Søknadssirkuset

Du vil snakke om fenomenet søknader, dette merkelige sirkuset søknader? Ja, men, fint det, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, og avtaler tid og sted før journalisten rekker å se på klokka.

To år brukte han og et par kollegaer på søknaden som forhåpentlig skulle bli til et av de ettertraktede sentrene for fremragende forskning (SFF). Hvis Forskningsrådet var et fotballmesterskap, kom forskergruppen til Hylland Eriksen videre fra gruppespillet, men ble slått ut i finalen, sier han selv.

Med det brast drømmen om å få millioner av kroner og flere år til å fordype seg i allmenningen i tidsalderen antropocen, altså hvordan vi forholder oss til fellesgoder som strender og fjorder i en tid med begrensede ressurser.

– Det var bye bye til et par år med iherdig innsats som kunne blitt brukt til forskning, formidling og undervisning, sier Hylland Eriksen, som nylig skrev i Morgenbladet at det er «langt fra utenkelig at totalkostnadene ved å produsere avviste søknader og få dem vurdert er større enn summene som faktisk brukes på forskning».

Filing og pussing

Hylland Eriksen er enig med forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp), som vil ha slutt på at forskere bruker for mye tid på søknader som ikke blir noe av.

– Jeg var faktisk litt fornøyd med det, endelig var jeg enig, sier Hylland Eriksen.

Ifølge en undersøkelse fra Nifu i 2017 krever søknader til SFF 20 ukesverk, mens de minst tidskrevende søknadene i snitt krever tre ukesverk. Den typiske forskningssøknaden tar rundt fem uker å skrive, altså 185 timer. Nå har regjeringen bestemt at 25 prosent av søknadene til banebrytende forskning (Fripro) skal innvilges, i år var andelen 5,3 prosent. Nye retningslinjer skal være på plass i god tid før neste utlysning i 2023, ifølge Forskningsrådet.

Det går med tid og penger til å skrive søknader, men SFF-søknaden er ekstremversjonen. Hylland Eriksen og kollegaene inviterte med hele kollegiet på seminarer for å få innspill og ideer. Administrativt personell pusset og filte, forkortet og foreslo. Og så var det alle reisene og middagene for å få på plass et lag med internasjonale toppforskere i et advisory board (en rådgivningsgruppe), altså forskere som nå og da kan holde en forelesning eller skrive et bokkapittel. Deretter måtte de lande på fem arbeidspakker, som skulle ha hver sin PI (principal investigator, arbeidspakkeleder). Først da begynte ting å falle på plass.

– Det er en jobb å skape indre konsistens mellom arbeidspakkene, det var mange runder for å få til det. Det er ikke bare masse folk som gjør det de ville gjort uansett, sier Hylland Eriksen.

– Pengene går, og tiden går

I tillegg trengs logo, diagrammer og grafiske presentasjoner som ser bra ut på en PowerPoint. Det er slikt som imponerer Forskningsrådet.

– Det ble delvis satt bort til folk som driver med sånt. Pengene går, og tiden går.

– Vi hadde eksterne lesere som lo hele veien til banken mens de gjorde denne jobben, sier Hylland Eriksen, som her mener eksterne konsulenter som «forteller deg hva slags kroppsspråk du skal ha på intervjuet».

Det er ikke tankearbeidet som tar tid, ifølge Hylland Eriksen. Det som tar tid, er samarbeidet og profesjonaliseringen, som å få de aller siste kommaene inn på riktig sted.

– Hvis du har på en flott dress, og du har litt flass på jakkeslaget, så må du børste bort flasset. Det er skjemmende med flass, sier Hylland Eriksen.

– Jeg ble ikke glad

Bøkene om Harry Potter ble refusert tolv ganger, og Animal Farm av George Orwell minst fire ganger. Linn Skåber prøvde fem ganger før hun kom inn på Teaterhøgskolen, og paleontolog Lene Liebe Delsett prøvde like mange ganger før hun fikk napp hos Forskningsrådet tidligere i år.

– Nå som jeg fikk pengene, får jeg fortelle historien som at det var all meant to be. Men det mest sannsynlige var at jeg ikke skulle få de pengene. Jeg hadde vært akkurat det samme mennesket, men da hadde jeg ikke vært forsker lenger, sier Liebe Delsett, som fikk åtte millioner kroner i årets Fripro-tildeling.

Hun hadde aldri regnet med at søknaden skulle gå gjennom, og hun anså tilslaget som absolutt siste mulighet for at hun kunne fortsette karrieren som forsker. Da hun leverte et døgn før fristen, fordi søknadsportalen har en tendens til å krasje på tampen, tenkte hun på alt hun burde ha gjort, men ikke hadde rukket.

– Jeg satt og pisket meg selv: Tenk om jeg får penger … Nei, jeg får ikke penger …

Men på PDF-en fra Forskningsrådet fant hun prosjektet sitt som skal se på forskjeller og likheter mellom utdødde og levende dyr i havet.

