Forskningsbarometeret 2015:

Svak vekst i den vitenskapelige publiseringen

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 4. mai 2015

- Det er fortsatt en del forskere som ikke publiserer, sier statssekretær Bjørn Haugstad. Se publiseringstallene for din institusjon.

svak-vekst-i-den-vitenskapelige-publiseringen


– De som publiserer veldig lite, trenger støtte og ledelse for å lykkes. Men hvis det er mangel på motivasjon som er problemet, bør de kanskje konsentrere seg om andre aktiviteter enn forskning, sier statssekretær Bjørn Haugstad.

svak-vekst-i-den-vitenskapelige-publiseringen


– Dersom det er noen som ikke forsker, er det noe ledere må ta tak i, sier hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved Univeristetet i Oslo, Kristian Mollestad.

Fakta

Foreslåtte endringer:

  • Opprykk til høyere stillingsnivå kan bare gis på bakgrunn av en kompetansevurdering av gjort av en bedømmingskomité som institusjonen selv har oppnevnt eller godkjent.
  • Institusjonen/avdelingen kan fastsette generelle stillingskrav til de enkelte stillingstypene utover minimumskravene i forskriftens §1-2 til § 1-7.
  • Overgangsordninger mellom de to karriereveiene (undervisning eller forskning) oppheves.

Høringsfristen gikk ut 29. april.

Antallet publiseringspoeng i universitets- og høyskolesektoren økte med 2,2 prosent i 2014, etter en svak nedgang foregående år. Veksten kom i hovedsak ved statlige høyskoler og private vitenskapelige høyskoler, mens de store universitetene enten hadde en nullvekst eller fall i publiseringen i 2014.

Det kommer frem av Forskningsbarometeret som i dag presenteres på en konferanse om tilstanden i forskning og høyere utdanning. (Se tallene i oversikten lenger ned i artikkelen.)

Ifølge tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste øker publiseringspoengene, som er et mål på forskningsproduksjonen, ved de statlige høyskolene med hele 19,2 prosent. Til sammenlikning går universitetene tilbake med 0,1 prosent.

– Kan skyldes kvalitetsøkning

– Det er veldig fint å se utviklingen på høyskolene. Det synes som om de blir stadig bedre på forskning, sier statssekretær Bjørn Haugstad.

– Hva skyldes oppgangen?

– Jeg tror at det tar tid å lære å publisere. Det tar tid å skape en kultur for publisering. Mange høyskoler har hatt liten tradisjon og kultur for publisering. Det er plausibelt at det vi nå ser er resultater av at det er i ferd med å bygges opp en sterkere kultur og praksis for å publisere ved høyskolene.

– Men så ser vi en stagnasjon på universitetene, legger Haugstad til.

– Hvis dette betyr at en del som allerede publiserer godt, har gått fra å tenke kvantitet til mer å tenke kvalitet i hver enkelt publikasjon, er det veldig bra. En naturlig konsekvens av det vil være at man kan få en liten utflating eller til og med en liten nedgang. Men å finne forklaringen på hvorfor man stagnerer, er en oppgave for universitetsledere på alle nivåer. Hvis det skyldes sterkere fokus på kvalitet, er det bra, men hvis det skyldes simpelt hen mindre publisering uten at det er en trade-off mellom kvantitet og kvalitet, er det ikke bra, sier Haugstad.

Les også: Liten grunn til bekymring

Skeptisk til 50 prosent forskningstid

Haugstad knytter samtidig stagnasjonen i publiseringspoeng ved universitetene til debatten om 50/50 prosent fordeling mellom forsknings- og undervisningstid som har versert i Forskerforum den siste tiden. Haugstad viser til et innlegg i Forskerforum som forsvarer 50-50-fordelingen, signert lokallagsleder Steinar A. Sæther og hovedtillitsvalgt Kristian Mollestad i Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo, og lokallagsleder Steinar Vagstad ved Universitetet i Bergen.

– Det er fortsatt en betydelig andel vitenskapelig ansatte ved universitetene som har 50/50-fordeling av forsknings- og undervisningstid. Hvordan mener man at man skal klare å opprettholde legitimiteten til den ordningen når praksis er at det fortsatt er en del som ikke publiserer, spør Haugstad. Selv er han tydelig på at han er skeptisk til ordningen i et svarinnlegg til Sæther, Mollestad og Vagstad.

– Hvis man går vekk fra 50 prosent forskningstid, og fordeler forskningstid etter kvantitative resultater, er det ikke en fare for å gå glipp av noen geniale ideer?

