Forskerforum
Hamburgermeny
Forskerforum-logo
Mobilmeny
Forskerforum
Forskerforum-logo

Debatt | Studieplasser

Styring ja, men ikke på bekostning av Nord-Norges kompetanse

Det kan høres paradoksalt ut når jeg argumenterer for mer politisk styring. Men kanskje er det nettopp det vi trenger.

Publisert 05. oktober 2026 kl. 12:09

Først vil jeg ønske den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren velkommen til en av de viktigste jobbene i norsk samfunnsutvikling. Det er gledelig at Eileen Fugelsnes kommer inn i rollen med erfaring fra universitets- og høyskolesektoren. Nettopp fordi hun kjenner sektoren fra innsiden, håper jeg hun også vil utfordre noen av de styringsmekanismene som i dag kan stå i veien for målene regjeringen ønsker å oppnå.

I intervjuet med Forskerforum sier statsråden at hun ønsker «tydeligere styring, men mindre i detalj». Det er en ambisjon jeg langt på vei deler. Samfunnet trenger politiske prioriteringer, og universitetene må kunne holdes ansvarlige for at offentlige midler bidrar til kompetansen Norge trenger.

Likevel reiser intervjuet et viktig spørsmål: Hva er det egentlig vi styrer når vi snakker om studieplasser?

Når en studieplass ikke er en studieplass

De siste årene har universiteter og høyskoler fått klare signaler om at studieplasser som ikke fylles opp, kan flyttes til andre institusjoner. Statsråden beskriver dette som legitimt, og prinsippet er enkelt å forstå. Midler som bevilges til utdanning bør bidra til at samfunnet faktisk får flere kandidater. Det er jeg enig i.

Problemet er at virkeligheten er langt mer kompleks enn styringssignalene ofte gir inntrykk av.

Ved Nord universitet har vi selv flyttet studieplasser mellom utdanninger for å møte endrede behov. Da søkningen til enkelte sykepleierutdanninger gikk ned i fjor og forfjor, flyttet vi studieplasser til vernepleierutdanningen. I år hadde vi økning, og må igjen vurdere hvor mange vi kan ta opp med de fagfolkene vi har i stallen. Vi har også styrket tilbud innen avansert klinisk sykepleie fordi kommuner og helseforetak i Nordland, Troms, Finnmark og Trøndelag etterspør denne kompetansen. Dette kunne vi gjøre da vi hadde lavere til søkning noen år.

Spørsmålet er derfor ikke om studieplasser skal kunne flyttes. Spørsmålet er hvilke kriterier som skal ligge til grunn, og hva man faktisk mener med en studieplass.

Kostnadene varierer betydelig

I den offentlige debatten omtales ofte studieplasser som om de representerer en fast størrelse.

Slik er det ikke.

En sykepleierstudent på en stor campus koster ikke det samme som en student på et mindre studiested. Desentraliserte tilbud er ofte mer ressurskrevende. Deltidsutdanninger kan være enda dyrere fordi de skal kombineres med arbeidsliv, digitale løsninger og tett oppfølging. Det er også lenge siden mange av disse studentene var på skolebenken sist og trenger ekstra oppfølging.

Når det diskuteres å flytte studieplasser mellom institusjoner, flytter man derfor ikke bare et tall i et regneark. Man flytter tilbud, fagmiljøer, regionale rekrutteringsmuligheter og langsiktig kompetansebygging.

Det bør gjøre oss varsomme.

En sykepleierstudent på en stor campus koster ikke det samme som en student på et mindre studiested.

Når markedet får styre regionalpolitikken

I dag kan det se ut som om søkertall i stor grad blir brukt som indikator på hvor studieplasser bør ligge.

Det er forståelig, men problematisk.

Vi vet at mange studenter foretrekker store byer og urbane miljøer. Dersom studieplasser systematisk flyttes dit søkningen er høyest, risikerer vi at utdanningskapasiteten gradvis konsentreres i de største byene.

Konsekvensene kan bli flere.

For det første kan presset på praksisplasser i de store byene øke ytterligere.

For det andre kan institusjonene måtte sende studenter langt av gårde for å gjennomføre praksis, noe som både er kostbart og krevende.

For det tredje risikerer vi en kompetanseflukt fra Nord-Norge.

Erfaringene våre viser at 7 av 10 blir værende i regionen hvor de studerer. Dersom utdanningstilbud svekkes i nord, vil det på sikt også kunne svekke rekrutteringen til helse- og velferdstjenestene i landsdelen.

Da risikerer vi at et virkemiddel som skal sikre kompetanse, i praksis bidrar til det motsatte.

Vi trenger mer politisk styring

Det kan derfor høres paradoksalt ut når jeg argumenterer for mer politisk styring.

Men kanskje er det nettopp det vi trenger.

Da Universitetet i Tromsø ble etablert i 1972, var begrunnelsen ikke bare akademisk. Det var også distriktspolitikk. Målet var å sikre tilgang på høyere utdanning og nødvendig kompetanse i Nord-Norge. Da var det leger og prester en trengte.

De utfordringene er ikke borte, men annerledes nå.

Nord-Norge mangler helsepersonell, lærere og flere andre profesjoner. Samtidig har mange lokalsamfunn lange avstander til utdanningstilbudene. Dersom vi mener alvor med nasjonal beredskap, likeverdige tjenester og levende lokalsamfunn, må dette også gjenspeiles i hvordan studieplasser fordeles.

Jeg tror ikke løsningen er mer detaljstyring av universiteter og høyskoler. Men jeg tror vi trenger en ærlig diskusjon om hvorvidt dagens markedsorienterte styringssystem faktisk støtter opp under de politiske målene staten ønsker å oppnå.

Dersom målet er å sikre kompetanse i hele landet, må vi også være villige til å styre for det.

Innlegget stod først på trykk i Avisa Nordland.

Legg oss til som foretrukket kilde i Google!

Ved å legge oss til som foretrukket kilde i Google vil du blant annet få opp flere av sakene våre i Google Discover.

Dette hjelper også oss med å nå ut til flere lesere som er interessert i uavhengig journalistikk om forskning og høyere utdanning.

Professor Dan Banik og forskningsminister Eileen Fugelsnes i samtale på Forskningspolitisk seminar 2026. Foto: Julia Loge

«Jeg kom til Norge fra India en augustdag i 1991. Døren jeg gikk inn gjennom, lukkes litt mer for hvert statsbudsjett». Professor Dan Banik har fire anbefalinger til Stortinget.

Når det stormar rundt eit museum, må styret femne om direktøren og dei tilsette

Kan KI tenke nytt om naturen?

Universiteter trenger ledere, ikke politikere

Goodwins lemfeldige hastverksarbeid

En KI-håndbok må også vise hvor grensene går

Vivian Anette Lagesen og Knut H. Sørensen

Hva mister vi hvis Kilden kjønnsforskning legges ned?

Hvem sikrer Norges kunnskapsberedskap når satsingene tar slutt?

Lukk meny