Norge bør gå sammen med andre land og presse forlagene, mener statssekretær Bjørn Haugstad (H). – De utnytter en urimelig markedsmakt.

Forskningen som skattebetalerne finansierer er ikke tilgjengelig for folk flest, men havner bak høye betallingsmurer. Hvis du skal lese en enkeltartikkel i et vitenskapelig tidsskrift, må du typisk betale 200-300 kr. De største norske universitetene og høyskolene brukte i fjor brukte i fjor 210 millioner kroner på stadig dyrere abonnementer, fortalte Forskerforum på mandag. 

Følg fremleggelsen av nye retningslinjer for åpen tilgang til forskning her direkte fra klokken 12: 

Blant de vitenskapelige artiklene som norske forskere fikk publisert i fjor, var det bare litt over en fjerdedel som ble publisert åpent, ifølge tall fra Kunnskapsdepartementet. 

Hva er åpen tilgang? Se faktaboks nederst i saken. 

Må nå setter seg regjeringen seg som mål at alle vitenskapelige artikler finansiert av norske skattekroner skal være åpent tilgjengelige innen 2024. I dag presenterer statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet de nye nasjonale målene og retningslinjene for åpen tilgang til vitenskapelige artikler.

Fakta

Nasjonale retningslinjer for åpen publisering

  1. Vitenskapelige artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres åpent tilgjengelige. Forskere skal undersøke mulighetene for å publisere sine artikler i åpne tidsskrifter og velge åpne tidsskrifter der det er faglig forsvarlig. Kun i unntakstilfeller kan artikler basert på offentlig finansiering publiseres i tidsskrifter som ikke tillater tilgjengeliggjøring i vitenarkiv.
  2. Alle vitenskapelige artikler basert på offentlig finansiert forskning skal deponeres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet, uavhengig av publiseringskanal og uavhengig av når det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelige.
  3. Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag skal sørge for at avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader, og at det er åpenhet om avtalenes betingelser.
  4. Institusjoner som finansierer forskningsprosjekter, skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering. For forskningsutførende institusjoner vil kostnader til åpen publisering inngå i budsjettene for forskningsaktivitet på linje med kostnader til annen nødvendig virksomhet. Forskere og forsknings­utførende institusjoner oppfordres til å bidra i arbeidet for å fremme publiseringstjenester av god kvalitet og til riktig pris gjennom sine interesseorganer og internasjonale nettverk.

Kilde: Kunnskapsdepartementet 

Flere av formuleringene er imidlertid nokså runde.

Når artikler skal publiseres, skal forskerne «undersøke mulighetene for å publisere i åpne tidsskrifter og velge åpne tidsskrifter der det er faglig forsvarlig», heter det.

– Hva menes med «faglig forsvarlig»?

– Mange oppfatter det å kunne velge publiseringskanal som del en del av den akademiske friheten. Men vi mener at de aller fleste tidsskriftene har kommet såpass langt i å gi muligheter for å publisere åpent, at det er veldig få tilfeller tilfeller hvor en forsker, for å kunne publisere i de mest relevante tidsskriftene, er nødt til å velge bort åpen tilgang. Da er man nødt til å begrunne det i hvert enkelt tilfelle, sier han.

Les også: Tror åpen tilgang kan kvele tidsskrifter 

De fleste tidsskrifter tillater at forfatteren gjør artikkelen andre steder en viss tid etter at den er publisert.

– Hva kan være et eksempel på at det ikke er faglig forsvarlig å i et åpen tilgang-tidsskrift?

– Det kan være hvis det innenfor en underdisiplin på et fagfelt finnes ett tidsskrift som rager høyere enn alle andre tidsskrifter, og helt utvilsomt er det er knyttet mest relevans og prestisje å publisere i. Hvis det ikke er mulig å publisere åpent her, får vi heller kollektivt gå løs på det tidsskriftet for å få det til å åpen seg, enn at den enkelte forsker skal bære kostnaden alene.

Krever åpenhet om avtalene 

For regjeringen vil stille klare forventninger til institusjoner og sammenslutninger som forhandler med forlagene om at «avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader». I dag er avtalene mellom institusjonene og forlagene hemmelige, folk får blant annet ikke vite hvor mye et universitet betaler for et abonnement. Men i de nye retningslinjene kreves det «åpenhet om avtalenes betingelser».

– Som Høyre-mann er jeg  er veldig for at vi har et marked for tidsskrifter. Men jeg er veldig imot et marked som ikke fungerer, sier statssekretær Bjørn Haugstad (H).

Videre krever departementet at alle norske vitenskapelige artikler lagres i egne vitenarkiv. Når forlagene tillater at disse gjøres tilgjengelige, skal de slippes fri.

– Hvis embargoperioden er på tre måneder, skal den gjøres tilgjengelig etter tre måneder. Det kan være at dette er noe som må forhandles inn i avtalene med forlagene. Det er noe de som fremforhandler disse avtalene må passe på. Vi har en veldig tydelig forventning om at dette skal på plass, sier Haugstad.

Dermed kan alle de som ikke holder seg med dyre abonnementer , også få tilgang til relevant forskning ved å søke i et nasjonalt arkiv.

– Næringsliv og offentlig sektor bør i større grad enn i dag bruke forskning, Men men vi kan ikke forvente at en bedrift eller offentlig virksomhet har mange tidsskriftabonnementer. De må kunne bruke dette nasjonale vitenarkivet, sier Haugstad.

