Nytt jernteppe
LUKK
Annonse
Annonse

Forskningssamarbeid med Russland:

Nytt jernteppe

Av Lina Christensen

Publisert 5. januar 2023

På grunn av Putins krigføring mangler klimaforskere tilgang på data fra halvparten av Arktis.

– Hvis man henger i et helikopter rett over Nordpolen og ser ned på jordkloden, så vil man se at 50 prosent av Arktis ligger i Russland, sier danske Hanne Hvidtfeldt Christiansen, som her forsøker å skissere det mest presise oversiktskartet over Arktis.

Christiansen forsker på hvordan permafrost reagerer på klimaendringer. For å måle klimagasser fra permafrost er hun avhengig av data fra hele Arktis. Men etter 24. februar 2022 har hun og andre klimaforskere vært nødt til å klare seg uten halvparten av de arktiske landområdene.

– Hvorfor er kunnskap om permafrost så viktig for klimaforskningen?

– Permafrost defineres ut fra temperaturtilstanden i bakken, altså hvis bakken er frossen i mer enn to år sammenhengende. Hvis permafrosten tiner, så frigis klimagasser som metan og CO2. Dette krever internasjonal observasjon.

Fakta
Hanne Hvidtfeldt Christiansen, professor og forsker på permafrost ved Universitetssenteret på Svalbard

Aktuell med:
Russlands krigføring i Ukraina rammer klimaforskningen i Arktis.

– Når halvparten av Arktis ikke leverer data, hva slags data går tapt?

– Vi har ikke tilgang til målinger av temperaturen i permafrosten og målinger av klimagasser som frigis fra permafrosten på russiske områder. Det vil si at forskerne som modellerer hva som skjer med permafrosten i framtiden, ikke kan være sikre på at de regner riktig. Permafrosten i Russland er annerledes enn den som finnes i Nord-Amerika, fordi store områder av Sibir er dekket av meget gammel og tykk permafrost. Mange land, for eksempel Tyskland, har ganske stor forskningsaktivitet og samarbeid med Russland. Nå er alle sammen på utkikk etter nye steder å drive forskning.

– Du har sagt at de kortsiktige konsekvensene er håndterbare, men at det er verre med de langsiktige konsekvensene. Hva frykter du kan skje med forskningen på lang sikt?

– At man får et større og større gap i datasett som man ønsker tilgang til. Jeg forsker på permafrosten på Svalbard, og når jeg publiserer, har jeg behov for å sammenligne med hva som skjer i Russland, i Canada eller andre steder med permafrost. Når halvparten av dataene ikke lenger er tilgjengelig, så vil det på lengre sikt være vanskelig å drive slik forskning og forankre den internasjonalt. Det betyr at jo lenger krisen varer, jo større blir problemet, og jo lengre tid vil man mangle data.

– Har du og dine permafrost-kollegaer vært nødt til å legge planer på is etter krigsutbruddet?

– Senest i forrige uke snakket vi om den neste internasjonale permafrostkonferansen, som skal være i Canada i 2024. Hva gjør vi da? Vil russiske forskere få lov til å komme? Vi er nødt til å planlegge uten å vite om det lar seg gjøre å ha med alle aktører. En internasjonal konferanse om permafrost er per definisjon for alle, og Russland er en av de fire store permafrostnasjonene, men det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere det.

– Universitetet i Tromsø har sagt at de i større grad vender forskningssamarbeidet mot Canada. Er det mulig å vri mer av forskningen dit eller til andre steder i Arktis for deg også?

– Ja, det tenker jeg er helt naturlig. Jeg må innrømme at jeg den første måneden etter at krigen brøt ut, var ganske deprimert. Verdensbildet endret seg, du er bare et menneske, og det tar tid å komme over det. Men så tenkte jeg – faen – selvfølgelig skal vi få dette til å fungere. Det er faktisk noen lyspunkter: Vi i Norden har hele den klimatiske variasjonen som finnes, fra det kaldeste kalde Arktis i Nord-Grønland til det varmeste varme Arktis på Svalbard. Det tar deg to timer å fly mellom de plassene. Innenfor Norden har vi også alle typer økosystem representert, fra finske skoger til store arktiske ørkener på Nord-Grønland. Så vi er egentlig godt stilt. Det første logiske skrittet er å se til Norden, så er neste skritt å ta med resten av Arktis, altså Nord-Amerika. Jeg tror at det betyr at vi får et styrket forsknings- og utdanningssamarbeid med Nord-Amerika og Europa.

– Hvordan anser du utsiktene for det framtidige forskningssamarbeidet med Russland?

– Det har kommet et nytt jernteppe. Jeg tror ikke dette vil endre seg nok i min forskerkarriere til at jeg kommer til å interagere direkte og i særlig stor grad med russiske forskere, dessverre. Det tar tid å bygge forskning, og derfor tåler man ikke så store brudd som vi ser nå. Nå begynner vi å lage nye samarbeid og forplikter oss andre steder. Lengden på krigen får betydning for konsekvensene, og jeg tror beklageligvis at krisen er langvarig.

– Arktisk råd har stanset alle forskningssamarbeid med Russland. Det samme har Norge og EU. Er du enig i at det er riktig med full stans?

– Det er bestemt av regjeringen, og er det samme over hele Europa. Jeg synes det er riktig. Vi skal ikke finne oss i hva som foregår, derfor reagerer vi kraftig. På et tidspunkt må vi finne ut hvordan vi kommer ut av det, men det krever også mye fra Russland. Det de holder på med nå, viser at de er langt unna.

– Du var president i International Permafrost Association fra 2016 til 2020, som ifølge en artikkel i Altinget blant annet driver med forskningsdiplomati. Ser du for deg at det er mulig å omgå det politiske og likevel samarbeide om forskning med Russland?

– Ja, forhåpentligvis, og kanskje. Men da er vi avhengig av politikere som er villige til det. Hvis de tillater å åpne opp noen kanaler, så kan det hende at den første kanalen er forskning. Under den kalde krigen så reiste amerikanske, kanadiske, kinesiske og sovjetiske permafrostforskere og besøkte hverandre for å myke opp forholdene, men det var med politisk velsignelse. Man kan godt forestille seg at forskning er en relativt ufarlig måte å få i gang et samarbeid på, men jeg tror dessverre vi er langt unna. Under den kalde krigen var det ingen aktiv krise på samme måte som nå.

– Du er for øyeblikket på forskningsopphold i Danmark, men vanligvis holder du til på Svalbard, et sted med både storpolitisk interesse og russisk bosetting i Barentsburg. Hvordan merker du krigen der?

– Man merker det nok mer på Svalbard enn nesten alle andre steder i verden, fordi det er så tett på, og fordi det også bor russere i Longyearbyen. Vi har blant annet pleid å dra til Barentsburg eller Pyramiden for å vise studentene forskjellen på hvordan man designer infrastruktur på permafrost i Vesten og i Russland. Det har man enkelt kunnet gjøre på Svalbard ved å reise til en by seks mil unna, men det kan vi ikke like lett gjøre lenger, da disse stedene støttes av den russiske staten.

Les også: