Kronikk | Solidaritet

Publisert 20. november 2026 kl. 13:43
Jeg kom til Norge fra India en augustdag i 1991. Jeg fikk lån og stipend fra Lånekassen, på samme vilkår som norske studenter. Foreldrene mine hadde det greit, men en utdanning i Norge ville de aldri hatt råd til. Støtten ga meg også frihet til å velge. I India på den tiden studerte man medisin eller ingeniørfag hvis man kunne. Å studere samfunnsfag var, av mange, ansett for å kaste bort tiden.
I dag er jeg professor ved Universitetet i Oslo. Jeg har betalt tilbake hver krone. Og jeg ser at døren jeg gikk inn gjennom, lukkes litt mer for hvert statsbudsjett.
På slutten av 1970-tallet hadde Lånekassen en egen u-landsparagraf. I 1994 ble den til kvoteordningen, som ga rundt 1100 studenter i året plass ved norske læresteder. De som reiste hjem etterpå, fikk slettet lånet. Denne ordningen forsvant i 2016.
I 2023 kom studieavgiften for studenter utenfor EU og EØS, og virkningen kom med en gang. Opptaket av studenter fra disse landene falt drastisk, 46 prosent på ett år. De toårige masterprogrammene mistet 62 prosent. NMBU gikk fra nesten 3000 søkere til rundt 400. UiO gikk fra over 4100 til under 900.
Som plaster på såret lovet regjeringen 200 stipend. Det ble Norstip, med 56 studenter i 2024 og 169 i 2025. Så ble ordningen satt på pause, og i forslaget til statsbudsjett for 2027 vil regjeringen legge den ned.
Det er slik at ingen enkelt regjering eier denne historien. Kvoteordningen ble lagt ned under én regjering, studieavgiften kom under en annen, og Norstip kuttes under en tredje konstellasjon. Det viser seg at partiene har trukket seg tilbake sammen, litt etter litt og uten særlig debatt. Det betyr at de kan også snu sammen.
Norge kopierte den svenske avgiften, men lot stipendene ligge.
Norge er ikke alene. Ifølge OECD falt bistanden fra de rike landene med 23 prosent i fjor. USAID er borte, og Storbritannia, Tyskland og Frankrike kutter.
Sverige er det interessante unntaket. Da svenskene innførte studieavgift i 2011, falt antallet nye studenter fra Afrika og Asia med rundt 60 prosent. Men Sverige svarte med å bygge opp stipendene, fra 60 millioner svenske kroner i 2011 til rundt 260 millioner i dag. Svenska institutet deler hvert år ut rundt 400 fullfinansierte stipend til studenter fra 33 land. Norge kopierte den svenske avgiften, men lot stipendene ligge.
Norstip har til sammenligning kostet rundt 200 millioner kroner for 225 studenter. Tyrkia deler ut mellom 4000 og 5000 stipend i året. Og Kina og India har i mange tiår delt ut tusenvis av stipender til studenter i det globale sør. I dag har en ung forsker i Addis Abeba eller Lilongwe flere land å velge mellom enn før. Norge er dermed ikke lenger noe selvsagt valg! Ikke alle vil komme hit.
Vi snakker ikke bare om budsjettposter. Da jeg kom hit i 1991, var det mange som forbant India med tre ting: fattigdom, Mor Teresa og elefanter. Mange elefanter. I dag er det mer snakk om økonomisk makt, romfartøy på månen, Bollywood og verdens største demokrati. Selv om fattigdommen ikke er helt borte, vil jeg påstå at India har fått en ny fortelling, og den har India stor sett skrevet selv.
Verden har virkelig endret seg siden 1991. Jeg lurer på hvor mye av denne endringen har Norge fått med seg?
Antonio Gramsci kalte perioden vi nå lever i et «interregnum», dvs. en mellomtid der den gamle, vestlige verdensordenen går i oppløsning uten at en ny er på plass. Og her er det viktig å legge merke til at «Det globale sør» er ikke lenger et høflig ord for det vi kalte for u-land. Det globale sør er et politisk prosjekt, og mange av disse landene velger ikke nødvendigvis side mellom USA og Kina. De prøver å balansere mellom stormaktene. Det gjelder også kunnskapssektoren. I 2005 var Kina en liten forskningsnasjon. I dag kommer 36 prosent av verdens vitenskapelige artikler derfra, mot 19 prosent fra USA.