– Jeg ble helt sjokkert, jeg tenkte at det kan ikke stemme. Jeg ble ikke glad, og det er ikke koketteri. Du skal tenke bra høyt om deg selv hvis du ikke blir overrasket, sier Liebe Delsett, som nå har tre år på seg til å prøve og feile, lage store datasett, gå skikkelig i dybden og til å ansette sine egne postdoktorer.

Verken søknadsgeni eller dust

Det er ikke vanskelig for Liebe Delsett å finne ut hvor mange søknader hun har skrevet i løpet av forskerkarrieren. Hun henter opp et skjema, i form av et Excel-ark, der hun har ført opp samtlige søknader. Tilslag er markert i grønt, avslag i oransje. Inkluderer hun stort og smått, kommer hun til 46 søknader på litt over fire år. Den største summen er 8 millioner kroner, den minste 8000 kroner. Hun kikker raskt på skjemaet og anslår at hun har fått gjennomslag for hver tredje søknad.

– Det er helt innafor. Jeg er ikke noe søknadsgeni, men jeg er ikke noen dust heller, sier Liebe Delsett, mens Forskerforum får gleden av å bevitne seansen der hun marker feltet med «fripro 2022» i grønt.

Nederst på skjemaet har hun en annen liste, kalt «muligheter». Her samler hun på ulike støtteordninger og stipender, alt havner på mulighetslisten. Det kan også være støtteordninger hun ikke kvalifiserer for nå, men som kan bli aktuelle senere i karrieren. Liebe Delsett forsker for eksempel spesifikt på utdødde dyr, men ikke dinosaurer. Men det finnes faktisk penger å hente for dinosaurforskere.

– Da tenker jeg sånn, det er ingen dinosaurer i sikte nå, men jeg skriver det opp på lista.

Behovet for å føre lister skyldes et ønske om å ha oversikt over inntektskildene i en tilværelse med korte kontrakter.

– Jeg bestemte meg for at jeg ville ha lønn hele tiden. Det er egentlig logisk, men det er ikke uvanlig å få som råd å gå uten lønn en periode.

Men hun synes også det er viktig å være åpen om at avslagene har vært flere enn tilslagene. Det er tross alt det som er normalt.

– Det er bra å bidra til å vise at man ikke er så skrekkelig vellykket hele tiden, sier Liebe Delsett.

Krøll i budsjettet

For noen år siden satt en febrilsk Trude Storelvmo i USA, klokka to om natten lokal tid, og stresset for å rekke en frist i Norge. Men det var krøll i budsjettet, og hun fikk feilmelding i portalen. Tre minutter før fristen løste floken seg, søknaden ble sendt, og hun kunne gå lettet til sengs.

– Jeg har høye ambisjoner, jeg vil få til bra forskning, sier hun om hvorfor hun legger så mye flid i søknader. Hun forsker på hvordan skyer responderer på varmere klima.

I årets SFF-tildeling kom Storelvmo og noen kollegaer hakket lenger enn Hylland Eriksens gruppe. Hvis Forskningsrådet ikke måtte kutte fra elleve til ni sentre på grunn av budsjettknipen, hadde de vært en av de heldige. Å endre på spillereglene underveis betrakter hun som manglende respekt for forskerens bruk av tid. Men nå er dette tilbakelagt, og hun er allerede i gang med en stor EU-søknad, med ti–tolv partnere, med frist i april.

– Jeg ser for meg at mye av vinteren vil gå til det, sier Storelvmo, som forteller at det tar tid å koordinere hvem som skal gjøre hva, med deltagere fra flere land.

– Vi har sikkert brukt flere titalls timer allerede, før prosessen er ordentlig i gang.

Borten Moe vil øke tilslagsraten, men Storelvmos råd til statsråden er heller å øke ambisjonene. Norge har mye penger, tjent på olje, og der ligger det en forpliktelse, mener hun.

– Vi må investere mer i forskning, ikke sakke akterut sammenlignet med andre land.

– Jeg hører forskere fra andre land si at de ikke skjønner hvorfor vi har så ekstremt lav tilslagsrate, når det er så mye penger som strømmer inn, sier Storelvmo og påpeker: Hvis tilslagsraten på en utlysning er på ti prosent, må en gjennomsnittlig forsker søke ti ganger for å lykkes.

Nye forskningsmiljøer

En forskningssøknad kan by på uante muligheter, skal vi tro Malcolm Langford, som for øyeblikket befinner seg på forskningsopphold i Australia. Formiddag i Norge er kveld i Australia, men Langford kan så vidt skimte lysene fra Bondi Beach i kveldsmørket når Forskerforum snakker med ham på telefon.

Jussprofessoren ved Universitetet i Oslo har rykte på seg for å ha tusen baller i luften samtidig, og for å være en som alltid får gjennomslag for forskningssøknadene sine.

– Jeg har skrevet og deltatt i 33 søknader til sammen, både store og mellomstore, sier han, og anslår at en så stor andel som 75 prosent av dem har blitt innvilget.