– Jo, men i de aller fleste tilfellene er det ikke det. Antallet som påkaller Einstein, at det er viktigere å ha et lite knippe publikasjoner, er vesentlig større enn antallet som faktisk er i nærheten av ham. Det er grunn til å tro at for de fleste som publiserer veldig lite, et publiseringspoeng eller mindre i løpet av en fireårsperiode, er ikke årsaken at de ruger på noe genialt, men at de sliter med å få det til. Da trenger de støtte og ledelse for å lykkes. Men hvis det er mangel på motivasjon som er problemet bør man kanskje konsentrere seg om andre aktiviteter. Da er vi tilbake til fordeling av tid til kjerneoppgavene.

Haugstad vedgår at man kan gå glipp av store talenter, men det er kun hvis man bedriver dårlig ledelse.

– Hvis man går mekanisk til verks og sier at alle personer som ikke har publisert de siste fire årene må fratas forskningstid, er faren for at man går glipp av talenter definitivt til stede. Derfor må man selvfølgelig gjøre en sånn gjennomgang med innsikt. Dette er ikke noe som kan løses gjennom en ren formel. Men det å se for seg at det skal sitte noen genier rundt omkring som ruger på noe veldig stort, hvor ingen i nærmiljøet har oppdaget det – verken ledere eller kolleger, er ikke veldig plausibelt. Risikoen for å gå glipp av noe stort er forholdsvis liten hvis man bruker skjønn eller sunn fornuft.

Frykter forskningsplikten fjernes

Hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO, Kristian Mollestad, mener statssekretær Bjørn Haugstad kan ha rett i at nedgangen ved universitetene kan skyldes vektleggingen av kvalitet. Samtidig advarer han mot å koble publiseringspoeng med ordningen om fordeling av forskningstid, men er langt på vei enig i at det er et ledelsesansvar å sørge for at forskere faktisk forsker.

– Det er ingen som sikkert kan si hva årsaken til stagnasjonen ved universitetene er, men bekymringen min er at man bare skal måle forskningen kun ut fra publikasjoner. Det er ett av mange mål. Som det blir sagt fra toppforskere – man må også ha rom for ikke-resultater. Men dersom det er noen som faktisk ikke forsker, er det noe ledere må ta tak i, for forskere ved universitetet har en plikt til å forske og en plikt til å undervise.

Mollestad er en av skribentene bak debattinnlegget om å bevare dagens fordeling av forskningstid ved universitetene, som Haugstad har imøtegått i dette innlegget.

– Vi kan være helt enige i at ledere skal følge opp, men det vi skriver om i vårt innlegg er ideen med de kombinerte stillingene ved et universitet. Ideen er at man har en plikt til å forske og en plikt til å undervise. Det Haugstad skriver om, og som vi har sett på med frykt, er at man går bort fra den individuelle plikten til å forske og undervise til at en leder fordeler forskningstid. Da vil ett av kriteriene fort bli at de som publiserer skal være de som forsker. Det er det som er bekymringsfullt.

– Hvorfor er det bekymringsfullt at de som produserer er de som får forske?

– Fordi da vil de som ikke publiserer på et gitt antall år bli fratatt muligheten til å forske. Jeg bekymrer meg ikke over at en forsker som ruger på en kjempeidé ikke skal bli fanget opp, men jeg er bekymret for å løsrive forskning fra vitenskapelige stillinger.

Utfordrer fagforeningene

Samtidig minner Mollestad om at dagens regelverk åpner for å endre fordelingen av arbeidstiden for forskere som ikke utfører plikten til å forske eller plikten til å undervise.

– Man kan endre 50-50-fordelingen for den enkelte ansatte for en kortere eller lengre periode. Dette ligger i retningslinjene.

Til det svarer Haugstad at han ønsker seg Forskerforbundets støtte til å ta de retningslinjene mer ibruk.

– Da må jeg utfordre Forskerforbundet til å støtte opp under at den anledningen brukes rutinemessig, rett og slett fordi det er helt vesentlig for å bevare legitimiteten i ordningen. Jeg mener det er i Forskerforbundets interesse. Fagforeningene må være med på å skape aksept for at man kan praktisere omfordeling av ressurser for de som ikke får det til, sier Haugstad, som mener det kan være behov for en kultur i universitetssektoren hvor det er mer normalt å få endrede oppgaver.

– Hvis det oppfattes at dette gjøres ekstraordinært, blir det et stigma for de det skjer med. Derfor syns jeg det er viktig at det gjøres mer som en del av ordinær ledelse og gjennomgang, da blir det normalisert. Det siste en person som sliter med å lykkes med publisering trenger, er at det skal bli en stor sak.

Mollestad ser ikke noe i veien med at muligheten til mer individuell fordeling av forskningstid benyttes. Så lenge prinsippet om 50 prosent forskningstid bevares.

– Det har vi aldri sagt noe imot. Det må gjøres i dialog med den enkelte, gjerne med fagforeningen som bisitter, men det er noe annet enn å rokke ved ordningen om 50 prosent forskningstid, og det mener jeg er en vesensforskjell.