Kronikk | Veiledning
Et forskningsprosjekt basert på intervjuer med 106 ph.d.-stipendiater i Norge som har byttet veileder gir et urovekkende innblikk i hva som kan skje når veiledningen svikter.
Mange stipendiater ved norske universiteter og høgskoler havner i veilederforhold som er faglig uforsvarlige og i en del tilfeller direkte helseskadelige. Å bytte veileder kan være nødvendig, men det er ofte et belastende og risikabelt valg.
God veiledning er avgjørende for å lykkes med en doktorgrad. Selv om stipendiat og veileder har et felles ansvar for samarbeidet, er maktbalansen skjev. Veilederen har mer erfaring, vurderer stipendiatens arbeid og sitter ofte med nøkkelen til finansiering, publisering og framtidige jobbmuligheter.
Med denne makten følger også et stort ansvar.
Derfor er det avgjørende å rette søkelyset mot hvor profesjonalisert og institusjonalisert doktorgradsveiledningen faktisk er. Selv om de fleste stipendiater er fornøyde med veiledningen, finnes det også en betydelig gruppe som får problemer.
Stipendiatene i vår studie fortalte om veiledere som var fraværende, faglig utilgjengelige, autoritære, kontrollerende eller direkte krenkende:
«Jeg fikk høre at jeg var for dum til å ta en doktorgrad. Du er ubrukelig. Det er ingen her som liker deg». En annen fikk høre: «Du er ordblind, du kan aldri klare å skrive en doktorgrad … Jeg endte opp med å gå ut av veiledningen gråtende».
Flere fortalte om eksplisitte trusler om å sabotere doktorgradsprosjektet eller karrieren eller vitenskapelig uredelighet. Én ble ignorert i månedsvis selv om stipendiaten gjentatte ganger forsøkte å ta kontakt. Én måtte ha vitner til stede i all kommunikasjon med veileder. En internasjonal stipendiat fikk ikke lov til å snakke med andre enn veilederen og ble truet med hjemsendelse dersom hen ikke fulgte veilederens ordre.
Konsekvensene var alvorlige. For mange førte det til søvnløshet, angst, depresjon, kroniske helseplager og langvarige sykemeldinger. En informant beskriver: «I og med at du får mail som sier du ikke er god nok og ikke er flink nok og sånne ting, så tror du jo det til slutt». En annen sa: «Da jeg gikk til fastlegen om dette, så brøt jeg sammen og bare gråt, og sa rett ut at om jeg fortsetter å være her, så kommer jeg å ta livet av meg».
Stipendiater som står i krevende veilederforhold, har høyere risiko for å miste motivasjonen, bli syke eller falle fra forskerutdanningen.
Hvorfor bytter de ikke bare veileder? Det kan virke enkelt – på papiret.
I praksis er veilederbytte ofte både tabubelagt og forbundet med risiko. Mange stipendiater frykter represalier: tap av referanser, sosial ekskludering eller å bli stemplet som «vanskelige». En beskriver: «Jeg hadde mange gode venner der, og kjempegodt nettverk, og så plutselig så er det ingen som snakker til meg lenger». Flere fortalte at institusjonen stilte seg bak veilederen, uansett hva som hadde skjedd.
Mange opplevde veilederbyttet som belastende både personlig og faglig. Flere måtte bytte fagfelt, mistet publiseringsmuligheter eller måtte begynne helt på nytt i et annet prosjekt. Mange hadde sterkt vurdert å slutte.
Responsen fra institusjonell ledelse varierte kraftig: fra rask og støttende inngripen til passivitet, bagatellisering eller direkte motarbeidelse.
Noen fikk høre at «her bytter vi ikke veileder». Enkelte ble pålagt å beholde veilederen «på papiret» fordi det var viktig for veilederens professoropprykk. En av dem sa: «Instituttlederen sa at vi måtte passe på de etablerte traverne. Jeg fikk ikke lov til å bytte». En annen ble bedt om å signere en klausul om å ikke snakke med andre om det som hadde skjedd. Andre ble utestengt fra forskningsgrupper, eller bedt om å «oppføre seg – eller slutte». Noen ble fratatt retten til å publisere med egne data.
Fellesnevneren er et system der stipendiaten står nederst i hierarkiet og ofte opplever ensomhet og frykt i møte med krevende veiledningsforhold. Mange visste ikke hvilke rettigheter de hadde. Flere torde ikke kontakte tillitsvalgte. Andre fikk høre at det ville «skape for mye styr» å bytte veileder. Så de tidde.
Studien gir innsikt i utfordringene sett fra stipendiatenes perspektiv. Veiledere kan også oppleve ensomhet og manglende oppfølging når konflikter oppstår. Men det er fortsatt stipendiaten som sitter nederst i hierarkiet, og som har mest å tape.
Doktorgradsveiledning er dessuten tett knyttet til karriereutvikling, og veileder har i mange tilfeller stor egeninteresse i å «beholde» en stipendiat for publikasjoner, status og professoropprykk.
Å bytte veileder bør normaliseres, ikke oppleves som et personlig nederlag eller et karrieremessig selvmål. Det må bli enklere og tryggere for stipendiater å si ifra når veiledningen ikke fungerer. De fleste som gjennomfører et veilederbytte, rapporterer om økt motivasjon, bedre helse og progresjon i doktorgraden. En informant beskriver det slik: «Det har vært som natt og dag. Nå får jeg jo veiledning … Jeg vet at noen vil at dette skal gå bra».
Det er derfor et klart behov for å styrke både de institusjonelle rammene og kulturen rundt veiledning. Skal vi lykkes med dette, kreves konkrete tiltak:
Hvis vi virkelig mener alvor med å satse på forskning, må vi ta bedre vare på dem som forsker. Særlig dem som er i startgropa.