Vil ikke belønne åpen publisering 

De nye retningslinjene baserer seg på anbefalingene til Brekke-utvalget, som kom med sin rapport i fjor. Men utvalget anbefalte at åpen publisering skulle belønnes økonomisk. Slik blir det imidlertid ikke. Bjørn Haugstad viser til at finansieringssystemet for høyskoler og universiteter og høyskoler akkurat har blitt lagt om.
– Det har vært såpass mye endringer i finansieringssystemet, at tiden ikke er moden for å gjøre det mer komplisert nå, sier han.
Norge er dessuten, med sitt mål om full åpenhet innen 2024, mindre ambisiøse enn EU, som har vedtatt full åpenhet innen 2020.
– Vi tror vel at vår tidslinje mer mer realistisk. Men hvis EU har dette på plass innen 2020, så skal vi også ha det på plass innen 2020, sier Haugstad.

Les også: – Vi må belønne åpen publisering 

Regjeringen forventer også at institusjoner som finansierer forskningsprosjekter, også skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering.

– Hvor mye skal de bidra med? Dette kan bli veldig dyrt for dem?

– Hvis de ender i en situasjon der de både må dekke fulle abonnementskostnader og kostnader for åpen publisering, blir dette selvsagt ekstrautgifter. Over tid er jo poenget tidsskriftene skal tvinges til å endre sin forretningsmodell der de ikke har denne lukketheten. Men inntil vi har kommet dit,  mener vi at midler fra Forskningsrådet for eksempel Forskningsrådet skal dekke utgifter til åpen publisering på linje med andre kostnader, slik Forskningsrådets  støtteordning for åpen publisering gjør i dag.

– Et perverst fungerende marked

Statssekretæren er svært kritisk til hvordan det internasjonale markedet for tidsskrifter fungerer.

– Jeg har tidligere kalt det internasjonale markedet for et perverst fungerende marked. Det er fordi profitten er så vanvittig høy for enkelte av disse forlagene. Det skyldes at man utnytter en urimelig markedsmakt, sier han.

– Man utnytter en tilnærmet monopolsituasjon. Noen tidsskrifter har veldig høy prestisje, og de utnytter den markedsmakten til å ta helt uforsvarlig høye abonnementpriser. Da er det rimelig at vi som er på den andre siden av forhandlingsbordet gjør det vi kan for å bryte noe av den markedsmakten.

Han legger til:

– Dette sier jeg også som Høyre-mann, som er veldig for at vi har et marked for dette. Men jeg er veldig mot et marked som ikke fungerer.

Vil presse forlagene 

Haugstad minner om at Norge alene får forandret lite, men sier at Norge må gå sammen med andre land for å øve press på de store forlagene. Han viser til at forskningsinstitusjoner i Nederland  gikk sammen og fikk presset forlagsgiganten Elsevier til å åpne seg.

– Det finnes flere eksempler på forskersamfunn som har koordinert en boikott av tidsskrifter for å tvinge dem til en mer åpen praksis. Nå ligger det ikke i vår natur å oppfordre til boikott. Men jeg ser at trusselen om det har virket i noen tilfeller.

– Er boikott av forlag noe du støtter?

– Det er et eksempel på at forskersamfunnet står sammen for å få tilstrekkelig makt bak kravet. Alene ville de hatt liten mulighet til å påvirke. Hvis alle går sammen og sier at innenfor dette faget skal det være mulig å publisere åpent, da mener jeg det er en forsvarlig praksis for å tvinge fram en riktig utvikling.

– Tiltakene dere legger fram løser ikke det som virkelig er problemet her: At norske bibliotekers budsjett kveles av høye priser på abonnementer og at internasjonal forskning ikke er tilgjengelig for folk? 

– Vi legger frem en retningslinje som tar oss tydelig videre, nemlig den som sier Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag skal sørge for at avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader, og at det er åpenhet om avtalenes betingelser. Da forventer vi at norske universiteter og høyskoler og Cristin, som forhandler fram mye av dette, som forhandler frem mye av dette, koordinerer seg, sier han.

Fakta: Åpen tilgang

  • Åpen tilgang eller Open Access (OA) betyr fri tilgang til forskningsresultater på internett. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne vitenarkiv.
  • Åpen tilgang-publikasjoner er gratis å lese. Kostandene knyttet til redaksjonelt arbeid dekkes vanligvis ved at tidsskriftet krever en publiseringsavgift fra forfatteren.
  • «Gull åpen tilgang» betyr at forskningsresultater blir publisert i åpen tilgang-tidsskrifter, altså, altså tidsskrifter som er gratis å lese på nett.
  • «Grønn åpen tilgang» betyr at forskningsresultater gjøres tilgjengelig på nett i åpne vitenarkiv, ofte kalt egenarkivering. Dette kan gjøres i institusjonelle arkiv ved forskerens egen institusjon, (f.eks. DUO ved UiO) eller i fagspesifikke arkiv. Mange tidsskrifter tillater ikke at den endelige publiserte versjonen av artikkelen gjøres tilgjengelig på nett.
  • «Hybrid åpen tilgang» innebærer at forfattere kan velge å betale en avgift for å gjøre sin artikkel åpent tilgjengelig i et ellers abonnementsbasert tidsskrift. De fleste forskningsinstitusjoner og forskningsråd gir ikke økonomisk støtte til publisering i slike hybridtidsskrifter.

    Kilde: openaccess.no

– Det er ute av kontroll. Vi må gjøre noe med makten til forlagene.