Publisert 23. mai 2013 kl. 10:13
– Dette er mennesker som aldri har jobbet ved et universitet. Problemet er at de ikke forstår universitetet og at de får for mye makt, sier Birger Svihus.
Som leder for Forskerforbundets lokallag ved Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås har han med uro fulgt den omfattende fusjonsprosessen mellom universitetet og Norges veterinærhøgskole. Fra 1. januar 2014 skal den nye institusjonen hete Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Sammenslåingen ble bestemt av Stortinget i 2008 og innebærer at Veterinærhøgskolen må flytte fra Adamstuen i Oslo til Ås i Akershus innen 2018. En av hovedutfordringene, ifølge Svihus, er at de to institusjonene er fratatt innflytelse til fordel for et fellesstyre som er utnevnt av Kunnskapsdepartementet. Svihus mener at styret består av for mange som ikke forstår seg på akademia, og at det truer universitetets egenart.
– Forstår ikke akademisk frihet
– De forstår ikke at akademisk frihet er lovfestet. Viktige vitenskapelige beslutninger skjer nedenfra og opp ved universiteter. Administrasjonen er først og fremst et serviceorgan for det vitenskapelige arbeidet. Sånt kan være vanskelig å forstå for eksterne styrerepresentanter, sier Svihus.
Departementet gikk inn for en uvanlig styreløsning da de nedsatte fellesstyret for den nye organisasjonen. Ved vanlige universitetsstyrer er de vitenskapelig ansatte godt representert. Ifølge Universitets- og høyskoleloven skal et universitetsstyre bestå av tre medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling, ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte, to medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne medlemmer. Styreleder er enten valgt rektor eller en ekstern representant dersom rektor er ansatt. I så fall erstattes rektor med en valgt vitenskapelig ansatt. I NMBUs fellesstyre er det derimot lavere representasjon av vitenskapelig ansatte enn normal. Fellesstyret ledes av en ekstern styreleder, Siri Hatlen, og består av fire eksterne representanter og tre interne fra hver institusjon. De interne representantene er en vitenskapelig ansatt fra hver institusjon, en administrativt ansatt fra hver institusjon og en student fra hver institusjon. To vitenskapelig ansatte i et styre som skal slå sammen to vitenskapelige institusjoner, er uholdbart, mener Svihus.
– Det er en ekstern styreleder og liten representasjon av vitenskapelig personal på institusjonene. Vi protesterte mot det da det kom opp, men til ingen nytte. Forskerforbundet sentralt prøvde også, men fikk ikke noe gjennomslag, forteller Svihus som mener at det påvirker prosessen negativt. Han mener at Veterinærhøgskolens og UMBs styrer kunne gjort jobben med fusjon selv.
– Dårlig for arbeidstakerne
– Fellesstyret gjør beslutningsprosessene veldig kaotiske og det gjør medbestemmelse vanskeligere. Det har ikke vært en god prosess sett fra et arbeidstakersynspunkt, sier han.
Svihus opplever også at fusjonsprosessen er preget av langt mer maktkamp enn samarbeid.
– Det er veldig langt fra arbeidstakerorganisasjonene til fellesstyret. Det er et sekretariat som jobber for fellesstyret som har departementsfolk involvert. Departementet er ikke de som tradisjonelt lytter mest til arbeidstakerne. Det er en maktkamp med departementet om universitetets autonome stilling, sier han.
Han viser til spørsmålet om hva slags styresett universitetet skal ha som eksempel på maktkampen. Fellesstyret ville ha ansatt rektor, mens mange av de ansatte som er organisert i Forskerforbundet ville ha valgt rektor som er vanlig ved universitetene. Alternativet fellesstyret til slutt falt ned på er en kombinert løsning. Valgt rektor som så blir ansatt av styret i den første perioden og så valgt rektor etter den første rektorperioden er over.
– Det er en overgangsordning frem til 2018 når institusjonene blir samlokalisert. Etter det skal det tilbake til valgt rektor, etter veldig sterkt press fra Forskerforbundet. Jeg tror departementet liker best ansatt rektor. Departementet liker ikke demokrati på et universitet. Det er for uoversiktlig og uforutsigbart. Det er for ustyrlig. Det er veldig tydelig at dette er en klassisk maktkamp, sier Svihus.
