Morten Fosaas (33) leverte aldri doktoravhandlingen. – Det eneste jeg ville kvalifisert meg til, var en ny fase med uforutsigbarhet og usikkerhet.

Er forsker et attraktivt yrke for unge mennesker?

– Jeg kjenner ganske mange fra ph.d.-tiden som måtte trappe ned. De ble rett og slett sykemeldt på grunn av stress. Hvis det er en forsmak på videre karrière, skjønner jeg at det kan skremme, sier Morten Fosaas.

– Man blir presset til å kjempe for sin egen jobb og hele tiden rettferdiggjøre sin eksistens i akademia. Det er veldig slitsomt, sier Åste Dokka.

Forskeryrket er beryktet for skarp konkurranse, høyt publiseringspress og få faste jobber. Forskerforbundet er bekymret for at forskeryrket kan se ut til å bli mindre attraktivt.

–  Det er ikke noe godt tegn når unge forskere er i tvil om de vil anbefale en forskerkarrière, sier Forskerforbundets leder Petter Aaslestad, med henvising til en undersøkelse gjennomført av Akademiet for yngre forskere (se faktaboks).

Tirsdag holder fagforeningen sitt årlige forskningspolitiske seminar. Tema er «kampen om talentene». Hvordan skal det gå med omstillingen til kunnskapssamfunnet hvis færre vil bli forskere?  spør de.

Forskerforum har snakket med tre forskertalenter som droppet forskerkarrièren. Ingen av dem angrer på det. Her er deres historier.

Morten Fosaas (33):  – Fikk en enorm følelse av tomhet

Morten Fosaas var stipendiat ved Institutt for Senter for teknologi, innovasjon og kunnskap (TIK) ved Universitetet i Oslo (UiO) i 3,5 år, til sommeren 2014. Nå jobber han i Riksrevisjonen. Foto: Jørgen Svarstad

Etter å ha levert masteroppgaven i teknologi, innovasjon og kunnskap (TIK) ved UiO, hadde Morten Fosaas ambisjoner om å forske.

– Jeg tror var litt fordi det var prestisje i det, det var kult å være forsker. Og jeg likte den måten å jobbe på, å fordype meg i ting, sier han.

Da det kom en ph.d.-utlysning ved TIK-senteret, søkte han og fikk napp.

– Jeg var veldig gira i starten. Jeg opprømt over å få stipend og få gjøre en egen greie. Men etter hvert ble det ganske ensomt. Jeg var veldig alene om det. Det gjør at det krever veldig mye motivasjon, sier han.

Han fortsetter:
–  Og det hjelper ikke på motivasjonen å tenke på at når du er ferdig, har du ikke kvalifisert deg til noen ting. Ingen ting er sikkert da, du står igjen på bar bakke. Da er det en ny usikkerhetsfase, og du skal posisjonere deg til en postdoc-stilling,  som også er midlertidig.

Han minner om dette gjerne sammenfaller med andre store ting i livet ditt.  Og det er ikke uvanlig å forerekke forutsigbarhet og trygge rammer når man skal etablere seg med barn, hus og lån, bemerker Fosaas. 

Fakta

Noen tall om forskeryrket 

  • Bare litt over halvparten av dagens yngre forskere ville anbefalt unge en forskerkarriere (rapport fra Akademiet for yngre forskere 2016). 
  • En synkende andel av masterstudentene ser en vitenskapelig karriere som attraktiv, ifølge Karrierebarometeret.
  • En synkende andel av doktorgradskandidatene ser en forskerkarriere som attraktiv, ifølge en NIFU-rapport.
  •  En økende andel av  masterstudentene og doktorgradskandidatene en karriere i offentlig sektor, utenfor forskningen, som attraktiv. 
  • Andelen midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren er på over 18 prosent, mot  hunder åtte prosent i arbeidslivet for øvrig.

Han var ikke tilknyttet en prosjektgruppe, men satt alene med prosjeket sitt. Han hadde ingen umiddelbare kolleger innenfor temaet sitt. En nylig undersøkelse fra NIFU viser at særlig de som hovedsakelig jobber alene, kan oppleve arbeidet som ensomt. Over 30 prosent føler seg dårlig faglig eller sosialt integrert.
Fosaas jobbet hardt. Det er lett å pålegge seg selv mye arbeid når man er alene om ansvaret, sier han. Det er forventet at man publiserer artikler underveis i arbeidet med avhandlingen. Og etter hvert spurte han seg om det var verdt det, kun for å kvalifisere seg til en ny søknadsprosess og mer usikkerhet.

