Fusk og rettsikkerhet – institusjonenes saksbehandling er svak

Regjeringen har sendt på høring et forslag om makspris for advokatutgifter i studentsaker. Begrunnelsen er blant annet at klagenemndene har fått studentrepresentanter. Men studentenes rettssikkerhet skal fortsatt ivaretas.

Jeg ble fullmektig (ulønnet) for en student fra UiA da hun bestemte seg for ikke å gå til søksmål i en fuskesak. Saken har vært omtalt i Forskerforum tidligere. En gjennomgang av saken viser at rettssikkerhet for studentene først og fremst ville bli sikret ved grundigere saksbehandling ved institusjonen og i Felles klagenemnd. I saken fra UiA var beskyldningene om fusk falske eller svake, fordi man ensidig la vekt på resultater fra dataprogrammer som påviser tekstlikhet, og ikke vurderte disse resultatene nyansert eller kritisk.

Studenten gikk vinteren 2021 opp til ny prøve i et emne i sykepleierstudiet ved Universitetet i Agder. Begge eksamenene fant sted etter at pandemien hadde medført at ordinære eksamener raskt hadde blitt omgjort til hjemmeeksamener. Studentene ble vist til regler for kildebruk på nettet, men hadde ikke fått undervisning og trening i dette.

Sensor meldte om to tilfeller av plagiat. Ordbruken er farlig og kan bringe videre saksbehandling i feil retning – det dreiet seg om tekstlikhet. I videre saksbehandling ved UiA mente man å ha funnet et tredje tilfelle. Saken ble også behandlet av den nasjonale Felles klagenemnd. Studenten ble utestengt fra studiene i to semestre.

Min innsats som fullmektig har hatt liten virkning. I det følgende avgrenser jeg meg derfor til saksbehandlingen forut for at jeg ble fullmektig, og peker på aspekter ved saken som meget vel kunne ha vært trukket inn i vurderingene.

1. Det anklagepunkt som var feilaktig, var det som UiA mente å ha funnet som del av sin saksbehandling. Det ble påvist tekstlikhet mellom hennes eksamensbesvarelse og en bacheloroppgave fra en annen institusjon. Saksforberederne og nemndene for klagesaker kom, ved to gangers behandling ved UiA (med ulike nemnder) og senere i Felles klagenemnd, ikke på den tanke at begge studentene hadde samme kilde for tekstene (eller egentlig ulike versjoner av samme kilde), og at det var svært lite sannsynlig at en tekst med umiskjennelig læreboks-preg skulle ha sin opprinnelse i en bacheloroppgave. Mest oppsiktsvekkende var det at man ikke drøftet at studenten hadde vist til læreboka som kilde, og at hennes advokat hadde påpekt dette. Man arbeidet på autopilot med skylapper, og la, uten nærmere ettertanke, ensidig vekt på at et dataprogram hadde påvist tekstlikhet.

2. Et annet anklagepunkt var såkalt selvplagiering, altså gjenbruk av egen tekst, uten å vise til hvor man har benyttet denne teksten tidligere. Her er det slik 1) at noen universiteter allerede i 2021 ikke forfulgte slike saker, 2) at UiA i en periode hadde 40 prosent av slike saker på landsbasis, selv om man bare hadde fem prosent av studentene: (Dessuten er det slik at i 2025 ble det anbefalt at selvplagiering ikke skulle straffes med utestenging.) Besvarelser med selvplagiering vil likevel som regel bli annullert, fordi man ikke kan akseptere at studenter får dobbelt uttelling for egne tekster.

Saksbehandlerne og nemndene drøftet ikke at dobbel uttelling ikke ville vært mulig i det foreliggende tilfelle, fordi det dreiet seg om ny prøve i et fag. Man drøftet heller ikke at den gjenbrukte teksten var opplistinger over tiltak mm som måtte være med for at besvarelsen skulle kunne få ståkarakter; det var egentlig ikke tale om studentens egen tekst, selv om hun hadde gjengitt listene i sin første besvarelse. (Dette ville likne et krav om at en geograf skulle vise til egne tekster hver gang hen listet opp byer i Belgia.)

Her ser man igjen at det ble lagt ensidig vekt på at dataprogrammet viste tekstlikhet; man maktet ikke å se uregelmessigheten i relasjon til viktige særegenheter ved saken: at det ikke ville være mulig med dobbel uttelling, og at det dreiet seg om opplistinger hentet fra ekstern kilde. Man fortsatte på autopilot, uten ettertanke.

I realiteten ville det være vanskelig for studenten å vite hvordan hun skulle vise til tidligere eksamensbesvarelse i samme fag, uten å tilkjennegi at hun gikk opp til eksamen på nytt. I 2025 framgår det av UiAs regler på nett at man ved gjenbruk av egen tekst skal kontakte faglærer. Denne regelen, eller muligheter for å ta kontakt uavhengig av regel, fantes ikke i 2021.

3. På det tredje anklagepunktet, i en kortsvars-oppgave, hadde studenten oppgitt kilde nederst på siden, slik at det ikke dreier seg om fusk. Men hun hadde ikke markert to sitater fra kilden med anførselstegn.

I en større skriftlig framstilling ville dette være alvorlig – hvis ikke kilden er oppgitt på samme side, men bakerst, og det mangler anførselstegn, vil sensor og lesere ikke kunne vite hva som er tatt fra en kilde, og hva som er studentens egen tekst.  I en kortsvarsoppgave, som dreier seg om ett eller et fåtall temaer, vil det i utgangspunktet være slik at hele eller nesten hele besvarelsen er hentet fra den eller de kilder som er oppgitt – man spør om en sterkt avgrenset del av pensum, og studenten gjengir denne/disse delen/e. Om studenten da parafraserer eller bruker kildens tekst, vil være underordnet, så lenge kilden(e) er oppgitt på samme side.

Dette viktige skillet hva angår manglende anførselstegn, nemlig om mangelen finnes i en bred fremstilling eller i en kort gjengivelse av ett eller et fåtall temaer fra pensum – er ikke berørt av saksbehandlerne eller nemndene. Man konstaterer tekstlikhet, og fortsetter på autopilot.

4. Sammenfattende ble studenten utsatt for

– en falsk anklage, der man ikke drøftet at studenten hadde oppgitt kilde, og ikke undersøkte om tekstlikhet med en annen oppgave kunne skyldes bruk av samme kilde

– en anklage om selvplagiering, som altså ikke lenger straffes, der man ikke drøftet a) at det i denne saken ikke var mulig med dobbel uttelling for samme tekst, b) at det dreiet seg om opplistinger som egentlig ikke var studentens tekst, og c) at henvisning til tidligere eksamensbesvarelse i samme fag er meget komplisert når anonymiteten skal sikres.

– en anklage der forseelsen ikke var fusk eller plagiat fordi kilde var oppgitt, og hvor man ikke drøftet betydningen av manglende anførselstegn i en besvarelse der man spurte om et sterkt avgrenset tema, og kilden var oppgitt på samme side.

Alle disse nyanseringene hadde det vært fullt mulig å drøfte i 2022 – de er ikke resultater av etterpåklokskap. Det gjennomgående ved saksbehandlingen har i stedet vært blind og ensidig tillit til programmet som avslører tekstlikhet, kombinert med stor mangel på nyansert og kritisk ettertanke.

Dette dreier seg om en enkelt sak, men den består av tre anklager, og ble behandlet tre ganger i den fasen jeg har gått inn på her, så det er ikke tale om en enkeltstående glipp, men om ni eksempler på svak saksbehandling.

Jeg har vanskelig for å tro at studentrepresentasjon i klagenemndene i særlig grad ville hjelpe mot dette. Det som må til, er evne og vilje i nemndene og deres saksbehandlere til mer nyansert og kritisk vurdering av dataprogrammenes funn av tekstlikheter.

Det er et betydelig spenningsforhold i tilnærmingen til fuskesaker