Nyheter | Internasjonalt samarbeid
Publisert 03. november 2026 kl. 09:03
Fram til 2016 hadde Norge en kvoteordning som gjorde det mulig for inntil 1100 studenter i året fra lav- og mellominntektsland å komme til Norge. Det er milevis fra dagens virkelighet, går det fram av en ny rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).
− Rammene for å komme til Norge har blitt sterkt innsnevret, sier Vera Schwach, forsker ved NIFU og en av to forfattere bak rapporten.
I dag er ordningene som har gitt muligheter for studentmobilitet bygd ned, og samtidig er universiteter og høgskoler pålagt å kreve studieavgift fra studentene.
Det rammer studentene som ikke kan ta med seg hjem den kunnskapen de kunne fått ved norske utdanningsinstitusjoner, og det svekker samarbeidsrelasjonene mellom norske akademiske miljøer og institusjoner i land i sør.
Schwach sier at fallende tall på studenter fra land i sør påvirker omfanget av relevante studieprogrammer ved norske institusjoner. I takt med at studieprogrammer innskrenkes eller forsvinner, vil også fagmiljøene bli svekket.
− Fagmiljøer står i fare for å bli nedlagt. Dette er fagmiljøer som er bygd opp gradvis siden 1980-tallet, sier Schwach til Forskerforum.
Utgangspunktet var blant annet FN-kommisjonen for miljø og utvikling ledet av Gro Harlem Brundtland og deres rapport «Vår felles framtid», som kom i 1987.
«Budskapet var at verden var bundet sammen i et skjebnefellesskap, og behovet for felles løsninger på globale miljø- og utviklingsutfordringer var stort», skriver NIFU-forskerne.
På 1990-tallet passet internasjonal studentmobilitet godt inn i en utbygging av bistanden, og i 1994 ble kvoteordningen etablert. Kvoteordningen omfattet studenter fra det globale sør, og i tillegg studenter fra Øst-Europa, Vest-Balkan og Sentral-Asia.
Studentene som deltok fikk ettergitt studielån dersom han eller hun reiste hjem til hjemlandet etter studiene.
I 2016 ble kvoteordningen avløst av programmet NORPART, som Støre-regjeringen la ned i statsbudsjettet for 2025.
Det var da allerede innført studieavgift for studenter fra land utenfor EU og EØS, noe som rammet studentmobilitet fra sør med full styrke.
Ordningen NORSTIP, som skulle bøte på studentavgiftene, foreslås nedlagt i statsbudsjettet for 2027.
Utviklingsminister Åsmund Aukrust varslet i januar i år at norsk bistandspolitikk står foran en stor endring. Gjennom det han har kalt «Prosjekt Vendepunkt» skal norsk bistandspolitikk endres i takt med at verden endrer seg.
NIFU-forskerne konstaterer i sin rapport at en slik endring allerede er godt i gang, og at svært mye er endret i løpet av de siste ti åra når det gjelder kunnskapssamarbeid med det globale sør.
I tillegg til NORPART og NORSTIP har en tredje ordning, NORHED, vært viktig for kunnskapssamarbeidet. NORHED er for tida ikke aktiv, etter at NORHED I og II er gjennomført og avsluttet. Utenriksdepartementet varsler at et NORHED III skal i gang i løpet av året, men omfang og innretning er ikke kjent.
Mye av kunnskapssamarbeidet med det globale sør er betalt gjennom bistandsmidler. I rapporten går det fram at endringene er drevet av endret politikk fra de to departementene som i størst grad har vært ansvarlige for akademisk samarbeid mellom Norge og land i sør: Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Politikken er ifølge forfatterne ikke alltid like koordinert.
− Det har ikke vært noen prinsipiell debatt om dette. Det har på en måte falt mellom to stoler. Utenriksdepartementet har sine prioriteringer. Kunnskapsdepartementet er i stor grad opptatt av å orientere seg mot Europa, sier Schwach.
I tillegg til å legge om bistandspolitikken, har Utenriksdepartementet lenge prioritert landene som er med i det norske Panorama-samarbeidet. Det omfatter land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika, men ingen lavinntektsland i sør.
NIFU-rapporten peker også på Russlands krigføring i Ukraina, og at for Norge har samarbeid med Ukraina kommet mer i forgrunnen på bekostning av utviklingsland i sør. I tillegg vises det til at kunnskapspolitikken generelt dreies mer mot samfunnssikkerhet og strategiske interesser enn tidligere.
Rapporten tar også for seg finansiering av forskningssamarbeid mellom Norge og det globale sør. Her finner forskerne ikke like store endringer som det som har skjedd innen studentmobilitet.
De viser til at målt i kroner og ører går det omtrent like mye til forskningssamarbeid med land i sør gjennom Forskningsrådet nå som det har gjort de siste ti år.
Unntaket er innen global helse, der det har vært en nedgang etter at helseforskningsprogrammet GLOBVAC ble avsluttet i 2021. Nedgangen gjelder særlig Utenriksdepartementets finansiering på dette feltet.
Et generelt trekk i norsk forskningspolitikk er at programmer er erstattet av brede porteføljer. Forskningssamarbeid med det globale sør inngår nå i Forskningsrådets portefølje for demokrati og global utvikling. Programmet NORGLOBAL, som startet i 2008, ble avsluttet i 2024.
I rapporten pekes det på at det er for tidlig å si hvordan dette vil slå ut for forskningssamarbeid med det globale sør på lang sikt.
«Det kan innebære en risiko for at sør-samarbeidet får mindre oppmerksomhet. Samtidig kan bistandsmidlene bare brukes til forskning som kan godkjennes som bistand, noe som begrenser hvor langt de kan flyttes til andre tema innenfor porteføljen,» heter det i rapporten.
