Essay | Akademisk skriving
Publisert 02. januar 2026 kl. 13:47
Forskere er et skrivende og lesende folk. Arbeidet med tekst preger store deler av virket. Så da jeg tok fatt på en serie om akademisk skriving, var tanken å løfte artiklene og det referansetunge tekstarbeidet opp i dagen, gjøre en skog av alle trærne, undersøke hva slags forhold de forskende har til det å være skrivende. Og nettopp fordi alle forskere må skrive, tror jeg at når noen hever stemmen om skrive- og tekstkulturen i akademia, så gjelder det egentlig ganske mange.
Jeg startet prosjektet med å lese sosiolog Øyunn Syrstad Høydals skarpe kommentar i Morgenbladet (3.1.2025) om hvordan samfunnsvitenskapelige forskningsartikler «har beveget seg fra en fri og essayistisk form til å ligne på labrapporter». Det var jo nøyaktig sånn det føltes! Det var tekstene som dro meg inn, som spente opp et lerret, som viste meg et nytt perspektiv, gjerne med noe nesten litterært. Dette var noe jeg kunne savne.
Ida Eritsland er journalist i Forskerforum. Hun har i vår skrevet denne artikkelserien om akademisk skriving:
Da jeg begynte på serien, var utgangspunktet preget av denne observasjonen. Det handlet kanskje om min lesning og om samfunnsvitenskapelige tekster, men også om skrivingen i stort, tenkte jeg. Her i Forskerforum er vi ikke i beit for nettopp gode forskerskribenter, så da Syrstad-Høydal satte ord på noe jeg til da mest hadde følt, ble jeg glad da jeg så at vår gjesteskribent Helga Eggebø gjorde det samme: I sin spalte (10/24) skrev hun om en artikkel som hadde berørt henne, en helt annerledes tekst enn det hun hadde lært å skrive. Den var personlig, konkret, fri for «fiks-faks-teori» og levende fortalt. Var det fortsatt mulig? Fantes et mønster her, i frustrasjonen over det som er, en lengsel etter noe som var?
Forfatter og litteraturkritiker Siri Lindstads betimelige essay om akademisk lesning i forrige Forskerforum (7/25) var inne på en lignende tanke. Lindstad er ikke forsker selv, men universitetsutdannet forfatter og kritiker og tidligere forskningsjournalist. Hun etterspurte «heltene» i akademia, de som skrev bøker hvor hun «hørte forfatterne tenke, og jeg hørte meg selv prøve på det samme». Jeg tror Lindstads essay skrur lyset på i et delvis forlatt rom – det som skal skrive og beskrive den (nettopp) opplyste og tverrfaglig engasjerte offentligheten, som akademia også skal være i sitt fundament. I mer prosaisk form var det fysisk sett som om bøkene og artikkelfanene på laptopen lukket seg for meg, slik Lindstad beskriver. Som om de ikke lenger lot seg villig applisere på fenomen i hverdagen, som om de ikke grep ut mot den virkelige verden, men lot seg falle ned i fagsjargongens bedagelige innforståtthet. Uengasjerende (historie)fortelling og maskinelle artikkelformat ble vanskeligere å (s)velge når jeg uansett «bare» var mer enn middels interessert. Bøkene og teoretikerne man skulle ha lest, hang ikke lenger over meg som en dårlig samvittighet.
For hvor er inngangen til dette universet av tekst om man ikke sitter med en stor prosjektoppgave, en pensumliste eller et forskningsspørsmål å besvare? Hvor er nye tekster som kan fortsette å veve min universitetsutdannelse sammen med yrket jeg har valgt, i eller utenfor akademia, som lar den filtrere også det jeg opplever i hverdagen, i jobben, i lesning eller i mellommenneskelige relasjoner? Tekster som er gode å tenke med – som vi lærte på studiet, som gir meg nøkler til å forstå verden dypere også utenfor akademia. Som føles nødvendige å lese for å henge med – en trenger ofte litt motivasjon! Ikke lite å forlange, og heller ikke umulig, det vet både jeg og Siri Lindstad. Hva kan vi egentlig forvente av lesbarhet og engasjement dypt der inne eller langt der fremme i forskningsfronten?
