Den frie, selvstendige forskningen er en av bærebjelkene i det liberale demokratiet.

 

sandaune-lill-harrietnett
Lill Harriet Sandaune, stortingsrepresentant for Frp, medlem i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen

Fri forskning: I et åpent, demokratisk samfunn må politiske beslutninger tas på et informert grunnlag. Her spiller nettopp de uavhengige forskerne en viktig rolle som premissleverandører.

Sentralt i den humanistiske, demokratiske tradisjon er vektleggingen av den frie forskningen. Akademia skal ikke være et kritikkløst verktøy for styresmaktene. Dette setter store krav til den enkelte forskers moral og rolleforståelse. Mange av forskerens allmenne etiske forpliktelser dreier seg om normer som regulerer forholdet til andre forskere og studenter og forskningens streben etter sannhet og frihet. Forskerne må stole på hverandre. I tillegg har forskeren etiske forpliktelser overfor dem som deltar i forskningen, og andre personer og grupper som direkte berøres av forskningen. Dette er krav samfunnet stiller til forskerne.

Men: Like viktig som kravene vi må sette til forskerne, er kravene vi som samfunn må sette til oppdragsgiverne. Det må ikke legges forskningseksterne føringer på hvilke resultater forskningen skal føre til. Forskningen må sikres mot at dens resultater og konklusjoner blir holdt tilbake eller selektivt rapportert. Det er argumenters holdbarhet og relevans som skal styre kunnskapsproduksjonen i forskning, ikke etablerte interesser og tradisjoner.

«Forskerens autoritet og status avhenger av at vi anser dem som uavhengige.»

I Norge er det vårt generelle inntrykk at forskning og forskere nyter stor tillit i både Stortinget, media og befolkningen for øvrig. Forskning spiller en viktig rolle ved at den har samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel ved levering av premisser for politiske beslutninger. Forskningen er avhengig av samfunnets tillit. Forskerens autoritet og status avhenger av at vi anser dem som uavhengige. Styring eller forsøk på styring fra statens eller andre oppdragsgiveres side overfor forskerne, i form av press og manipulering, er i denne sammenhengen svært alvorlig.

Det at mange forskningsprosjekters hensikt er å skape et beslutningsgrunnlag for politiske avgjørelser, gjør at vi må være ekstra på vakt. Her må vi ikke være naive, men innse at det innenfor oppdragsforskning er en reell fare for at forskerne, bevisst eller ubevisst, vil prøve å komme frem til et resultat som passer oppdragsgiveren. Som professor John Peter Collett skrev i Forskerforum nummer 7: «Men egentlig er det vel bare en påpekning av at forskere er som folk flest. Vi prøver å gjøre en god jobb for dem vi arbeider for.» Nettopp derfor er full åpenhet om forskningsmetodene og resultatene ekstremt viktig.

Frp har som uttalt politikk at vi vil legge best mulig til rette for et åpent, mangfoldig og selvstendig forskningsmiljø, med et stort innslag av private. Konkurranse mellom flere ulike aktører, og tilbud og etterspørsel etter «forskningsprodukter» gir konkurranse, noe Frp mener er en faktor som bidrar til økt kvalitet og til økt innovasjon.

«Frp vil derfor arbeide for å styrke basisfinansieringen av universitetene, og øke midlene til grunnforskningen.»

Samtidig er vi i Frp fullstendig klare over de mekanismene som kan gjøre seg gjeldende innenfor tilbuds- og etterspørselsmarkedet til oppdragsforskningen, og at disse også kan ha uheldige konsekvenser. Av den grunn er det av største viktighet å sikre grunnforskningen, som er basis for hele kunnskaps- og forskningsfeltet. Norge trenger store og tunge forskningsmiljøer som er frie for bindinger til ulike interessegrupper og næringer. Det sikrer vi gjennom å ha universiteter som er reelt frie institusjoner, med stor frihet til selv å fordele midlene, uten interessepolitiske føringer. Frp vil derfor arbeide for å styrke basisfinansieringen av universitetene, og øke midlene til grunnforskningen.

Nettopp i den situasjonen Norge er i nå, med et økende behov for omstilling, innovasjon og fremtidig verdiskaping, har vi tro på at det mest virkningsfulle er å gi forskere og akademikere størst mulig frihet til å forske og arbeide selvstendig, ikke å binde dem opp i programforskning og politisk vedtatte prosjekter. «Fremtiden skapes, den vedtas ikke», er et gammelt Frp-slagord som vi mener fremdeles har stor gyldighet, ikke minst på forskningsområdet! Vi håper derfor på et godt samarbeid og utstrakt dialog med aktørene innenfor akademia også i årene som kommer, slik at vi kan få utformet en politikk som sikrer både fri forskning og et fritt samfunn.