Mange av mine kolleger i Afrika er bekymret for bistandskuttene, men de synes også at dette gir nye muligheter. Deres land vil ikke alltid bare ha gaver. De vil helst ha egne eksperter og hjemmelagde løsninger, ikke prosjekter og planer tegnet i Oslo. Samtidig bruker de fleste land i Afrika under én prosent av BNP på høyere utdanning. Med andre ord, selv om det finnes vilje, mangler kapasiteten. Hirut Woldemariam, tidligere minister for vitenskap og høyere utdanning i Etiopia, sa det enkelt da hun besøkte Norge: «Vi trenger egne eksperter.» Hun har selv hatt nytte av norsk universitetssamarbeid i sin egen karriere.
Solidaritet i Norge har lenge vært synonymt med generøsitet og bygget på premisset: Vi har mye, de har lite, så vi gir. Selv om det er godt ment, kan et slikt forhold bli skjevt. Nylig sa en kollega i Malawi dette til meg: «Nå opplever dere i Europa den usikkerheten vi i Afrika har levd med i generasjoner. Hvorfor lærer dere ikke av oss?»
Landene i sør har selv formulert hva de mener med solidaritet. I Buenos Aires i 1978 ble 138 land enige om en plan for samarbeid seg imellom, med nasjonal suverenitet, økonomisk uavhengighet, like rettigheter og ikke-innblanding som stikkord.
Å sette søkelys på likeverd betyr ikke at våre verdier slutter å telle. I min egen forskning har jeg påvist at det globale sør er ikke en samlet gruppe, men en salig blanding av demokratier og diktaturer.
Vår solidaritet bør derfor gjelde mennesker og institusjoner, som for eksempel studenter, forskere og institusjoner, og ikke nødvendigvis regimene. I veldig mange land, inkluderte i flere store forskningsland, er akademisk frihet under press. Der kan Norge tilby et samarbeid bygget på åpenhet, kvalitet og fri forskning. Et samarbeid som ikke kan måles bare i kroner.
Vi trenger dessuten verden mer enn før. 57 prosent av norske forskningsartikler har utenlandske medforfattere, mot rundt 40 prosent i 2011. Et Norge som lukker seg, blir ikke tryggere, bare faglig fattigere.
Og vi vet at samarbeidet virker. Gjennom NORHED bygget vi sammen med kolleger ved University of Malawi opp et masterprogram i offentlig administrasjon og ledelse. Det går fremdeles, lenge etter at Norad-pengene tok slutt og UiO trakk seg ut. Flere av dem som leder NORHED-prosjekter i dag, kom selv til Norge som kvotestudenter.
NORHED omfatter i dag 11 norske universiteter og over 60 universiteter i 26 land, og det finnes mange slike historier. Johanna Sundby, lege og professor emerita ved UiO, har utdannet forskere og leger som i dag sitter i forvaltningen i land som Malawi, noen av dem som statsråder. Professor Helge Rønning har betydd mye for journalistutdanningen i Zimbabwe og flere andre afrikanske land.
Innvendingen har alltid vært hjerneflukt. SSB har fulgt studenter fra land utenfor Europa som tok en hel grad her. Av dem som fullførte, bodde 44 prosent fortsatt i Norge i 2023, og 86 prosent av disse var i jobb. Så hva er vi egentlig redde for? At de reiser hjem og bygger landene sine, eller at de blir her og jobber?
Et lite land trenger folk som forstår resten av verden, og det vet norsk næringsliv godt. De som reiser hjem, tar Norge med seg.

For det første: Behold Norstip, og bygg ordningen ut etter svensk modell. Universitetene har fått lov til å sette ned studieavgiften, og det er bra, men uten stipend må de ta regningen selv.
For det andre: Gi NORHED III en lang horisont. Kapasitet bygges over tiår.
For det tredje: Opprett et felles doktorgradsprogram finansiert av Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Kandidatene tar graden i Norge og holder tett kontakt med universitetet hjemme.
For det fjerde: Gi Afrika en tydeligere plass i Panorama-strategien, som i dag bare har ett afrikansk land. Afrika er verdens yngste kontinent, og mange av fremtidens studenter og forskere bor der.
Og når det gjelder sikkerheten og beredskap? Vi skal være ansvarlige, men ikke engstelige. EU har en god formulering: Risikoen skal reduseres, kontakten skal ikke kuttes.
Det tar flere tiår å bygge slike partnerskap og ett statsbudsjett å rive dem ned. Når de fleste andre trekker seg tilbake, blir hver krone Norge bruker, mer synlig. Hver krone vi kutter, blir det også.
Døren jeg gikk inn gjennom i 1991, var åpen fordi Stortinget hadde bestemt at den skulle være det. Stortinget kan bestemme det igjen.