Gjesteskribent
Den spenningen jeg kjenner på hver gang jeg åpner en fil full av nyinnsamlede data, er på nivå med spenningen som setningen «da kan vi åpne pakkene» utløste hver julaften i barndommen. Mye er som forventet, det var ski i den lange smale pakken, men noen ganger dukker det opp overraskelser du var totalt uforberedt på.
Det første jeg gjør når jeg gyver løs på en ny datafil, er å gå gjennom alle frekvenstabellene, danne meg et inntrykk av dataene og forsikre meg om at det ikke er noen feil i dataene. For to år siden noterte jeg med stor skrift «Må være feil!!!! Sjekk opp!» ved en frekvenstabell. At 13,9 prosent av elevene på 9. trinn hadde krysset av for svaralternativet «ungdomsskole» som svar på hvor lang utdanning de så for seg å ta, måtte være feil. Det var jeg helt sikker på. I 2016 var tilsvarende andel 5,3 prosent, mens den var 2,9 prosent i 2009.
Det var ikke feil – på seks år hadde andelen ungdomsskoleelever som ikke ville ta ytterligere skolegang, økt med 8,6 prosentpoeng! Det hadde selvsagt hjulpet om Sverige kunne melde om samme tendens, men nei, slik var det ikke. Det synes altså som om senderen (samfunnet) ikke helt når frem til mottakeren (ungdommen) med sitt budskap om at utdanning er nødvendig om man skal lykkes i livet.
De ungdommene som våren 2022 krysset av for at de ikke ville fortsette skolegangen etter ungdomsskolen, skjønte sikkert at det var et urealistisk ønske. De aller fleste av dem sitter i dag på en videregående skole, men de sitter der med lavere motivasjon enn kull før dem har hatt. Snart kommer de til et universitet nær deg.
Fra 2016 har altså norske elevers skolemotivasjon falt betydelig, og det er alvorlig. Ikke først og fremst fordi færre ser for seg at de skal på universitetet, men fordi de går ut av grunnskolen og inn i videregående skole med svakere faglige kunnskaper enn de ellers ville ha gjort. Jeg er klar over at dette hverken kvalifiserer til en nobelpris eller bidrar til å flytte forskningsfronten en eneste millimeter, men altså – hold dere fast: Det er en sammenheng mellom motivasjon og prestasjon.
Resultatene jeg har referert til, stammer fra ICCS 2022-undersøkelsen. ICCS er én av flere internasjonale studier som følger utviklingen i norsk skole over tid. Mens ICCS måler ungdomsskoleelevers demokratiske kompetanse, måler PISA, TIMSS og PIRLS deres kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Alle disse studiene viser at norske elever presterer dårligere enn de gjorde tidligere. Når vi finner at svekket skolemotivasjon er en viktig forklaring på hvorfor norske elever hadde betydelig lavere demokrati- og medborgerskapskompetanse i 2022 enn i 2016, er det noe vi ikke kan slå oss til ro med.
Hvor kommer den svekkede skolemotivasjonen fra? Er det skolens skyld alene? Hvor mye skade gjorde skolenedstengningene under pandemien? Er det en motreaksjon på det evige maset om at alle må ta høyere utdanning? Er det tanken på å måtte prestere for å komme videre i utdanningssystemet som knekker noen, mens andre demotiveres fordi de uansett ikke har tenkt seg på noe universitet?
Bør vi som samfunn gå litt inn i oss selv og se om det er vi – ikke skolen – som skaper stress og press hos de unge? Har vi gjort læring, skole og kunnskap til midler og ikke til mål i seg selv? Hvor ble det av kunnskapens egenverdi? Når snakket vi sist om allmennkunnskap? Har vi fratatt de unge mulighet til å erfare at det å lære er gøy? At det gir mestring og motivasjon for mer læring?
Faren er dominoeffekten som blant annet kan føre til at vi oftere kommer til å gi karakteren E på det syltynne grunnlaget «kandidaten har i alle fall prøvd» og en D på grunnlag av «det er jo noe her».
Les også:
