Av Elin Rekdal Müller
Publisert 12. oktober 2015 kl. 10:10
Selv forskere med høy kompetanse og omfattende forskningsproduksjon mangler mulighet til forfremmelse ved sykehusene. Det gjør at den enkeltes kompetanse ikke synliggjøres, og man har få utviklingsmuligheter som arbeidstager, mener foretakstillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus (OUS) Are Hugo Pripp.
– Blant Forskerforbundets medlemmer er det mange som først blir ansatt som stipendiat, så postdoktor, og så blir de forskere. Den tittelen har de resten av arbeidsforholdet, sier han.
– Hvis du ønsker opprykk, må du få en bistilling ved universitetet. Men for å få en bistilling, må du i de fleste tilfeller være kliniker, og dermed medisiner. Undervisningsstillinger på medisinstudiet er gjerne forbeholdt medisinere. Forskere med en annen fagbakgrunn, som mikrobiologi eller biokjemi, har kun et begrenset antall med aktuelle stillinger ved universitetet.
Ser til instituttene
Pripp vil at sykehuset skal lage en egen fast ordning for opprykk og karriereutvikling.
– Sykehuset burde hatt samme systemet som instituttsektoren, med forsker 1, 2 og 3, hvor opprykk skjer etter økende kompetanse og ansvarsområde. På den måten ville vi fått en faglig karrierevei innad på sykehuset og en synliggjøring av kompetanse og ansvar, sier han.
Av Forskerforbundet ved OUS sine 460 medlemmer er det 250–300 ikke-medisinere som jobber i forskningsrelaterte stillinger. Det er på størrelse med et stort institutt, sier Pripp.
Forbundet har tatt opp saken med ledelsen.
– Det er ikke direkte motvilje mot det, men det er heller ikke noe som sykehuset prioriterer. Ledelsen viser dessuten til at det er universitetets domene, fordi det er der man får opprykk. Universitetet sier at man ikke er ansatt hos dem, så det er ikke deres ansvar. Vi faller derfor mellom to stoler, sier Pripp. Han mener også at sykehusforskerne må måles etter litt andre kriterier enn de måles etter ved universitetet, hvor undervisning og veiledning er vektlagt mer.
Åpen for ny ordning
Etter at Forskerforum tok kontakt med ledelsen ved OUS, kan en endring være på vei.
– Det er en ordning vi absolutt er åpen for å diskutere, sier Erlend B. Smeland, forskningsdirektør ved OUS. Han understreker at problemstillingen ikke er unik for ikke-medisinere, men gjelder alle forskerne, da mange er professorkompetente uten å ha akademisk bistilling.
– For de rene forskerstillingene hos oss er det hard konkurranse uansett profesjon, og de fleste har midlertidig, ekstern finansiering. Det er veldig få akademiske stillinger ved universitetene og høgskolene både for medisinere og folk med annen bakgrunn, sier han.
– I morgendagens sykehus vil det være økt behov for kompetanse fra ulike profesjoner. Da vil vi også ha større behov for personell med annen fagbakgrunn som er ansatt ved selve sykehuset, blant annet knyttet opp mot satsing på livsvitenskap og utvikling av persontilpasset medisin.
Derfor ønsker OUS å ivareta disse faggruppene.
– Vi er veldig opptatt av tverrfaglig kompetanse og samarbeid over profesjonsgrensene i forskning og har vært langt framme som universitetssykehus i å inkludere ulike faggrupper i miljøene våre i tett samarbeid med Universitetet i Oslo. Det er dessuten en stor konkurransefordel for oss i forskningssammenheng, og det er vi avhengig av gitt den krevende økonomiske situasjonen til sykehuset. Da må vi også tilrettelegge bedre og sikre mer forutsigbarhet for vårt forskerpersonell, sier Smeland.
– Fullt mulig å endre
– Administrasjonen ved det enkelte helseforetaket har full mulighet til å inngå lokale avtaler i forhandlinger med fagforeningen om dette, for eksempel ved å inngå en særavtale om et slikt opprykkssystem. Her har arbeidsgiver en sjanse til å gjøre en forskerkarriere ved sykehusene mer attraktiv, sier Frank O. Anthun, forhandlingssjef i Forskerforbundet.
Han mener en slik karrierestige ikke minst er viktig med tanke på å rekruttere forskere fra universitet, høgskoler og forskningsinstitutt. De er vant til å ha et system for opprykk og vil ikke gi slipp på muligheten. Det er også er en fordel når sykehuset skal søke forskningsoppdrag, fordi det da blir kjent at man har forskere på et visst nivå, ifølge Anthun.