Jeg har selv en mangeårig bakgrunn fra de akademiske randsoner, som aktiv foreleser, emneansvarlig, fagkoordinator, sensor, timelærer, forskningsassistent og førstelektor. Da jeg i fjor begynte å skrive om akademia i Forskerforum, var det på stadig jakt etter nye nøkler til forståelse, på jakt etter kicket jeg fikk under oppgave- og artikkelskriving, eller faglitteratur til bruk i materialet jeg underviste i. I det å skrive om forskere og forskning – ikke i å forsøke å forske selv – åpenbarte det seg noen nye og interessante perspektiv, også gjennom linsen fra mine tidligere antropologistudier.
Akademia og forskningsfeltet er en dypt egenartet kultur som dyrker et sett normer, her rundt akademisk skriving og publisering, som gjelder for både institusjoner og forskere, kan det virke som. Normen – og formen – disiplinerer og sanksjonerer alternative måter å skrive, og dermed tenke, på. Legg til at spesialiserte grupper utvikler stammespråk, konvensjoner, sanksjoner mot brudd på normer og en «rett» måte å gjøre ting på. Akademiske tekster kan gi inntrykk av at det henger høyest å skrive for sine «egne». Ens egen fjelltopp lokker. Fagmiljøet på arbeidsplassen oppfordrer til det, og det kan gi en håndfast gevinst i form av posisjon og prestisje på instituttet eller i fagfeltet.
I tillegg er det å være innvidd i et prestisjefylt fellesskap noe en ikke misjonerer, det skal være vanskelig, opptak i fellesskapet er i seg selv meritterende. Har forskere tid å bruke på å strekke ut en skriftlig hånd til oss utenforstående – eller etablere seg som allmenn fagformidler – før fast stilling, professorat eller en trygg plass? Om dette er tilfellet, vet jeg ikke sikkert, men det er sånn det kan føles, anes, lukter. Men fagfellene kan kanskje etter hvert bli litt få. Hva med nabofløyen, kollegaen på et annet fakultet, den ansatte i forvaltningen? Kan de få innblikk i noe – om ikke alt?
«Den romantiske poeten Jean Paul skrev at ‘bøker er tykke brev til venner’. Noen ganger føles det som om fagfellevurderte artikler er smale brev til frenemies». Det skrev Jan Grue, sosiolog og skjønnlitterær forfatter, i Morgenbladet (20.11.2020). I saken om akademisk skriving i Forskerforum (2/25) kritiserer han det norske tellekantsystemet, der både forsker og institusjon ble premiert gjennom publikasjonspoeng, og der kvantitet og artikler ble belønnet med både penger og prestisje. Grue etterlyste en annen tekstlig offentlighet og pekte også på strukturer – at innkjøpsordningen for bibliotekene er rettet mot romanen, og at få sakprosatitler kjøpes inn. Det betyr at forlagene ser de akademiske sakprosabøkene som risikoprosjekt, i tillegg til at publikum blir eksponert for færre av dem – et tap-tap-prosjekt, kan man kanskje si. Legg til at incentivene fra institusjonene og instituttene til å skrive for andre enn det spesialiserte fagfellesskapet er små, og floraen forvitrer.
Handler savnet vi er flere om å kjenne på, om at vi ikke inviteres inn i rom som ikke er våre egne?
Men stikker det enda dypere? Kanskje er det selve spesialiseringen i utdanningen som skaper en kultur oppsatt på å hevde seg stadig mer spesialisert, og gjerne internasjonalt, heller enn å skape en levedyktig akademisk tekstlig offentlighet? En kan få inntrykk av at internasjonaliseringen er komplett, at jobben med å holde en norsk akademisk offentlighet i live bare ikke engasjerer forskerne. Og hvorfor skal de bruke tid på det? Når alt skjer «der ute»?
I vår intervjuet jeg den nevnte Øyunn Syrstad Høydal. Hun fortalte at da hun begynte på doktorgraden og leste amerikanske klassikere skrevet på 60- og 70-tallet, opplevdes de som friere, mer levende. Ofte som et essay, ikke uvitenskapelig, men vitenskapelig på en annen måte, beskrev hun det som. Hun oppfattet nyere akademisk litteratur som mer oppskriftsmessig og innadvendt, nesten litt sjelløs. IMRaD fikk ta deler av skylden. Artikkelmalen med en struktur som disiplinerer, rammer inn og kvantifiserer artikler i Introduksjon, Metode, Resultat og Diskusjon, dominerer ikke lenger bare i naturvitenskapen, der den har sitt opphav, men i stadig flere fag, også innen samfunnsfag og humaniora.
Forskerne ønsker seg friere rammer, men aberet er at IMRaD ofte fungerer irriterende godt for fagfeller – og dermed tilsynelatende for forskerne likevel. Og når et publiseringssystem krever at forfatter og fagfeller skal jobbe gratis for de store internasjonale forlagene, er det ikke overraskende at fagfellene ønsker seg artikler som kan vurderes oversiktlig, enkelt og raskt. Når du skal hente ut noe konkret, likeså. Kunnskapshøstingen kan til og med gjøres tilnærmet maskinelt, kanskje ved bruk av KI eller som isolering av sekvenser. Hva går tapt?
«Da jeg kom inn i akademia, la det seg en snerk på språket mitt», sa biolog, forsker ved NMBU og forfatter Anne Sverdrup-Thygeson nylig. Hun var invitert til en debatt om akademisk lesning på Forskerforums lanseringsarrangement i september. Bladet du holder i hendene, har selv gjennomgått en retenkning av sitt eget format og med det blitt mindre malstyrt og friere i formen. Vi hadde invitert en gruppe forskere til å diskutere dette i lys av Lindstads essay.
Sverdrup-Thygeson fortalte om hvordan hun som barn samlet på ord («trigonometriske punkt»), og hvordan akademia raskt disiplinerte både uttrykksgleden og formen på skrivingen.
Og det slo meg da – for hvor mange gjelder ikke dette? Hvor mange luker vekk deler av seg selv – som kanskje i større grad kan kommunisere forskningsfunn og diskurser, som kunne være med og dyrke frem gode, til og med nyskapende, fagtekster?
For henne løsnet det ikke før hun begynte å skrive bøker, sa hun. Nå er hun en av våre fremste representanter for sjangeren kreativ sakprosa, som tenker rundt og formidler alt fra geopolitiske konflikter til kompleks vitenskap gjennom et narrativt prisme. Sjangeren har lange tradisjoner i engelskspråklig litteratur, men er ifølge Sverdrup-Thygeson relativt ny i Norge.
En forsker jeg stadig kommer over i ulike sammenhenger og opplever som relevant for mange ulike typer forskere, er amerikanske Donna Haraway. Hun er også biolog, i tillegg til feminist og vitenskapsteoretiker, og kjent som en tenker hvis teorier har vært viktige for forskere i vidt ulike felt gjennom tiår. Haraway ga i 1985 ut A Cyborg Manifesto – en samfunnsmessig og feministisk kritikk av å se verden i motsetningspar og homogene kategorier (som i motsetningen natur–kultur). Siden har hun vært i front når det gjelder å retenke forholdet mellom mennesker, dyr, natur, teknologi og vitenskap.
I en podkast med det amerikanske tidsskriftet Jacobin snakket hun om forskeren som forteller. «Jeg tror ikke noen kan jobbe som for eksempel biolog, uten å også være en historieforteller», sier hun. Hun peker på at vi ikke kan formidle grunnleggende aspekt ved biologi, for eksempel, uten historiefortelling, men mener også at vitenskap generelt følger en narrativ struktur: «Narrativ praksis er en av trådene i en kompleks flette som handler om å stige inn i verden.»
Var det noe som var bedre før?
Jeg finner glede i ikke bare fletten som metafor, men også om hva hun skriver om hva som faktisk skal til for aktivt å «stige inn i verden». Det oppleves rett og sant at en inngang avhenger av ulike rep, hjelpesnorer og veivisere, gjerne i form av noe mer assosiativt og inviterende enn harde fakta. Dette ble eksemplifisert på engasjerende vis av førsteamanuensis i sakprosa ved Universitetet i Bergen, Iben Brinch, i den første saken i serien. Hun minner oss på at «å skrive er å tenke», og at en litterært fundert forskningspraksis gir større rom og muligheter for tanken og forfatteren så vel som for leseren.
