Av Kristin Bakken, administrerende direktør og Knut Paasche forsker/avdelingsleder i Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU
Publisert 4. april 2018 kl. 06:30
Nye forskningsbaserte registreringsverktøy gir i dag verdifulle tilskudd til verktøykassen arkeologer tradisjonelt har brukt ved arkeologisk registrering. De samme verktøyene har stor verdi for offentlige etater, næringsliv og andre fagområder – og kan spare samfunnet for millioner av kroner. Men er kulturminneforvaltningen klar for å realisere de åpenbare gevinstene?
Kristin Bakken og Kunt Paasche mener ny tekologi kan redusere konflikter og kostnader. Foto: NIKU
Nyere og mer effektive registreringsmetoder kan bidra til å styrke arbeidet med arkeologisk registrering, og det kan i dag vises til særdeles gode resultater i enkeltprosjekter. Store aktører som Vegdirektoratet etterspør innovasjon og utvikling på dette feltet. Ifølge Nasjonal Transportplan 2018-2029 bygges vei for 1060 milliarder norske kroner. Veibyggingsaktiviteten i årene framover vil altså være svært stor, og det er en reell utfordring for kulturminneforvaltningen i årene framover å sikre kulturminneverdiene på en best mulig måte. Teknologien finnes, likevel virker det som om det går tregt med å implementere nyere teknologier i store deler av et rigid regulert kulturminnevern.
Georadaren fant ikke alt, men det gjør man heller ikke med de tradisjonelle metodene.
Nylig gjennomførte NIKU i samarbeid med Vestfold fylkeskommune og det internasjonale forskningsprosjektet LBI ArchPro et registreringsprosjekt i forkant av ny jernbane gjennom Vestfold på et område som dekket hele 1 kvadratkilometer. Dette er et av verdens største forvaltningsprosjekt hvor det er brukt geofysikk til registrering av arkeologiske kulturminner. Prosjektet ble gjennomført med gode resultater. Det reduserte potensielle konflikter med grunneiere, det sparte det offentlige for store pengesummer og det endte opp med gode arkeologiske og forvaltningsmessige resultater. Georadaren fant ikke alt, men det gjør man heller ikke med de tradisjonelle metodene.
På landsbasis bruker samfunnet store summer hvert eneste år på å sikre viktige kulturminneverdier i form av registrering av arkeologiske kulturminner i forkant av store infrastrukturprosjekter som vei og jernbane. Ansvaret for dette arbeidet ligger i dag hos fylkeskommunen og styres dels gjennom plan- og bygningsloven og dels gjennom kulturminneloven. Tradisjonelt har dette arbeidet vært utført ved såkalt sjakting, altså ved at en stripegraver med maskin hvor en fjerner de øverste jordlagene på store deler av de arealene som blir berørt av utbyggingsplanene. Dette er kostbart og tidkrevende. Så langt viser våre erfaringstall at de nye metodene kan gjennomføre undersøkelsene på ned mot en femdel av tiden, og at utgiftene kan reduseres med i hvert fall to tredeler
Dagens arkeologiske registreringsmetode i form av sjakting har noen opplagte ulemper for både landbruket, kulturminnene i seg selv og miljøet generelt i utbyggingsområdene. Dyrkingsjorda blir endevendt, noe som kan være til heft for grunneiere og bønder. Dette gjelder både der hvor det endelig blir bygget vei eller jernbane, men også i områder hvor man til syvende og sist ender opp med å ikke bygge noe. Landbruksjorda påføres på denne måten ubotelige skader. Det gjelder å senke konfliktnivået, slik at utbyggingstiltak kan gjennomføres så skånsomt som mulig både med hensyn på dyrket mark, kulturminner og andre miljøhensyn.
Ved å trekke de nyere metodene tidlig inn i planleggingsprosessene får vi en mer effektiv utnyttelse av ny teknologi på tvers av ulike fagfelt. Data som samles vil kunne inngå i en felles digital kartverden med 3D-formater som alle kan dra nytte av. For det er ikke bare arkeologer som får nytte av våre registreringer.
Når arkeologene i dag samler inn kulturminnedata fra undergrunnen, fanger vi også data om kvartærgeologi, grunnfjell, hydrologi, rørgater, drenering for å nevne noe. Dette er data som myndigheter, grunneiere, utbyggere, ingeniører og andre i byggeprosjekter vil kunne dra stor nytte av. Problemstillingen vår er med andre ord i stor grad sektorovergripende, og de samfunnsøkonomiske gevinstene tilsvarende store.
Ikke alt kan bevares eller graves ut, og ved hjelp av nye forskningsbaserte metoder kan disse valgene gjøres bedre.
Hva skal til for å få gjennomført disse prosessene på en mer effektiv og faglig bedre måte? For det første er det viktig at kulturminnemyndighetene og arkeologene kommer inn med de rette metodene i et tidligere stadium i planprosessen. For det andre må de tradisjonelle metodene kombineres med nyere og mer effektive registreringsmetoder. I alle saker der det skal bygges må kulturminneforvaltningen gjøres noen valg. Ikke alt kan bevares eller graves ut, og ved hjelp av nye forskningsbaserte metoder kan disse valgene gjøres bedre. Geofysiske metoder kan gi svar på hvor det er mest aktuelt å sjakte, og kan dermed hjelpe fylkeskommunen å prioritere. Og for det tredje bør fordelen og potensialet i bruken av disse metodene utnyttes tverrvitenskapelig. På mange måter handler dette om å bygge bro mellom kulturminneforvaltningen og de aktørene som har ansvaret for å gjennomføre utbyggingsprosjektet, dette enten det er vei eller jernbane som skal bygges. Et reelt problem er at hensynet til de arkeologiske kulturminnene ikke er med på et tidlig og overordnet plannivå, men blir hektet på i etterkant når veitraseen allerede er lagt. Om nyere undersøkelsesmetoder kan bidra i en tidlig planfase, vil kulturminneverdiene kunne ligge som et premiss før trasévalget blir gjort.
NIKU har et samfunnsansvar og skal være innovative og levere relevant forskning til nytte for samfunnet. Vi og andre norske og internasjonale forskningsmiljøer jobber hardt for å utvikle nye og effektive metoder og forvaltningsverktøy. Dersom disse tas i bruk vil de bidra til å redusere konfliktpotensialet ved utbygging av store infrastrukturprosjekter. De vil kunne gi oss bedre faglige resultater og ikke minst vil de kunne spare samfunnet for store utgifter. Ansvaret for å realisere disse potensielt sett store økonomiske gevinstene ligger hos myndighetene.
