På noen få tiår har norsk oppdrettsnæring vokst fra en liten bygdenæring til milliardindustri. Norsk forskning har bidratt med utvikling av genetikk, vaksiner og teknologi.
Trygve Poppe, professor emeritus ved Norges veterinærhøgskole, har fulgt hele denne utviklingen. I forrige uke ble det offentliggjort at han får årets Akademikerpris. Prisen deles ut til personer som har utmerket seg med sin forskning og kunnskapsformidling.
Poppe roses for vitenskapelig integritet og mot. I begrunnelsen for tildelingen heter det også at han var en av de første som kritiserte dyrevelferden i norsk oppdrettsnæring offentlig.
Norsk oppdrett har fortsatt store utfordringer. I fjor døde nærmere 58 millioner laks i merdene som følge av sykdom, skader eller andre årsaker, ifølge Veterinærinstituttets årlige fiskehelserapport.
Det er en liten nedgang fra året før, men innebærer likevel en at 15 prosent av laksen som settes ut dør før den er klar for slakting. Tallet regnes som alt for høyt, og regjeringen vil at dødeligheten skal ned på fem prosent.
− Vi vil gjerne gratulere deg med Akademikerprisen. Hvordan kjennes det?
− Tusen takk. Det kjennes bra og litt overveldende. Så tenker jeg også at det er vel og bra å få anerkjennelse for det man har jobbet med i over 40 år nå, men først og fremst er jeg ganske fornøyd med at fiskevelferd har fått den plassen og oppmerksomheten den fortjener.
− Hvordan du kom inn på dette feltet?
− Jeg er utdannet dyrlege fra Norges veterinærhøgskole og var ferdig i 1976. Så jobbet jeg noen år som vanlig praktiserende dyrlege på ulike steder i landet. I 1981 dukket det opp en stilling på Veterinærinstituttet som var knyttet opp mot diagnostikk av fiskesykdommer. Jeg har alltid vært interessert i fisk og fiske og friluftsliv generelt. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt og hoppet på det. Etter det har det vært fisk hele tiden.
− Hva har vært utfordringene?
− Hverdagen har vært preget av mye diagnostikk – altså finne ut hva det er fisken dør av. Ikke minst var det viktig i de første årene for næringen tidlig på 1980-tallet, for da var det jo veldig få som jobbet med dette. Veterinærinstituttet var rett og slett «fastlegen» for hele fiskehelse-Norge. Vi mottok syk fisk og utredet sykdomsproblemer for hele oppdrettsnæringen. Det var en veldig travel tid med veldig bratt læringskurve. Det har vært diagnostikk, det har vært undervisning og det har vært forskning som har dominert hverdagen.
− Du ble deretter professor ved Veterinærhøgskolen.
− Ja. Det har ikke vært noe målrettet karriereløp. Det har i grunnen blitt til mens jeg har jobbet. Jeg har også hele tiden sett det som viktig å forsøke å drive med folkeopplysning og informasjon om hvorfor fisken blir syk og hvorfor det er viktig å stelle pent med den. Ikke bare for fiskens egen del, men også for oppdrettsnæringens egen del, for å få en næring som er så sunn og god som mulig.
− Oppdrettslaks og andre oppdrettsarter er i dag omfattet av loven om dyrevelferd. Men utover det – hvorfor skal vi bry oss?
− Vi skal bry oss rett og slett fordi vi er mennesker. I Norge har vi lenge, med rette vil jeg påstå, vært stolte av vårt husdyrhold og vårt forhold til dyr og god dyrevelferd. Jeg mener at det kvalitetsstempelet kan vi ikke lenger påberope oss. For dyrevelferden i norsk oppdrettsnæring har til tider vært særdeles dårlig. Med høy dødelighet og store problemer på alle måter. Jeg vil påstå at de verste sykdomsårene på mange måter representerer det mørkeste kapitlet i norsk husdyrsbruks historie.
− Laksen har ikke noe ansiktsuttrykk og skriker ikke i smerte. Det er lettere å forholde seg til velferd og lidelse hos dyr som ligner mer på oss.
− Ja, helt klart. Tradisjonelle husdyr og kjæledyr har veldig mange fordeler i denne sammenhengen fordi vi kan kommunisere med dem og føle at det er en form for gjensidig forståelse og avhengighet. Fisk er vekselvarme. Ingen mimikk og ikke noe språk. Vi får ikke noe forhold til fisken fordi den stort sett blir livredd når den får øye på et menneske. Så fisken har et kjempemessig handicap der, selv om den faktisk er definert som husdyr av oss og til og med er vårt aller viktigste husdyr.
− Hvordan vil du beskrive situasjonen i dag med hensyn til dyrevelferd i oppdrett?
