Sommerintervjuet:

Aslak Sira Myhre: Frykter korona blir brukt som en brekkstang for en digital agenda

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 12. juli 2020

Nasjonalbiblioteket jubler over rekordmange digitale brukere. Aslak Sira Myhre frykter digitalromantikere skal utnytte koronakrisen for økt digitalisering.

I en serie med sommerintervjuer hører vi med sentrale personer i kunnskapssektoren om hvordan sommeren best tilbringes og hva de har lært av koronakrisen. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre tror vi har lært mye om hvilke samfunn som fungerer best, og har stor tro på at vi igjen skal kunne møtes på det fysiske biblioteket. 

– Er sommeren til for å ta igjen det tapte eller hente seg inn?

– Jeg tilbringer mye av sommeren i Oslo, og forhåpentligvis kan jeg koble av. Nå skal det sies at det å koble av betyr at jeg skal skrive et kapittel i en bok om Jens Bjørneboe i anledning jubileet hans, pusse opp, bygge to verandaer på huset og drive et småbruk på Vestlandet. Det er nå sånn jeg slapper av når jeg jobber med noe annet enn det jeg vanligvis jobber med.

– Det blir vel neppe Alicante i år. Hvilken destinasjon i Norge vil du anbefale til andre? 

– Dette er farlig, for jeg vil ikke at folk skal dra der jeg er – jeg vil jo være i fred. Når det er sagt, syns jeg indre Ryfylke er det flotteste stedet i hele verden, så om du ikke har vært der ville jeg dratt dit. Det er en natur med blanding av fjord og fjell og hei som er spektakulær, med små plasser med gårder som strekker seg opp fra fjordene til fjellene, med skogen som vokser der ingen skulle tro at noen skog skal kunne vokse. For meg er det også hjemme, jeg har røttene mine der. Det er landskapet jeg puster lettest i.

Sett fra Vestlandet så er Oslo-folk Norges amerikanere. 

– Du puster ikke like lett på Østlandet?

– Nei, jeg gjør ikke det. Forskjellene på folk i Norge er relativt små, men de er likevel store nok til at jeg ofte må forklare meg eller gjøre meg litt til for å gjøre meg forstått. Sett fra Vestlandet så er Oslo-folk Norges amerikanere. Folk som sier «great to see you» når du knapt kjenner dem, og stiller de mest intime spørsmål som du normalt skal kjenne folk i ti år før du spør om. 

– Hva er det viktigste du har lært av tiden med korona?

– Jeg tror det aller viktigste er at vi fortsatt både i Norge og de fleste europeiske nasjonalstater er i stand til å gjøre store oppofrelser kollektivt og til å handle uegennyttig selv når det oppleves som helt meningsløst for den enkelte. Det er utrolig å se. Selv når det ser ut som vi er fullstendig fragmentert, på Twitter eller Facebook eller hvor vi nå er, er vi et fellesskap i krisetid. Og på den andre siden ser du hvilke stater som ikke virker, med USA, Brasil, og Russland på topp. 

– Krisetiden lærer oss hvordan vi fungerer som samfunn?

– Helt klart. Norge har vist seg å være ekstremt velfungerende, med svært høy tillit. Vi tror ikke at Erna Solberg og Bent Høie finner på regler for at det skal tjene dem selv eller for at de skal få mer makt. Det er en tillit som veldig mange andre land ikke har. Og så er det interessant å se hvor mange samfunn som har klart å slå ned koronaen med ulike styresett, men hvor fellesskapet har slått inn. Hvis det fins en politisk erfaring å hente, må det være nasjonalstatens comeback som har manifestert seg. Selv om EU stiller kriselån, er det utelukkende de nasjonale politikerne som kan gjøre noe. Hvis det var EU som hadde foreslått lockdown, ville folk gått ut og demonstrert. Når det er Angela Merkel, Mette Fredriksen, Boris Johnson eller Erna Solberg, gjør folk det uansett om de liker dem eller ikke. 

– Hva tror du blir den største endringen vi vil merke til høsten på grunn av korona?

– De som sier dette vil forandre verden, tror jeg ikke på. Jeg tror mer at det vil bli som før, bare litt verre. Men jeg tror vi kommer til å reise mindre internasjonalt i en lengre periode og det vil bli færre store internasjonale konferanser. Jeg tror også vi vil ha færre møter hvor vi flyr til Trondheim for en times møte og tilbake igjen.

– Digitaliseringen har skutt fart under koronakrisen. Har vi alt å vinne på det eller går noe tapt?

– Nasjonalbiblioteket har hatt 100 000 brukere ukentlig under korona, men jeg tror ikke det betyr at folk ikke vil på biblioteket i fremtiden. Det er ingenting som tyder på at det digitale erstatter det fysiske rommet eller boken. Men jeg frykter jo i det store bildet at de som er forelsket i det digitale, som ikke ser det som et redskap for å oppnå et mål men et mål i seg selv, vil kunne bruke korona som en brekkstang for å vinne igjennom med sin agenda. Det digitale er en hammer, det er et redskap du skal bruke til et mål. Du kan ikke sette som mål at du skal være digital. Da er det enten fordi du har en agenda om å spare penger eller på grunn av en teknologiforelskelse.

Jeg har drømt om å kunne reise i tidsmaskin siden jeg var en unge. Det er den største drømmen i mitt liv.

– Hva har vært det viktigste gjennomslaget i for deg eller Nasjonalbiblioteket så langt i år?

– Vi er statsforvaltning, så vi jobber ikke for gjennomslag men for de som har fått gjennomslag. Vi er et redskap for politikerne. Men det store gjennomslaget, om du vil, er at vi har hatt en enorm vekst i bruken av Nasjonalbiblioteket i år. Bruken av det digitale biblioteket, lytting til podcaster, arrangementer på nett og artikler på nett, og bruk av veiledningstjenestene våre. Det gjør oss til en større institusjon enn vi har vært før. 

– Har du en bok, TV-serie eller film å anbefale til sommerferien?

– Hvis en ikke har lest Elena Ferrantes Napoli-kvartetten, er tida inne for å gjøre det. Hvis man har lest dem, ville jeg sagt Wolf Hall, trilogien til Hilary Mantel om Thomas Cromwell. Begge fins som TV-serier, så da kan man velge. 

– Hvilket forskningsspørsmål skulle du ønske at noen fant svar på?

– Tidsmaskinen selvsagt. Jeg har drømt om å kunne reise i tidsmaskin siden jeg var en unge. Det er den største drømmen i mitt liv. Om jeg skulle valgt noe mer uegennyttig, ville jeg sagt superleder til batteriteknologi. Det er kanskje det menneskeheten trenger mest. 

 – Hvis du var kulturminister, hva er det første du ville tatt tak i?

– Jeg er direkte underlagt statsråden, så det svarer jeg ikke på. Sjefen min skal ikke høre mine meninger offentlig om hva jeg syns sjefen min skal gjøre. 

Les også: