Kjønnsbalansering: Fra observasjoner til forandring

Av Vivian Anette Lagesen, professor, og Knut H. Sørensen, professor, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU

Publisert 28. januar 2020

Mange kvinner i akademia møter brattere motbakker enn mennene. Men ikke alle.

Vår forskning har som siktemål å bidra til bedre kjønnsbalanse i akademia, særlig blant professorer. Her er vi på linje med Holter og Liestøl. Deres tilsvar 23 januar til vårt nylige innlegg i Forskerforum 13 januar tyder på at vi har forskjellig syn på hva forskningen bør bidra med for at målet skal nås. Vi vil derfor utdype våre argumenter i dette innlegget.

Internasjonal forskning på kvinners arbeidsvilkår og karrieremuligheter i akademia finner, for å bruke Holter og Liestøls begrep, at kvinner møter motbakker. Forklaringene som tilbys, utover utfordringer med familie og barn, er generelle. Det akademiske systemet favoriserer menn gjennom en maskulin/mannlig orden eller tilsvarende kulturelle mekanismer som gjør kvinner til avvikere eller mindreverdige. Vi synes det er overraskende at denne forskningen i så liten grad er interessert i å studere forskjeller mellom fag og institutter og dermed mulige variasjoner i kvinners vilkår.

det også er en god del kvinner som ikke forteller om slike opplevelser.

Som Holter og Liestøl viser, opplever kvinner på Mat. nat. ved UiO dårligere vilkår enn sine mannlige kolleger. Det er uklart om dette gjelder alle kvinnene på det fakultetet. Uansett er det mye som tyder på at kvinner ved mange akademiske institusjoner møter brattere motbakker enn menn. Vi finner imidlertid i vår forskning at det også er en god del kvinner som ikke forteller om slike opplevelser. Dessuten er vi skeptiske til fruktbarheten ved generelle karakteristikker som grunnlag for å skape forandring. Hvem kan forandre et helt system, og hvordan kan det i så fall gjøres?

Svaret på det spørsmålet har vært at man enten peker på politikere, departement eller institusjonsledelse. I Norge har nesten alle akademiske institusjoner likestillingstiltak som i stor grad fungerer ovenfra og ned, og som hviler på prinsippene om såkalt kjønnsintegrering (gender mainstreaming) – det skal tenkes på likestilling i alle beslutninger nedover i linjen. Dette har hatt en viss, men begrenset effekt. Kjønnsintegrering blir lett symbolpolitikk.

Kjønnsintegrering blir lett symbolpolitikk.

Vi har derfor, sammen med kolleger, gjennomført et prosjekt for bedre kjønnsbalansering på NTNU ved bruk av en aksjonsforskningstilnærming. I dette arbeidet valgte vi å ha fokus på instituttene og instituttlederne, ut fra observasjonen av at kjønnsbalansen blant professorer varierte forholdsvis mye fra institutt til institutt, selv innenfor samme fakultet. Det tolket vi dithen at det er viktig hva som gjøres på dette nivået, og at det foreligger gode muligheter for å arbeide med kjønnsbalansering mange steder. Resultatene fra prosjektet bekrefter dette og viser samtidig at innsatsen kan forbedres ytterligere ved målrettet kompetanseheving og tilførsel av ressurser. I tillegg var det tydelig at betingelsene for kjønnsbalanseringsarbeid varierte i betydelig grad.

I prosjektet la vi stor vekt på at instituttene og instituttlederne måtte skaffe seg oversikt over den lokale situasjonen når det gjaldt kjønnsbalanse. Vi presenterte generelle funn omkring utfordringene med kjønnsbalansering, og tilbakemeldingene vi fikk, viste at dette var motiverende, men ikke tilstrekkelig for å utvikle tiltak. Det siste krevde også kunnskap om forholdene på det enkelte instituttet. Allmenn kunnskap om utfordringene med, behovet for og gevinsten ved kjønnsbalansering var ikke tilstrekkelig.

Allmenn kunnskap om utfordringene med, behovet for og gevinsten ved kjønnsbalansering var ikke tilstrekkelig.

Behovet for generell kunnskap om kvinners vilkår i akademia er i dag begrenset fordi politikere, departement og universitetsledelse har forstått at god kjønnsbalanse er en utfordring. Derimot er behovet for kunnskap om virkningene av god kjønnsbalanse og hvordan kjønnsbalanseringsarbeid bør gjennomføres betydelig større. Disse utfordringene bør styre kunnskapsutviklingen når det gjelder betydningen av kjønn i akademia framover.

Vi er enige med Holter og Liestøl i at den kjønnsskjeve rekrutteringen av studenter til mange fag er bekymringsfull. Vi har for lite forskning om årsakene til dette og hva som kan gjøres for å endre situasjonen. Vi støtter også Holter og Liestøls konklusjon; at det vil «være viktig ikke primært å se etter sykdommen hos studiesøkerne, men analysere egne fag og se hvilke helbredende tiltak som kan finnes der». Veien framover for kjønnsbalanseringsforskning og -tiltak ligger i et slikt spesifikt fokus.

  • Les hvordan debatten startet: