vegne Universitetet i København, men det er ikke helt merkelig å tenke den tanken.
– Det er åpenbart en brennende internasjonal diskusjon. Det har det vært lenge, men det har tatt mer av i det siste. Det er en ny bevissthet for kolonihistorien som har dukket opp i ulike varianter, uten at det nødvendigvis er den samme historien overalt. I Norge har vi den samme typen diskusjon om forvaltningen av samiske gjenstander.
– Jeg tror det skyldes to faktorer: Det ene er en større annerkjennelse for betydningen av kolonihistorie og det å ha eierskap til egen kulturhistorie. Her spiller også bevegelsene som velter statuer og stiller spørsmål om historien, inn. Det andre er at det finnes mottakerinstitusjoner, som biblioteker og museer, som kan og vil ta imot materialet. Det hjelper ikke med politisk vilje, man må ha institusjoner som kan ta vare på det. I 1960-åra mente mange fagfolk i Norge at middelalderdokumentene burde bli i Danmark, vi hadde den gangen ikke fasiliteter til å ta vare på dem. I dag har vi gode forutsetninger for det. Dette har også endret seg internasjonalt.
– Denne typen diskusjoner møtes med skepsis fra mange ulike institusjoner. Av både gode og dårlige grunner. Ettersom alle museer av en viss størrelse har materiale som ville måtte blitt tilbakeført, ville det ført til oppløsning av samlingene, noe som i verste fall kan ramme så vel forvaltning, formidling og forskning av og på de unike kildene. Men samtidig har dette også et sterkt element av gammel imperialisme som henger fast.
– Hvis du er i Karnak-tempelet i Egypt, så ser du at det mangler en obelisk. Det ødelegger den perfekte symmetrien, det er et stort arr i denne fantastiske bygningsstrukturen. Når du vet at den står i en rundkjøring midt i Paris, fordi kolonimakten Frankrike fikk den som «gave» i 1826, så er det vanskelig å se på det at franskmennene ikke har gitt det fra seg, som et utrykk for noe annet enn at imperialismen fortsatt lever.
– Det gjør vi helt sikkert, men i liten grad. Denne typen samlinger ble stort sett bygget av imperier. Selv om land som Østerrike og Ungarn kan sammenlignes med Norge i dag, har de biblioteker og museer med arkiv fra Det østerriksk-ungarske riket. Samlingene spenner fra Øst-Europa og langt utover Asia, men også Vest-Europa. Norge var en koloni i imperienes tidsalder, så det er begrenset hva man kan finne i norske institusjoner. Men som sagt, det er en pågående prosess om samiske gjenstander.
Les også:
