Av Aasne Jordheim
Publisert 28. november 2023 kl. 10:17
Hva er egentlig forskjellen på tall og ting? Det er spørsmålet den nye boka til Henrik Grue Bastiansen, mediehistoriker og professor ved Høgskolen i Volda, koker ned til. Utgangspunktet for spørsmålet er for det første en storstilt digitalisering av kulturarven vår. På noen få år, og uten særlig offentlig debatt, forteller Bastiansen, fikk Nasjonalbiblioteket skannet inn en enorm mengde arkivert materiale. Det som en gang utelukkende var materielle kilder, er nå blitt noe vi finner frem til ved å sitte foran datamaskinen – fordi de allerede er blitt til tall. Bastiansen omtaler dette som en «kunnskapsrevolusjon som Norge aldri har sett maken til», og bruker det som et eksempel på massedigitalisering. Og massedigitalisering endrer ikke bare fremtiden, men også fortiden, er hans poeng.
Universitetsforlaget, 2023
240 sider
Veil. pris: kr 369
For det andre, i tråd med massedigitaliseringen, har det vokst frem nye fagområder som forsøker å utnytte mulighetene som ligger i tilgangen til all denne dataen. Vi får høre om digital historie og cultural analytics, som har utviklet IT-verktøy og apper som åpner for helt nye dimensjoner i datatilfanget. Bastiansen går grundig til verks, i boka får vi både historien til Nasjonalbiblioteket og en innføring i disse fagområdene. Han forteller selv at han bedriver folkeopplysning, at vi trenger denne boka, og at særlig gjør historikere det.
Forfatteren er myndig og klar, og han bruker sterke ord: «Dette er så viktig at vi ikke kan overse det.» Særlig i første del skriver han på en spenningsskapende måte, han til og med skremmer oss litt: «For hvis vi ikke forstår hva massedigitalisering innebærer, kan vi få oss noen overraskelser i fremtiden.»
Hva mener han med dette? Hva er det vi, og særlig historikerne, skal være oppmerksomme på? Det er at kildene har endret karakter. I dag går det an å forske på gamle aviser og brev uten å ha vært i nærheten av dem. Men avisene er jo avbildet og inneholder vel derfor det samme? Joda, og likevel er det noe mer. Digitalisering er ingen nøytral, teknisk prosess, sier forfatteren, men skaper nye betingelser for lesning og fortolkning. Dataen er faktisk fortolket allerede, påstår han, og da ikke av historikere, men av IT-folk, de som har laget algoritmene som gjør all datalagringen mulig. Bakom det vi ser, ligger det koder som krever dataferdigheter: Det «har lagt seg et lag mellom forskeren og kildene».
Jeg får lyst til å bruke et begrep fra filosofien for å forstå hva det er Bastiansen vil ha oss til å se her, og hvorfor han roper varsku, nemlig begrepet transcendentale forutsetninger. Det de gjør, er å legge premissene for hvordan vi erkjenner, de tegner opp grensene, og nå er vi altså på grunn av digitaliseringen i ferd med å endre betingelsene for hvordan vi forstår. Men hva dette innebærer, er langt fra klart. Er det det forskjell på ting og tall? Dreier det seg om humaniora mot naturvitenskapen? Heldigvis er vi ikke bundet av transcendentale forutsetninger her, for vi kan sammenligne ved å gå til originalkilden. Og da vil vi for eksempel se at en ting ikke kan forstås uten en kontekst. Og har den ikke også en «aura»? «Denne diskusjonen er vi også nødt til å ta her i Norge», sier forfatteren. Det kan bli spennende, tenker jeg.
