Publisert 2. desember 2019 kl. 09:01
– Utdanningsinstitusjoner skaper arbeidsplasser og tiltrekker seg folk og kunnskap, sier Jonas Stein, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT).
I sin nylig avlagte doktorgrad i statsvitenskap, der han så på den sosiale og økonomiske utviklingen i nordområdene, fant han ut at høyere utdanningsinstitusjoner har hatt stor betydning for den regionale utviklingen i Nord-Norge. Da UiT ble etablert i 1968, var det blant annet for å gjøre Nord-Norge til en fullverdig del av Distrikts-Norge.
– I stedet for å utvide på Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, så valgte Stortinget å etablere et nytt universitet i Tromsø. Tromsø har siden fått en enorm befolkningsvekst. Det er den viktigste hendelsen som har skjedd i Tromsø, sier han.
I doktorgraden kommer han fram til at høyere utdanningsinstitusjoner utgjør større forskjell for samfunnsutviklingen enn økonomiske virkemidler.
– Det er lite som tyder på at skattelettelser er et treffsikkert virkemiddel for å skape regional utvikling. Det er mer behov for sosiale institusjoner, velferdstilbud, kultur- og idrettstilbud og utdanningsinstitusjoner. Opprettelsen av UiT skulle ikke bare ha en utdanningsfunksjon, men også en regional funksjon. De skulle sørge for å utdanne personell til velferdstjenestene, sier han.
Samtidig med opprettelsen av UiT på 1960-tallet, ble det bygd en rekke distriktshøyskoler over hele landet. Skolene skulle bidra til utvikling i regionene, deriblant dekke behovet for arbeidskraft. Institusjonene hadde ikke bare et kunnskapsoppdrag, de hadde også et regionalt oppdrag.
– Det har hele tiden vært kniving mellom landsdeler om å få institusjoner. Dette eksploderte med distrikthøyskolebølgen på 1960- og 1970-tallet, forteller Jon Paschen Knudsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.
Han er en av redaktørene bak den nye antologien «Geografi, kunnskap, vitenskap. Den regionale UH-sektorens framvekst og betydning».
Resultatet av distriktshøyskoleutbyggingen var at Norge på starten av 1990-tallet hadde et av verdens mest desentraliserte universitets- og høyskolesystemer sett ut fra folketallet. Knudsen forteller at den norske etableringen av universiteter og høyskoler bærer preg av å være del av et nasjonsbyggingsprosjekt.
– Hvis vi tenker historisk på nasjonsbyggingsprosjektet, så er dette preget av sterke regionale spenninger. Derfor har distriktspolitikken vært så viktig i Norge. Dette har UH-sektoren hele tiden måttet tatt hensyn til, sier Knudsen.
Etter distriktshøyskoleepoken oppstod en periode der institusjonene skulle samles. Fokuset nå var på økt kvalitet og forskning. Gudmund Hernes, som var kirke-, utdannings- og forskningsminister i perioden 1990 til 1995, gikk i bresjen for et utdanningssystem som skulle ses som ett, der skolene skulle konkurrere med hverandre.
– Akademisk excellence ble viktigere. Det ble tydelig med Hernes, som tenkte at han kunne sitte sentralt og styre, danne et Norges-nett der institusjonene kunne henge sammen, men der noen måtte være spissere enn andre.
Etter Hernes’ nasjonale planer, kom ambisjonen om å hevde seg globalt, men med fortsatt vekt på fremragende kvalitet. Og det er omtrent her vi står nå. I tillegg har vi de siste tiårene sett en ambisjon om å slanke strukturen. Med strukturreformen fra 2015 ble 33 statlige universiteter og høyskoler redusert til 21. Ressursene skulle samles på færre, men sterkere institusjoner.
– Det er den samme ideologien som ligger under. Man kan ikke opprettholde høy kvalitet med så mange skoler. Det er gjort om til en «sink or swim-affære». Nå ser alle på om Nord universitet kan svømme, sier Knudsen.
Ifølge Jonas Stein ved UiT lykkes regioner som har et universitet eller en høyskole, bedre enn regioner som ikke har det. Institusjonene skaper lokale arbeidsplasser, både innenfor og utenfor akademia. Bygninger skal driftes, og utstyr skal kjøpes inn. Dette holder liv i varehandel, transport, hoteller og restauranter. De unge flytter ikke like stor grad ut, men kan ta utdanning i nærområdet, med gode sjanser for å få jobb der etterpå.
– Byene har vokst i befolkningsstørrelse. Det handler om mer enn bare urbanitet, folk søkes mot kunnskapsbyer, sier han.
Stein trekker frem fagfelt som medisin og tannlegeutdanning. Utdannede leger som dro nordover etter endte studier for å jobbe, ble ikke værende i landsdelen på sikt. Dette endret seg med opprettelsen av medisinutdanningen i Tromsø på 1960-tallet. Da det på begynnelsen av 2000-tallet ble diskutert hvorvidt det skulle opprettes tannlegeutdanning i Tromsø, var tannlegemiljøene i Oslo og Bergen imot, forteller han.
– Det ble en debatt mellom spesialisering og oppsplittede avdelinger. Men det har blitt en suksess. Det var mangel på tannleger før utdanningstilbudet, men ikke nå lenger. Både utdanningstilbudene i medisin og tannlege bidro til bedre velferdstilbud.
Men det er ikke bare utdanningsinstitusjonene som bidrar til regional utvikling. Regionen kan også gi institusjonen impulser. Jon Paschen Knudsen nevner UiTs arktiske innslag i navnet som et eksempel. Han legger til:
– UiT har utviklet paradigmer innen lokalsamfunnsplanlegging som særlig tar for seg utfordringer som nordnorske lokalsamfunn har stått i. Innenfor medisin så har de spesialisert seg på telemedisin som passer godt i en landsdel med store avstander, også mellom leger, sier han.
Men nå mener Jon Paschen Knudsen at det mangler en overordnet sektortanke om regioner. I den nye boken skriver han: «Mens Gudmund Hernes ønsket å tegne kartet ovenfra, delte Torbjørn Røe Isaksen tegnesaker til de regionale aktører med beskjed om å gjøre opp sitt bestikk selv ut fra regionale forutsetninger og ressurser.»
– Regjeringen har abdisert fra å mene noe om dette. Man burde stilt krav, for eksempel at alle de nye regionene burde hatt et universitet, sier han og viser til regionreformen der 19 fylker fra nyåret slås sammen til 11 storfylker.
– Ekspertutvalget for regionreformen bestemte seg tidlig for å ikke se på UH-sektoren. Nordland består som eget fylke etter regionreformen, men det er et struktursvakt fylke. Er det politisk greit at de ikke har et fullverdig universitet? Det mener ikke regjeringen noe om.
Her referer Knudsen til at Nord universitet står i fare for å miste universitetsstatusen hvis de ikke oppfyller Nokuts akkrediteringskrav. Selv om forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) har uttalt at hun håper dette ikke skjer, er det opp til Nokut å vurdere om kriteriene er oppfylt.
– Det er ikke laget noen politisk plattform nasjonalt som sier noe om UH-sektorens regionale plass. Regjeringen har ingen masterplan for hvordan sektoren skal se ut. De overlater det til naboprat, og så får Nokut sjekke hvordan det står til, sier Knudsen.
– Er den norske universitets- og høyskolesektoren fortsatt desentralisert?
– Det er for så vidt det, fordi man tenker at alle regioner skal ha sterke miljøer. Men mens Hernes hadde en tydelig tanke om hvilke regioner som skulle ha hvilke miljøer, så sier vi i dag at det får bli som det blir, institusjonene bestemmer selv, med Nokut som dommer, sier Knudsen.
