Av Knut Bjørlykke, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 5. januar 2015 kl. 14:48
Knut Bjørlykke, professor emeritus, Universitetet i Oslo
De fleste fag som er etterspurt i næringslivet, har problemer med rekruttering til universitetsstillinger. Vi har nå en krise når det gjelder rekruttering til vitenskapelige stillinger, særlig innen ingeniørfag og en del realfag. Ved Universitet i Oslo har vi avertert stipendiatstillinger innen geologi som har fått over 30 søkere, men bare fra utlandet. Når studenter med mastergrad kan få en begynnerlønn i næringslivet som er høyere enn den lønnen professoren som veiledet dem, får, frister en doktorgrad ikke så mye. Det er fint med lærere og forskere som har en annen bakgrunn, men vi skulle gjerne ha flere norske søkere. I en del fag er en norsk fagnomenklatur, kultur og forskningstradisjon i ferd med å forsvinne. Ved Universitetet i Oslo har ledige professorater blitt avertert tre ganger uten å få kvalifiserte søkere på tross av det fantes en del godt kvalifiserte forskere i Norge. Liknede forhold eksisterer ved de andre universitetene, ikke minst ved NTNU. Det er ikke bare lav lønn, men også arbeidsforholdene som gjør at slike stillinger ikke fremstår som så attraktive som de en gang var. I fagområder som er mindre etterspurt i næringslivet, er det gjerne bedre søkning. På denne måten får vi en dreining vekk både av forskning og undervisning fra anvendte fag.
Universitetene vil naturlig nok fremheve sine eksellente forskningsgrupper som kan konkurrere om internasjonale priser. De fleste professorer er imidlertid ikke helt eksellente, og de fleste studentene skal ikke bli forskere. Universitetslærere skal delta i forskning innen sitt fagområde, og selv om de ikke skulle være helt i fremste rekke, bidrar forskningen til at de holder seg orientert i faget. Det viktigste er ikke alltid forskningsresultatene, men kontaktene med internasjonale forskningsmiljøer. Det meste av det våre studenter skal lære, er ikke resultater av forskningen ved våre egne universiteter, og det er viktig at lærerne følger med på dette.
I fag som har profesjonsstudier (medisin, juss, ingeniørstudier osv.) stilles det krav til yrkeskompetanse. I andre fag kan studentene i høyere grad velge fagkretsen selv, og det stilles det lite krav om kompetanse i forhold til fremtidige yrker.
Det har vært populært å si at det viktigste ved å studere på universitetet er «å lære å lære», og at det ikke er så viktig hva man lærer. I England var idealet å studere klassiske fag (språk) ved Oxford eller Cambridge og så arbeide innen forskjellige jobber i næringslivet og offentlige etater. Det finnes også hos oss eksempler på personer som har gjort en god jobb i ledende stillinger uten relevant utdannelse. Men for de fleste av våre studenter er det nok en fordel å ha undervisning som er mer relevant ut fra hva de skal gjøre etter studiene. Vi finner også her hjemme en arroganse overfor anvendte fag. Det hevdes at hvis man bare har lært det som oppfattes som grunnleggende, kan man lære resten på jobben.
Universitetslærere skal selv kunne velge sine vitenskapelige problemstillinger, men dette har mange begrensinger, i alle fall hvis forskningen koster noe. Store forskningsprogrammer kan ha en sterk ledelse som begrenser friheten til hver enkelt forsker, og Forskningsrådet har lite penger til fri forskning. Alle universitetslærere er imidlertid ikke like kreative, og av og til kan mer anvendte problemstillinger virke inspirerende fordi de byr på nye utfordringer for grunnforskningsmiljøene.
Anvendt forskning kan gi ekstern finansiering og også tilgang til kompetanse som finnes hos samarbeidspartnere. Universitetslærere kan ofte gi verdifulle bidrag til industri og næringsliv, men kunnskap og innsikt kan også gå andre veien. Det er vanskelig å forske og undervise i petroleumsfag uten å ha kontakt med petroleumsvirksomheten, og det gjelder også andre områder. Skulle landbruksforskning og undervisning skje uten kontakt med landbruksnæringen?
Hvis vi vil at noen av de beste innen hvert fag skal undervise neste generasjon av fagfolk, må noe gjøres med universitetslæreres lønn, arbeidsforhold og prestisje.
