Av Casper Claudi Rasmussen, dekan ved Handelshøyskolen, NMBU
Publisert 24. juni 2024 kl. 08:18
Karl-Fredrik Tangen skriver i sin kronikk «Hvis høyere utdanning ikke fantes» om det han mener er problemet i høyere utdanning. Han tar opp alle problemene med innovasjon og tar til orde for mindre vekst i høyere utdanning.
Stort sett alle universiteter i Norge har den siste tiden vært ute og varslet omstillingsprosesser. «Riset bak speilet er at vi blir satt under administrasjon», formulerte Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger, i fjor høst.
Da statsråden skulle legge fram statsbudsjettet i fjor, var det med følgende setning: «Årets budsjett representerer en vekst på 1,6 prosent sammenlignet med 2019.» Å sammenligne et budsjett med fem år gamle tall er i beste fall en kreativ måte å kommunisere en reduksjon i bevilgingene på.
Den ene virkeligheten som universitetene lever i, er altså at det for første gang på lang tid kommer færre ressurser til utdanning og forskning. Dette er ikke bare en norsk trend, det er en internasjonal trend. Mange internasjonale universiteter sitter i samme situasjon som i Norge. I Gøteborg har man akkurat varslet oppsigelser.
En annen virkelighet, som universitetene lever under, handler om relevans. Gjennom internasjonale akkrediteringsprosesser og stadig nye krav er det tydelig at samfunnet ønsker seg en større relevans fra landets universiteter. I Norge er dette godt eksemplifisert i utsynsmeldingen, som går langt i å gi institusjonene ansvar for å kartlegge markedsbehovene for sine studieprogrammer selv.
Den praktiske utfordring, som universitetene må løse, blir dermed å vise seg som mer relevante samfunnsaktører i en tid hvor økonomien blir trangere. Det er to mekanismer som universitetene må bli bedre på om relevansen skal opp. Den ene handler om innovasjon, og den andre handler om utdanning.
Norge skal igjennom en grønn omstilling over de neste årtier. Det er universitetenes ansvar å levere kunnskap til samfunnet og næringslivet som gjør at befolkningen har rett kompetanse til å bidra til den grønne omstillingen. Det er mange eksempler på klynger hvor næringsliv, offentlig forvaltning, universiteter og en høyt utdannet populasjon jobber sammen og får til økonomisk produktivitet og vekst i form av innovasjon og teknologisk utvikling. Det er den dynamikken som universitetene må bidra til at Norge skaper. En nasjonal klynge med stor internasjonal konkurransekraft og universitetene som den fremste kunnskapsleverandøren.
Et av de mest sentrale samfunnsoppdrag til et universitet er å utvikle ny kunnskap. Ny kunnskap som kan brukes i samfunnet, og som på sikt skaper verdier for samfunnet. Den mest sentrale mekanismen å få ny kunnskap ut i samfunnet på, er gjennom kandidatene som sendes ut i arbeidslivet. Samarbeid med nasjonalt og internasjonalt næringsliv og offentlig forvaltning for å sikre at kunnskapen som utvikles, tas i bruk, blir stadig viktigere om universitetsutdanningens relevans skal bevares.
Jeg tror Norge har et potensial til å gå først i den grønne omstillingen, og at universitetene og høyskolene har en viktig rolle å spille i denne omstillingen.
Det krever at universitetene tenker nytt, utdanner litt flere og samarbeider litt mer. Tangen kritiserer meg i sin kronikk for å være en bejaende, begeistret leder. Hvis det å mene at universitetene har en stadig viktigere rolle å spille i omstillingen og utviklingen av samfunnet, gjør meg til en bejaende og begeistret leder, tar jeg gjerne på meg den tittelen.