Store muligheter for institusjonene
På rektors kontor er holdningen imidlertid en annen. Sittende rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap Hans Fredrik Hoen mener at prosessen går i riktig retning. Han innrømmer imidlertid gjerne at det er utfordrende å fusjonere to ulike institusjoner.
– Det er klart at fusjon mellom to institusjoner er en krevende oppgave, men samtidig er det et prosjekt med store muligheter for begge, sier Hoen.
– Forskerforbundets lokallagsleder mener universitetets egenart og kollegiale selvstyre står i fare i denne fusjonsprosessen. Har han rett?
¬ I en så stor omorganiseringsprosess er det ulike forhold som blir satt på prøve eller utfordret. Jeg mener det ikke er grunnlag for å hevde at universitetets egenart eller det kollegiale selvstyret er i fare. NMBU skal i den første styreperioden ha en rektor som blir ansatt etter først å ha blitt valgt på vanlig måte. Det betyr at styreleder er en av de eksterne medlemmene i universitetssyret i denne perioden. Når denne perioden er over skal NMBU tilbake til normalordningen med valgt rektor som også er leder for universitetsstyret.
Fåfengt ønske om enevelde
¬ Hva syns du om en slik rektorløsning som det nå gås inn for?
– Det er en kompromissløsning. Det er kompromisser på mange beslutninger her. Men jeg tror det skal fungere veldig bra.
– Burde ikke institusjonene selv bestemme styreform?
– KD er veldig tydelig på at det er fellesstyret som fatter beslutningene for ledelsesform.
Som rektor og styreleder for den ene institusjonen som skal fusjonere kunne det kanskje vært naturlig at Hoen higet etter innflytelse. Men han avviser spørsmålet om han skulle ønske mer makt over prosessen.
– Innimellom ønsker man å være enehersker, sier Hoen og ler. – Men det er bare å glemme. Jeg tror at det som er bærekraftig er å jobbe seg frem til løsninger, som er gjennomtygd og gjennomsnakket. Og det avgjørende da er at man har gode argumenter. Det er min måte å arbeide på. Graden av innflytelse henger på hvor godt du har satt deg inn i problemene og spørsmålene. En hovedutfordring er å finne en balanse der man kan involvere det administrative støtteapparatet og institusjonene, hvor man forbereder saksdokumenter og beslutningsgrunnlaget for fellesstyret. Å gi dem den riktige støtten og forankre det i institusjonene.
– Bra samarbeid
Svihus mener de lokale styrene kunne gjort jobben i stedet for et fellesstyre, men Hoen mener samarbeidet har fungert godt. Han er tydelig på at fellesstyret har mye makt, men vil ikke kritisere ordningen.
– Samarbeidet går veldig bra. Vi har hatt jevn og trutt jobbing. Det er mange ting som det har vært uenighet og diskusjon om, og det er mye som har kommet på plass. Det er flere måter å løse dette på. Vi har hatt denne modellen og har jobbet for å få den til å fungere. Vi har klart å holde fremdrift og få på plass løsninger som gjør at vi har et tempo på prosessen. Nå tikker det ned mot første i første 2014. Det er fullt innen rekkevidde.
Har likevel noe gått tapt på veien mot et nytt universitet? Forskerforbundet lokalt mener prosessen har vært dårlig for arbeidstakerne. Hoen står for det som er gjort.
– Vi har bestrebet oss på å ha god dialog med tjenestemannsorganisasjonene og å holde våre instituttledere godt oppdatert. Det har vært avhold IDF-møter (informasjon, drøfting og forhandling red. anm) med fellesstyret etter boka. Det er en kjempestor prosess med mye som skal utredes. Det er krevende å produsere sakspapirer for å gi alle god tid. Jeg opplever at ledelsen har stått på for å levere godt. Det er viktig at det er fremdrift i en slik sak.
– Har kravet til fremdrift gått på bekostning av kommunikasjonen med de ansatte?
– Jeg mener at det ikke har gjort det.