For Langford er søknadsskriving givende. Det er kreativt, og han får sjanse til å gjøre noe nytt. Et tema han har gått og tenkt på lenge, kan han fordype seg i. Og ut av forskningssøknaden kommer nye kollegaer, nye forskningsmiljøer og ny forskning.

– Man får mulighet til å jobbe med mange andre som også har veldig gode ideer og talenter, sier Langford.

Seks regler for å lykkes

– Å skrive en søknad er ingen vitenskap, men det er en del ting som hjelper, sier Langford.

Han har seks huskeregler for å lykkes med søknaden (se ramme).

Ikke skriv til deg og egne fagfeller, men til en som ikke kan fagområdet fra før, råder han.

– De fleste som leser søknadene, kjenner ikke til området så godt. Man må tenke på publikum som når man skriver en bok aller artikkel.

Utforskende fagområder som jus eller humaniora er ikke så vant til å beskrive metoden på forhånd, ifølge Langford. Det kan likevel lønne seg å vise hvordan man har tenkt å gå fram, og å forankre det i forskningslitteraturen.

– For mange er dette selvsagt, men en del er ikke tydelige nok på hva bidraget egentlig er.

Når Langford har en forskningsidé, sender han gjerne e-poster til fagfolk han ikke nødvendigvis kjenner, og spør om de er interessert i å være med.

– Vanligvis sier folk ja, og så plutselig har du nye kollegaer, sier Langford.

Tilslag betyr champagne, jubelrop og gratulasjoner, men også «herregud, hva har jeg gjort». Men nå har selv Langford sett seg nødt til å si stopp. Han mener han har levert for mange søknader og har tatt en pause.

– Det er ikke for å skryte, men det krever tid å lede og delta i mange prosjekter, sier Langford, som anslår at han for øyeblikket er med i sju–åtte prosjekter, som prosjektleder, koordinator eller arbeidspakkeleder.

Høy sigarføring

Thomas Hylland Eriksen har også gjort seg noen tanker om hvordan en god søknad bør se ut: Fravær av utenomsnakk, humor, blomstrende vendinger og poesi. I motsetning til en vitenskapelig artikkel, der poenget kommer til slutt, ligner søknaden mer på en avisartikkel med poenget i begynnelsen. Overselg din egen excellence, er hans budskap.

– Du må ha høy sigarføring og god selvtillit. Du må skinne gjennom uten å virke for påtrengende. Du skal ikke fremstå som en skrythals, men ikke være en beskjeden, grå mus. Du må være litt mer sikker enn du faktisk er, på dine problemstillinger og hva du finner.

– I sosialantroplogi jobber vi egentlig ikke med hypoteser, men det kan vi ikke si høyt, for da får vi aldri penger, sier Hylland Eriksen.

For Lene Liebe Delsett handler det om å finne balansen mellom hva hun selv har skikkelig lyst til å gjøre, og hva som passer inn i kriteriene. Fra før hadde hun erfaring med å skrive vitenskapelige artikler og lettbeint formidling. Men søknader er et eget håndverk.

– Det morsomme med disse pengene er at det er et prosjekt rett fra hjertet, sier Liebe Delsett.

I doktorgraden studerte hun utdødde fiskeøgler i havet. Men hun er også opptatt av dagens natur.

– Jeg hadde lyst til å utvide til nålevende dyr i miksen. Fiskeøglene var der hele tiden, men jeg fikk liksom ikke puttet nok hvaler inn i doktorgraden, sier Liebe Delsett.

Tredemølleparadokset

Problemet er at det bare er plass til tre på pallen, ifølge Thomas Hylland Eriksen. I løpet av samtalen kommer han inn på flere metaforer, for eksempel den om tredemølla. For å vinne konkurransen må du gjøre det samme som alle de andre. Du kan ikke tviholde på treskiene når de andre begynner med glassfiberski. Når alle andre bruker forskningskonsulenter, blir du også pent nødt til å bruke penger på det.

– Men det hjelper ikke, for det er bare så mye penger, sier han og demonstrerer en halvmeter med hendene.

– Hvis man har fast jobb, og sjansene er så små, hvorfor gidder man?

– Det er oppfølgingsspørsmålet, svarer Hylland Eriksen.

Han tror det for mange handler om å bygge noe større, han har selv opplevd hvor morsomt det kan være å lede prosjekter.

– Det kan også være forfengelighet, vi skal ikke se bort ifra det. Det er ikke kapital, for vi i forskningsverdenen tjener ikke spesielt godt. Vi nyter ikke så høy respekt heller, i hvert fall ikke hos politikerne.

– Men den viktigste faktoren er altruistisk. Det er jo først og fremst yngre forskere uten faste stillinger som får glede av prosjekter som blir finansiert, sier han.

Og hvordan ser Hylland Eriksen på sin egen evne til å hente inn midler?

– Jeg har skrevet masse søknader, men det har stort sett gått gærent.