Drøyt å påstå at studenter skyr forskerkarrieren på grunn av dårlige arbeidsvilkår, mener NIFU-forsker.
Per Olaf Aamodt, forsker ved Nifu
– Forskning er et av områdene som skårer høyest blant de ferdige studentenes interesser, sier forsker Per Olaf Aamodt.

Fakta

  • 2000 mastergradsstudenter er spurt om interessen for en vitenskapelig jobb ved et universitet eller en høyskole i forbindelse med undersøkelsen Karrierebarometeret.
  • Andelen som svarte at en vitenskapelig jobb var interessant eller svært interessant var 46 prosent i 2014, 35 prosent i 2015 og 37 prosent i 2016.
  • Innen helsefag har andelen interesserte falt fra 67 prosent i 2014 til 55 prosent i 2015 og 38 prosent i 2016.

I en spørreundersøkelse Forskerforbundet har gjennomført blant studenter har interessen for en vitenskapelig karriere dalt de siste årene, samtidig som interessen for jobb i offentlig sektor har økt.

Forskerforbundet og Akademiet for yngre forskere kobler nedgangen til dårlige arbeidsvilkår for forskere, og trekker særlig frem den høye bruken av midlertidige stillinger i sektoren.

Forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), Per Olaf Aamodt, mener det ikke er et sterkt nok grunnlag i undersøkelsen til å si at arbeidsvilkårene i forskningssektoren svekker interessen til studentene.

– For å trekke den konklusjonen må de for det første dokumentere at interessen har gått ned, og det bør vi være forsiktige med å si ut ifra disse tallene, sier Aamodt til Forskerforum.

Forskning skårer høyt

Han mener det er knyttet for mye usikkerhet til spørreundersøkelsen til å trekke klare konklusjoner om dalende interesse.

– Hvis disse tallene er holdbare, viser de en viss nedgang, men jeg ville gjerne sett lengre trender på dette for å si at nedgangen er interessant. Vi kan merke oss tallene, men ikke tillegge dem altfor stor vekt. Å si at nedgangen skyldes at forholdene innenfor forskning har blitt vanskeligere, syns jeg er en drøy påstand. Det kan være mange andre årsaker. Hvis andre sektorer fremstår som mer attraktive, kan den relative attraktiviteten til forskning gå ned, uten at det har en sammenheng med arbeidsvilkårene.

Når det er så mye midlertidighet og samtidig kø for å få jobb, er det i seg selv et tegn på attraktivitet.

Han viser til NIUFs egen kandidatundersøkelse fra 2013 der 5 prosent av de uteksaminerte studentene svarte at de allerede jobbet innenfor forskning. I tillegg svarte 12 prosent at de anså det veldig sannsynlig at de ville jobbe som forsker om 5 år.

– Når så mye som 17 prosent av et årskull sier at de enten jobber i forskning eller er sikre på at de vil gjøre det, går det ikke an å si at det er en liten interesse for en vitenskapelig karriere. Vi snakker tross alt om en relativt begrenset sektor. Jeg fortolker det som at det er uttrykk for en ganske stor interesse for en forskerkarriere. I Kandidatundersøkelsen ser vi at forskning er et av de områdene som skårer høyest blant de ferdige studentenes interesser. Om det har gått ned de siste årene vet jeg ikke, men det er i hvert fall ganske mange som ser dette som en attraktiv karrierevei, sier Aamodt.

Midlertidighet ikke avgjørende

Aamodt mener samtidig at det er gode grunner til at forskning bør være attraktivt for mange.

– Ja, jeg vil da mene det. Hvis du har en sterk faglig interesse og motivasjon, er det innenfor forskning og undervisning du i størst grad får utnyttet og utviklet kunnskapen din. Det passer selvfølgelig ikke alle, men jeg har vanskelig for å tro at forskning ikke fremstår som en attraktiv mulighet for fagsterke studenter.

Han mener den høye bruken av midlertidighet ved universiteter og høyskoler ikke nødvendigvis er nok til å avskrekke vordende forskere.

– Ved universiteter og høyskoler er problemet med midlertidige stillinger velkjent, som gjør forskning til en usikker karrierevei. Samtidig er det litt annerledes i andre forskningssektorer, som instituttsektoren og i næringslivet. Men når det er så mye midlertidighet og samtidig kø for å få jobb, er det i seg selv et tegn på attraktivitet. Nåløyet er trangt, sier Aamodt. Han mener det kan være positivt.

– Det er dårlig for dem som vil ha jobb som forsker, men bra for forskersamfunnet at det er en høy terskel. Det sikrer at vi får dyktige folk. Om det bare var å spasere inn fra gata for å få en stipendiatstilling, ville jeg vært mer bekymret.

 

LES OGSÅ: 

Færre studenter vil bli forskere

  • Jan Sigurd Blackstad

    NIFU-forskeren mener fagforeningene blander tallene, men blander selv mellom om man er interessert i en forskerkarriere eller om man ser på det som en realistisk og attraktiv karrierevei.

    Selv har jeg høy faglig interesse og det er lite annet jeg ønsker å gjøre etter endt mastergrad enn å forske. Men da kreves det også av meg å sette livet på vent, å jobbe ubetalt overtid (fordi om man er interessert så skal det liksom være greit?) og vite at best case scenario er at jeg får enda en midlertidig stilling om fire års tid. Jeg har såpass høy motivasjon for dette at jeg nok kommer til å takle det og gjennomføre, men det betyr ikke at det er ideelt. Man gjør det på tross av. Ikke på grunn av. Er forskningen virkelig tjent med at det kun er individene som takler denne usikkerheten som kommer igjennom nåløyet? Hvem sier at de som sliter med psykiske problemer og er avhengig av mer stabile rammer eller folk som vil stifte familie ikke kan levere like eksepsjonelle forskningsresultater? Slik systemet er nå ekskluderer man mange gode kandidater på kriterier som ikke har noe å si for din faglige kompetanse.

    Det skal være vanskelig å få et stipendiat. Men det skal være vanskelig fordi det er faglig utfordrende. Ikke fordi livsstilen ikke passer. Synes det er merkelig å påstå at systemet slik det er nå fungerer og gir god kvalitet da så mange gode velger andre veier og svært mange faller av underveis. Meg bekjent handler verken frafallet eller de som ikke går den veien om at man ikke er interessert eller faglig kompetent. Det handler om at man ikke takler stresset. Og det er et håpløst kriterie om det er gode forskere man ønsker.