Bokanmeldelse | Holocaust

Holocaust i hvitøyet

Vi får holocaust-ofrenes historie i denne rystende og svært gode boka. Det skaper en vond nærhet.

Unnskyld at jeg begynner med meg selv. Men boka til Frode Helland om holocaust, om ofrenes opplevelser, om å være dehumanisert og gjenstand for utryddelsessystemer, har vært en påkjenning å lese. Den gjorde meg til tider helt taus, så måtte jeg gråte, og fortsatt satt den fast i kroppen. Jeg vil ikke ha noe med holocaust å gjøre, var den sinte tanken som bodde i meg. Det å måtte forholde seg til slike massive lidelser, skapt av et ondt system og av onde tanker, nei, det vil jeg ikke. Det har vært en pine å lese hvordan intetanende jøder i Europa sakte, men sikkert ble omringet av hat og andres ønsker om å tilintetgjøre dem, kulturelt, følelsesmessig og helt konkret. Selv om jeg har lest en god del bøker om dette før. Jeg skjønner ikke tanken. Jeg vil ikke skjønne den, men kan så vidt klare å være med ofrene, ta del i deres smerte – og det er hva dette offerperspektivet på historien gjør mulig. Vi som leser, føler med dem, eller vi blir innringet, slik de ble det. Vi får vanskelige spørsmål å hanskes med.

Alt i alt blir vi presentert for 13 forskjellige historier, alle utgitte bøker, en gang skrevet som dagbok eller som gjenfortelling i ettertid. Noen overlevde jo. Hos Helland følger vi en kronologi. Vi begynner i Tyskland med Hitlers maktovertakelse i 1933, og dagboka til Victor Klemperer. Så er vi innom ofre fra Polen, Frankrike, Nederland, Ukraina og Ungarn, før vi ender i Norge og historien til Moritz Nachtstern, Falskmyntner i blokk 19. Det er interessant å lese hvordan Nachtsterns manuskript, spesielt slutten, er delvis annerledes enn boka. Den er mer tilpasset de norske forholdene, antakelig, som i 1949, da den kom ut, uttrykte en holdning om ikke «å ‘plage’ resten av befolkningen med sin ‘sorg, med de fantastiske tap’ de hadde lidd og vært vitne til».

Hellands metode er å bygge kontekst rundt ofrenes tekster, ut fra et omfattende kildemateriale. Omstendighetene varierer, men avstand i tid gjør at vi i dag har en oversikt skribentene her manglet. Oversikten redegjøres for på nøkternt vis.

Poenget er å gjøre livet som forfulgt og som fange synlig for oss, og Helland tar seg tid til å forklare. «Jødisk historie i Dresden strekker seg tilbake til det 11. og 12. århundret», skriver han. Han viser til annen litteratur, sammenligner og fortolker: «Dette var en form for politiske drap som tappet gettoen for motstandskrefter.» Mens vi på denne måten får de ulike kontekstene, blir fortellingen til, og så er vi plutselig midt oppi en scene, som vil si noe grufullt. Her plukker han sitater fra ofrenes bøker: «Ingen vet hva tyskerne gjør med barna og de som ikke kan arbeide.»

Etter hvert som krigen skrider frem, blir det mer brutalt, og det er ingen tvil lenger, jødisk liv skal ikke gjelde som noe som er verd beskyttelse og aktelse. Vi får den samme fletteteknikken her, mellom fakta, tolkning og sitater. I Ukraina ble en og en halv million jøder drept, i det som er blitt gitt navnet holocaust ved skyting. Jødene ble plaffet ned, også med støtte fra lokalbefolkningen. Tyskerne var utspekulerte nok til å gjøre jødene til syndebukker for overgrep de ikke hadde begått.

Vi blir kjent med fem ungarske skribenter. I Ungarn ble jødene våren 1944 deportert og plassert i konsentrasjonsleir – etter prinsippet om «tilintetgjørelse gjennom arbeid». Det er skrekkelige scener, særlig drapene på små barn. Også her spilte tyskerne på det å gjøre fangene medskyldige og til umennesker, «disse menneskeskjelettene som drepte hverandre for litt brød».

Frode Helland er dekan ved Universitetet i Oslo, men også professor i nordisk litteratur. Han analyserer skribentenes tekster: «Dette er små scener som viser hvordan lidelsen og desperasjonen førte til at helt grunnleggende normer i dette tradisjonsbundne samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning.» Vi leser om nullpunktet, når den enkelte skjønner at hans/hennes liv ikke representerer noen verdi, og derfor like gjerne kan drepes. At noen likevel klarer å løfte seg over situasjonen, lage sine egne spilleregler midt i dette helvetet, basert på omtanke, er formidabelt. Helland vil at vi skal se det også, at man selv kan gjøre seg til det ekstraordinære ethvert individ er. Vi får også trøst. «Dette er ikke umoralsk», skriver han når en sønn (Eli Wiesel) under dødsmarsjen til slutt må gi opp sin utmattede far, «det var en kjensgjerning». Han viser til systemet. Frihetens og valgets rom fantes ofte ikke.

Ingen bør vite om verden slik, og likevel, boka bør nå langt ut. Vi har alle fått et liv å forvalte, og deler derved noe sentralt. «Derfor er vitnebeskrivelser og utgravinger av massegraver så viktige», skriver Helland, og fremfører slik sitt budskap, «de viser at (…) disse individene fantes».

Av Aasne Jordheim