Topp og bredde

Høgskoleforskning: Jeg likte hovedoppslaget i siste utgave av Forskerforum, «Distriktspolitiske høgskolar». Det var en interessant artikkel om et viktig tema. Jeg synes også min arbeidsplass, Høgskolen i Lillehammer (HiL), ble presentert godt og fint! Derimot mener jeg at måten artikkelen inviterer til å diskutere spørsmålet om hvor forskning skal finne sted, på, ikke er heldig.

Dag O. Hessens utsagn i artikkelen om at forskning ikke skal være breddeidrett, er helt riktig. Det bør heller ikke være provoserende. Det er jo det vi lærer i doktorgradsutdanningen – som forsker skal du strebe etter den internasjonale forskningsfronten, og dette gjør du ved bl.a. å publisere i internasjonale tidsskrifter. Men er det at forskning foregår spredt på flere læresteder, grunnlag for å sammenligne den med breddeidrett?

Når Hessen sier at det kanskje publiseres for mye i dag, kan også det være et mulig poeng. Som ung forsker synes jeg det er spennende og fantastisk artig å nå fram i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter. Systemet rundt ph.d.-utdanningen og videre karriereløp er i praksis allerede etablert for å fortsette denne utviklingen i retning av mer og mer publisering. Om det er for mye publisering eller ikke, kan jeg ikke svare på, men et poeng er å få det man publiserer, diskutert og formidlet bredere. Dette aktualiserer etter mitt syn undervisning som formidlingsarena, for det er her møtepunktene for gjensidig læring og refleksjon mellom forskere og studenter skjer. Når forskning foregår også ved små læresteder, må vi forvente og kreve at dette styrker den forskningsbaserte undervisningen, og at forskerkompetansens styrke og betydning i undervisnings- og læringsprosessen som studentene har ved HiL og andre læresteder, blir opprettholdt og videreutviklet.

Spissformuleringer som sammenligningen med idretten eller masseproduksjonen bidrar lite til å få fram sammenhenger som etter mitt skjønn er helt nødvendige å belyse når veien videre i Forsknings-Norge diskuteres. Et åpenbart spørsmål med tanke på fordeling av forskningsressurser er om alle typer forskning kan og bør behandles under ett. Artikkelen inviterer ikke til å drøfte spørsmålet om lokalisering av forskning mer differensiert ved å ta hensyn til ulike fag og disipliners ressursbehov i forskningen. Hvis det er sånn at medisinsk og biologisk forskning trenger – la oss gjette – fire ganger så mye ressurser som forskning innen samfunnsvitenskap og humaniora, er det strengt tatt de to førstnevnte vitenskapene som trenger sentralisering, mens de andre ikke trenger det, eller i hvert fall ikke i samme grad. Dette styrkes av at kommunikasjonsformene i dag er slik at for eksempel det å ha internasjonale kontakter ikke er avhengig verken av en sekretær, en faksmaskin eller en telegraf i nærheten, men kan etableres og opprettholdes ganske lett fra både Lillehammer, Oslo, Tromsø etc.

Så er det slik at universitetsideen, der en stor faglig bredde er integrert i og representert av en institusjon, fortsatt er et ideal. Hvordan er det med breddeuniversitet og forskning rundt om i verden? Hvordan er det med mindre, faglig noe spesialiserte institusjoner? Hva er egentlig et godt utgangspunkt for gode, robuste, produktive forskningsmiljø? Innen de fag og forskningsfelt jeg kjenner best, er den sentrale utfordringen å fremme arenaer og kultur for grundig og god faglig kritikk. Er det noen sammenheng mellom institusjonsstørrelse og disse faktorene?

Den skillelinjen som er sentral i Forskerforums artikkel, mellom praksisrettet forskning ved høgskoler og grunnforskning ved universitetene, rimer ikke godt med virkelighetsbildet for forskning i Norge. Dette skillet er ikke reflektert i praksis. Universitetet får penger til å drive policyorientert og praksisnær forskning, og i høgskolesektoren drives det historieforskning og grunnforskning innen internasjonale studier så vel som innen kulturfeltet. Realitetene i Forsknings-Norge er sammensatte, og diskusjonen om framtidig prioritering av forskningsressurser må ha denne realiteten som noe av sitt utgangspunkt.