Av Siri Lindstad
Publisert 22. november 2023 kl. 09:37
Ingen hulder kan bo på en hogstflate, skriver Anne Sverdrup-Thygeson, og det får deg kanskje til å lure: Er ikke hun naturviter? Biolog? Hva har huldre her å gjøre?
Kagge, 2023
279 sider
Veil. pris: kr 429
Men det er nettopp formuleringer og forestillinger som dette som gjør denne høyst realistiske boka om skogen så vakker i all sin vitenskapelighet. Rent faktisk er det en bok som bærer fram en bekymring for det truede artsmangfoldet i skogene våre. Men det er også en fortelling som henvender seg til alt vi er som mennesker.
Vi begynner å få et fint, lite knippe av norske naturvitere som skriver sakprosa med litterære kvaliteter. Dag O. Hessen og Åsmund Husabø Eikenes er to eksempler. Når jeg leser Sverdrup-Thygesons bok, går assosiasjonene mine likevel til noen andre som arbeidet naturvitenskapelig i grenselandet mot kunsten, nemlig de botaniske tegnerne. De var virksomme før fotografiet fikk hegemoni som verktøy i det botaniske feltarbeidet, det vil si på 1700- og 1800-tallet. Mange av dem var kvinner. De tegnet for å dokumentere virkeligheten, men tegningene var så estetisk tiltalende at vi i dag gjenfinner dem på brevkort og etterspurte billedplansjer.
Sverdrup-Thygeson gjør selv bruk av Johan Wilhelm Palmstruchs vakre illustrasjoner fra Svensk botanik til å innlede hvert kapittel. Dette bokverket er en arv fra tippoldefaren Fredrik August Dahl, forteller hun, den første direktøren ved «Den høiere Landbrugsskole i Aas», som vi nå kjenner som Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU. Her er altså Dahls tippoldebarn i dag professor i biologi.
Hun skaper rom for meg som leser, der også jeg kan finne meg til rette, til tross for at jeg ikke er en naturviter.
Men Sverdrup-Thygeson selv tegner jo ikke, så hvorfor denne assosiasjonen til de botaniske tegnerne? Det funderer jeg selv på en stund mens jeg leser. Er det at hun tegner med ord? Ja, på sett og vis. Som når hun beskriver de enorme bladene på treet Coccoloba gigantifolia og tenker seg hva som hadde skjedd om Kunnskapens tre hadde båret slike blader. Da «ville Adam og Eva ikke bare fått dekket sine edlere deler, men hatt full påkledning», maler hun fram på tastaturet, og jeg ser bekledningen for meg.
Men det er også noe annet, som handler om vekslingen mellom på den ene siden bredt dokumenterte fakta om nedgangen i artsmangfoldet i skogene og på den andre siden hennes mange egne skogsopplevelser. Inn i alt dette fletter hun henvisninger til kunstuttrykk, først og fremst litteratur.
Det handler om et overskudd hos forfatteren som jeg gjenkjenner fra de botaniske illustrasjonene. I Palmstruchs tegning av kantareller ser vi ikke bare soppen alene, men også det grønne gresset den vokser opp gjennom, og glimt av noen blader fra en annen vekst. Det bringer liv og farge inn i tegningen og gjør kantarellen til en del av noe større. På samme måte gir Sverdrup-Thygesons tekst oss hele tiden det lille ekstra, som når hun diskuterer vår tro på at alt vil ordne seg, ettersom naturen og Gud «vil ordne opp i all dritten etter oss; fikse og reparere». Du ser det for deg, ikke sant? Men greia er at hun stopper ikke der, selv om hun fint kunne ha gjort det! Nei, hun legger på enda litt mer form og farge og skriver «fikse og reparere og fylle på i hyllene». Gud som fyller på i hyllene, altså, etter at vi mennesker grådig har tatt for oss av naturen. Det er et så uventet bilde, så virkningsfullt, men også noe et dokumentarfoto fra feltarbeid aldri ville ha kunnet gjengi.
Vi mennesker lever stadig lenger. Samtidig lar vi skogen leve stadig kortere. Vi hugger nå ned i så rask takt at mange insekter og planter ikke har en sjanse til å henge med. Men også slørsoppen hadde noe den skulle ha utrettet, og også kakerlakksnyltebillen hører hjemme i det store bildet.
I en pågående svensk litteraturdebatt om noe helt annet finner jeg noen betraktninger som føles relevante også når vi snakker om former for forskningsformidling. Det er kritikeren Malte Persson, som i avisen Expressen siterer en ikke navngitt person som skal ha pekt på at fotografier av vekster avbilder enkeltplanter der og da, mens de botaniske tegningene ved hjelp av et kunstnerisk blikk formidler en samlet erfaring av hvordan planten ser ut. Og det er dette siste som Sverdrup-Thygeson får til. Hun fører ordet og er en tydelig og overbevisende formidler, solid forankret i forskning. Men ved å lene seg på fortellinger og spille på fantasien skaper hun rom for meg som leser, der også jeg kan finne meg til rette, og det til tross for at jeg ikke er en naturviter. Hun appellerer til ulike erfaringer og utvider slik virkeligheten gjennom å invitere inn blant annet huldre og høyere makter, uten å gi slipp på det forskningen viser: Skogen vår trenger at vi begynner å tenke nytt – eventuelt gammelt – om den.
Anne Sverdrup-Thygeson: Skogen. Om trær, folk og 25 000 andre arter. Kagge 2023