− Det er i hvertfall et veldig fokus på det. Det er nesten pinlig hvordan dyrevelferd og bærekraft har blitt fyndord som brukes inntil de blir helt glattslipte. Men om du ser på dødelighetstallene i oppdrettsnæringen så er de i prinsippet nokså uforandret. Det var vel en ørliten nedgang sist år, da fiskehelserapporten ble presentert. Men vi skal også være klar over at det er store muligheter til å manipulere med tallene og definere hva som er død fisk og hva som er nødslaktet fisk og hva som er en fisk som er slaktet litt for tidlig. I det store og hele tror jeg ikke at situasjonen har blitt veldig mye bedre, selv om fokus på dyrevelferd er økt ganske dramatisk.
− Noe av dødeligheten skyldes at laksen behandles mot parasitten lakselus med tiltak som ofte skader laksen. Oppdretterne er pålagt å begrense antallet lakselus, ikke minst av hensyn til villaksen som går i fjordene. Er det slik at vi må tåle noe dårligere dyrevelferd for oppdrettslaksen av hensyn til å beskytte naturmiljøet?
− Jeg vet ikke om det er så enkelt. Jeg husker meget godt fra 1980-tallet at også da var lakselus et kjempeproblem for oppdretterne. Da behandlet man mot lakselus utelukkende for oppdrettsfiskens skyld. Rett og slett fordi luseproblemene i anleggene var store og dødeligheten var så høy at fisken måtte behandles. Det var da ingen som snakket om verken dyrevelferd eller hensynet til villaksen. Det vi i hvert fall vet helt sikkert er at lakselusa må holdes i sjakk. Ellers blir det et helt uutholdelig problem for oppdrettsfisken og for den saks skyld også oppdretterne.
− Er det riktig å si at norsk forskning, sammen med blant annet gründerne på Vestlandet, har vært en viktig del av utviklingen av næringen?
− Absolutt. Det gjelder på avl og genetikk. Det gjelder på fôr. Det gjelder på sykdomssiden og selvfølgelig også på teknologi. Det har gått mer eller mindre hånd i hånd hele veien. Selvfølgelig er det viktig og næringen hadde ikke kunnet bli så stor som den er i dag uten at alle disse komponentene var til stede.
− Hvilket ansvar har forskere for å si ifra?
− Vi har jo kunnskapen og bakgrunnen til å skjønne hva som er bra for dyra og hva som ikke er veldig bra for dyra. Da må man selvfølgelig kunne si i fra. Det er vel også det problemet vi har, at det er åpenbart at det er veldig mange både forskere og fiskehelsepersonell som kvier seg for å si ifra. Fordi de vet at dette blir det bråk av og det kan da medføre ubehageligheter på jobben og det kan kanskje medføre at det ikke er så lett å få forskningsmidler, når du kritiserer de som finansierer forskningen. Det er et stort forskningsetisk problem at man har slike bindinger.
− Du har sagt at det eneste som nytter er å redusere antall laks i merdene. Mener du fortsatt det, eller kan vi håpe på neste vaksine eller neste tekniske løsning?
− Jeg sier, for å popularisere litt, at den viktigste sykdommen i norsk oppdrett i dag er vekst-syken. Det er et krav om at man skal ha vekst, mer plass, større merder, kunne flytte lenger til havs og så videre og tro at det løser alle problemer. Alt dette innebærer nødvendigvis en større biomasse med fisk. Det er klart at et stort antall individer betyr at smittepresset og presset på fisken generelt vil øke. Det gjelder ikke bare for fisk, men for alle husdyr egentlig.
− Det er altså vanskelig å vokse ut av problemene.
− For ti år siden var det stort trykk for flere konsesjoner og åpning for å flytte nordover, for der var det så lite problemer. Det som da skjedde var at nissen ble med på lasset. I dag har vi akkurat de samme problemene, og vel så det, i oppdrettsanlegg i Finnmark som på Vestlandet for ti-femten år siden. Det viser seg at lakselusproblemene er minst like store i Nord-Norge. Lusa er jo en viktig driver i alt dette.
− Kjøper du selv oppdrettslaks i butikken?
− Jeg kjøper ikke selv oppdrettslaks, nei.
− Når slutta du med det?
− For veldig lenge siden. Det er ikke fordi jeg ikke liker det eller fordi jeg tror det er farlig. Det er rett og slett fordi jeg vet for mye om det som ligger bak.
− Du er også opptatt av det er mange dyktige oppdrettere?
− Jeg synes det er viktig å få fram at dette ikke bare er et svart/hvitt-bilde. Det er faktisk veldig mange oppdrettere som driver på en god og dyrevelferdsmessig fornuftig måte og til og med har gode resultater. Det er de vi skal heie på og oppmuntre. Det viser at det faktisk går an å få det til med lav dødelighet og god dyrevelferd.