Les også: – Ikke uvanlig at en forsker er midlertidig i 10-15 år 

Første gang han vurderte å slutte, var i starten av det andre året.

– Jeg fikk en enorm følelse av tomhet. Jeg følte at det jeg gjorde var en tom og meningsløs handling. At dette var noe jeg gjorde bare for meg selv, og at det ikke hadde noen mer verdi enn det jeg tilla det, sier Fosaas.

Men han sa til seg selv at han måtte prøve litt til. Det begynte et nytt kull med masterstudenter, og Fosaas fikk undervisnings- og veiledningsoppgaver.

– Det syntes jeg var meningsfullt. Det var mer håndgripelig, og jeg ble sittende en stund til.

Men da han nærmet seg slutten av avhandlingsarbeidet, måtte han skjerme seg selv for de andre oppgavene.

– Så var det meg og artiklene. Da ble det tomt igjen. Da begynte jeg å søke andre jobber.

Kunne noe fått han til å bli?

–  Jeg tror kanskje et større faglig og kollegialt miljø. Jeg trivdes godt med kollegene mine, men jeg hadde ikke noen umiddelbare sparringspartnere. Kontakten med veilederen min var ikke veldig hyppig, mye på grunn av mitt manglende initiativ. Og det handler litt om  hva som møter deg etter avhandlingen. Hva gjør du da, liksom?

Han savner et «mottaksapparat» for ferdige doktorer.

–  Hvis det er rekrutteringsstillinger som kanskje er litt mer tydelige og oppnåelige for folk som er ferdige med ph.d.-en. Det er ikke så mange som blir så gira av å kvalifisere seg ut i usikkerheten, sier han.

Fosaas fikk jobb i Riksrevisjonen, der han går forvaltningen etter i sømmene.  Han sier han trives han veldig godt.

–  Jeg får gjøre alt det som er gøy med forskning, og slipper det som er kjedelig, sier han.

Han får fordype seg og lete etter sammenhenger, men slipper aleneansvaret, uforutsigbarheten og jakten på finansiering.

–  Hva tenker du nå om valget du gjorde?

Jeg er veldig fornøyd med det. Det tok en stund å erkjenne overfor meg selv at det var bare å gå ut av det og lukke den muligheten. Jeg hadde jo vært ganske motivert og interessert da jeg startet. Men jeg trives veldig godt med situasjonen og ofrer det ikke en tanke nå.

Han har ingen umiddelbare planer om å gå tilbake til universitetet.

–  Jeg har full jobb og små barn, og ikke så mye fritid til å forske nå. Og livet utenfor akademia er såpass trivelig. Jeg ser ikke helt for meg hva jeg skal bruke en grad til. Kunnskapen har jeg jo med meg, den er kjempenyttig.

Les også: – Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst og vi tjener så mye penger

Andreas Bullen (41): – Veldig liten interesse for det jeg drev med

Andreas Bullen doktoravhandling i skatterett ved UiO i 2006-2010. Han jobber nå som advokat i Wiersholm, som er et av Norges største advokatfirmaer, hvor han også er partner. Her i Wiersholms lokaler på Aker Brygge. Foto: Jørgen Svarstad

Resepsjonisten i sjette etasje til advokatfirmaet Wiersholm på Aker brygge tar jakker og tilbyr kaffe. Kunst og designmøbler er dandert rundt i lokalet. I venteområdet for besøkende brenner det i peisen.

Her jobber Andreas Bullen (41) med skatterett. Han er også partner i firmaet.
Bullen var en student som gikk ut av Universitetet i Oslo med bare A-er. Han skrev siden en doktoravhandling  om internprising. Den ble belønnet med to priser av EU-kommisjonen, den internasjonale skatteforeningen og den europeiske skatteprofessorforeningen. Før doktorgraden, mens han jobbet som advokat, skrev han en bok om EØS-rett. Han tror han kunne blitt en god forsker.

– Jeg tror det ligger for meg å analysere ting, sier han.