Haraway snakker i samme podkast også om historier som en form for kunnskapsskaping som muliggjør plasser for nye og andre allianser heller enn stringente praksiser som dyrker likhet. Historiefortelling blir ifølge henne dermed også kritisk for vår vitenskapspraksis, for både fremtidstenkning og -engasjement. Vil vi skape en forskningsbasert, tverrvitenskapelig fremtid, må den kunne artikuleres på et vis – allerede nå, mener Haraway. Vi må dyrke og fortelle historien om den allerede nå for å klare å se den for oss.
Hvis vi holder oss til naturvitenskapen: I dyreriket er generalister artene som utnytter et bredt spektrum av ressurser (føde, tilholdssted med mer), i motsetning til en spesialist, som livnærer seg av noen spesifikke. I akademia kan det virke som om evolusjonen har ført til generasjoner med spesialister, som gjør at det generelle fellesbeitet kan fremstå som noe forlatt.
Sakprosa-emeritus Anders Johansen fra Universitetet i Bergen (som har blitt avløst av nettopp Iben Brinch) er inne på det i sitt essay «Store fri er over» i siste nummer av Prosa (3/25). Hans universitet var fritt, tverrfaglig og, ikke minst, politisk. «Offisielt studerte jeg fransk», skriver han, «og senere sosialantropologi, men i realiteten studerte jeg litt av hvert, på kryss og tvers av faggrensene … Hvis målet var omveltning i den virkelige verden, kunne vi ikke tillate oss å bli kunnskapsfunksjonærer på hvert vårt kontor. Da trengte vi et helhetlig syn på alle ting, med innslag av filosofi, historie, økonomi, statsvitenskap, med mere, gjerne alt i ett.» Ofte, har jeg følelsen av, kan ønsker om et bredere akademisk litterært fellesskap komme nettopp fra forskere med dype erfaringer fra flere ulike felt, som dermed også blir litt hjemløse. Dette fikk jeg et eksempel på da jeg i Forskerforum (6/25) intervjuet den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Kanskje er det bakgrunnen fra flere andre felt, som astrofysikk og filosofi, som gjør at teoriene og bøkene hans er så fulle av eksempler fra både hverdagsliv og andre fag, høyt og lavt – en akademiker av den «gamle skolen»?
Disse flerstemte forskerne som evner å forene tanker om den akademiske kulturen som helhet, fremstår spesielt relevante i denne sammenhengen. Var det noe som var bedre før?
En samtale ved lunsjbordet med akademikere fra ulike generasjoner avslørte en mulig årsakssammenheng ved denne tendensen. De som studerte på 80-tallet, mimret over grunnfaget – denne store, brede introduksjonen til studiene der ulike grener skyter fra en felles stamme. Du kunne hoppe litt hit og dit. Den globalt orienterte historikeren var ikke enig. Ikke alt var bedre før, kunne han slå fast. Mer allmenn diskurs gir også mindre rom for hvert fags helt særegne karakter.
De store strukturelle sveipene som har endret akademia de siste tiårene, har selvfølgelig også endret feltet. Men handler savnet som vi nå er flere om å kjenne på, også om at vi ikke etterspør, men heller ikke engasjeres i eller inviteres inn i rom som ikke er våre egne? At det er få miljøer som aktivt søker oppmerksomhet og gjennomslag gjennom de konkrete tekstene de skriver om forskningen sin?
Er det hele en strukturell floke som best gres ut – og flettes sammen igjen – gjennom å snakke om den, skrive om den og tenke seg leseren som en fra neste fakultet?
Kanskje det. Enn så lenge kan vi kanskje også ta med sakprosaforfatter og fysiker Anja Røynes oppfordring fra Forskerforums debatt – at det er de som er så heldige å være etablert i akademia med fast jobb, som bør gå foran i det å skrive og eksperimentere. Vise at det går. Utvide rommet.
