Norsk språkhistorie III. Ideologi:

Slik ble språket vårt til

Av Aasne Jordheim

Publisert 9. november 2018

Grundig om den ideologiske siden ved språkhistorien.

For første gang utgis det en samlet vitenskapelig fremstilling av norsk språkhistorie, med Helge Sandøy og Agnete Nesse som hovedredaktører. Den erstatter 50–60 år gamle verker, og utgjør hele fire bind. Poenget er å gi et omfattende bilde. Bind III, Ideologi, er nå utkommet, og aldri tidligere er den ideologiske siden ved språkhistorien blitt gitt en slik grundig behandling. 

Fakta

Tove Bull (red.)

Norsk språkhistorie III. Ideologi

Novus forlag, 2018

548 sider

Veil. pris: kr 410

 Kort og greit betyr det at faget skal ristes løs fra tidligere tattforgitt-heter. Nå skal alt undersøkes på ny, alt det tidligere må løsnes fra nettopp ideologi og tidligere historiesyn – målet er å vise hvordan slikt har vært med å bestemme perspektivene. Ikke unaturlig begynner vi derfor med faghistorien, hvilket alltid betyr introduksjon til teorier, metoder, de sentrale bidragsyterne og viktige diskusjoner. Det er en detaljrik og i det store og hele ytre redegjørelse vi får her. Inn i faget kommer vi først i de andre kapitlene.

At folk i et samfunn skal kunne forstå hverandre, er en ideologisk tanke. Og koblingen mellom nasjon, språk og identitet, som kan synes så opplagt, er som så mye annet noe som er blitt til. Klart, nasjonalstaten er ikke en særlig gammel innretning. Men hva med språket vårt, hvor gammelt er det, og hvor kommer det fra? Hva var det før dansketiden, og hvorfor kunne skriftformen sånn uten videre bli dansk? Ja, hvorfor var det etter 1814 så uproblematisk at norsk var dansk? Språkhistorien må selvsagt ses i forbindelse med den generelle historien, og da er det flere tråder å følge eller ulike perioder å stoppe opp ved. Ideologi-bindet består av fem lange kapitler, alle med ulike forfattere, på nesten 100 sider hver, pluss en svært god innledning av dette bindets redaktør, Tove Bull.

For at folk i et samfunn skal kunne forstå hverandre, tenker man at man må ha et standardspråk, og det vil si et språk som er blitt formet og underlagt normer. Standardspråket sier noe om hva som er korrekt og ikke, og når jeg nå sitter her og skriver, formulerer setninger i håp om å bringe litt informasjon videre, så vet jeg jo om regler, men er ikke like klar over alt det som har vært bestemmende for det språket jeg bruker. Når tenkte man for første gang at norsk var et språk til forskjell fra andre språk? Fordi all refleksjon over språk er metarefleksjon, kan man like gjerne stille spørsmålet om når man begynte å tenke på språk som et slags objekt å kunne reflektere over. Det er språkforskernes jobb å gi svar på slikt, og i Norsk språkhistorie er det grundige svar som gis. Hva er språk? spørres det blant annet om, hva er normering, hva er forskjellen på skriftspråk og talespråk, og hvilken rolle har talespråket spilt i utformingen av det norske skriftspråket?

Som brukere av det norske språk er språkhistorien også vår historie. Likevel er nok ikke dette et verk for enhver, selv om alt forklares og det fint går an å følge med. Men det blir for detaljert, i tillegg til at det blir en del gjentakelser, slik det vel må bli når alle bidragsyterne på hvert sitt vis går til historien for å forklare. Ideologi er nok først og fremst for fagfolk, ja, den er ment å fungere som et referanseverk, sier Bull. Men hun kan kanskje også skrive en mindre detaljert fortelling til lekfolket?

  • Les flere bokanmeldelser her.