Bullen hadde ikke noen konkret plan med å skrive doktorgrad. Han hadde allerede jobb i Wiersholm, og regnet med å fortsette som advokat etter graden.

–  Jeg hadde lyst til å få den graden. Jeg liker å skrive, sier han.
Men lysten på å jobbe ved universitetet, var enda mindre etter å ha jobbet med avhandlingen der i fire år. For det var en ensom affære. Spesielt savnet han et større fagmiljø. Han og professor Fredrik Zimmer, en nestor i skatterett, satt sammen med andre jurister på Institutt for offentlig rett. De jobbet med helt andre ting enn dem, som miljørett og menneskerettigheter.

 – Bortsett fra professor Zimmer, som var svært hjelpsom, var det med noen få unntak veldig liten interesse for det jeg drev med. Det var litt spesielt å sitte sammen med jurister i ikke-økonomiske fag som nesten syntes det du drev med var litt vulgært, sier han.

 – Jeg kom klokken 8 og satt på kontoret til klokken 12. I den perioden så jeg normalt ganske få personer. Så var det lunsj. Av og til var det noen der, andre ganger ikke. Spesielt om sommeren var det i lange perioder helt dødt.

– Hvordan var motivasjonen for å bli forsker?
-Den var veldig liten. Hvis jeg ble på universitetet, ville det vært meg og professor Zimmer i et par år til, til han pensjonerte seg. Så ville det bare vært meg. Eller jeg kunne gått tilbake til Wiersholm, der det var 15 stykker i skatteavdelingen og et stort fagmiljø, sier han.

– Hvordan er lønnen din nå kontra det du ville tjent på universitetet?
– Det er enorme forskjeller. Det ligger jo litt i kortene. Men på universitetet kan de jo skrive bøker og sånt, så jeg vet egentlig ikke hva de tjener.

Les også: –  Forskere har grunn til å være misfornøyd med lønnen

Åste Dokka (37): –  Alle kan ikke være best

Åste dokka har doktorgrad i teologi. Hun jobber som forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land.

«Mange spør seg hvorfor så mange kvinner forlater akademia. Jeg spør meg hvorfor folk blir», skrev Åste Dokka i en kronikk i Forskerforum tidligere i år. Den er blant våre mest leste artikler på nett noensinne.

Teologen disputerte ved Universitetet i Oslo i fjor høst.

Hun forlot akademia blant annet på grunn av konkurransekulturen og de spisse albuene, kampen om de få faste jobbene og publiseringsjaget.

– Det er veldig vanskelig å få jobb, og det ville kostet mer enn jeg var villig til å gi på det tidspunktet, sier hun.

Og når det er mange om beinet og konkurranse om å få flest publiseringspoeng hardner til, blir miljøet preget av det.

 Det oppstår en akademisk kultur som handler om selvhevdelse og CV-bygging, heller enn fag og faglig samarbeid. Fordi alle vil selvsagt ha en jobb. Da blir fokus å produsere nok poeng og bygge en CV. Det var veldig demotiverende for meg. Man blir presset til å kjempe for sin egen jobb og hele tiden rettferdiggjøre sin eksistens i akademia. Det er veldig slitsomt, sier hun.

Hun utdyper:

– Hele universitetet er drevet av målbare parametere. Det smitter over på hvordan det blir tenkt om hva som er verdt å bruke tid på i fagmiljøet. Formidling og undervisning er av underordnet betydning. Det viktigste er å produsere flest mulig artikler, ikke hvordan jeg kan finne ut noe nytt eller bli opplyst, sier Dokka, som understreker at hun har hatt veldig mange fine kolleger.

– Det er flinke folk som drives av fag og som har klart å finne seg bedre til rette i det systemet enn jeg gjorde.

I kronikken spurte Åste Dokka seg hvorfor Universitetet i Oslo har som mål å bli best i verden. «For meg er det som å prøve å bli verdens høyeste mann. Det har ingen egenverdi».

– Det er en prestasjonskultur jeg ikke motiveres av. Hvis du tenker at universitetet er en kunnskapsinstitusjon, må også formidling være viktig. Alle kan ikke være best. Jeg har ikke lyst til å være best, jeg har lyst til å være god. Det er to veldig forskjellige ting.

Les også:

På tide å snakke om makt i akademia