Av Kjetil Vikene
Publisert 29. september 2023 kl. 10:36
Cecilie B. Neumann er professor i sosiologi ved Oslomet, har en doktorgrad i kriminologi og er også utdannet gestaltterapeut. Iver B. Neumann er direktør ved Fridtjof Nansens institutt, og har doktorgrad i både sosialantropologi og statsvitenskap. Ekteparet er dermed ideelt plassert til å skrive «om alle grunnene til at man skal gjøre rede for ståsted» som forsker i samfunnsvitenskapene. Boken, som nå foreligger i 2. utgave, er foruten noen språklige oppgraderinger og kilderøkting utstyrt med et innledningskapittel med feministisk brodd og kretser om konkrete og prinsipielle utfordringer rundt forskerens rolle – i felten, i forhold til egen biografi og i selve skrivearbeidet.
Cappelen Damm Akademisk, 2023
108 sider
Veil. pris: kr 199
Boken gir en kort historisk fremlegging av fenomenologiens historie, innføring i sentrale begreper fra gestalthistorien (f.eks. «figur-grunn»), og praktisk bruk av disse perspektivene. Forfatterne bruker sine egne felterfaringer og personlige opplevelser til å illustrere ulike måter å tenke på: De to forfatterne klarer godt å demonstrere hvordan eksplisitt bevisstgjøring av egen forskerrolle kan brukes både kritisk og produktivt. Moralen i boken kan forholdvis enkelt oppsummeres slik: Vis respekt, både overfor dem du forsker på, deg selv og leseren din.
Et godt grep i boken er å sammenligne forskeren med gestaltterapeuten. Terapeutrollen brukes ofte kontrasterende for å definere forskerrollens begrensinger. Forskeren skal – i motsetning til den inngripende terapeuten – være nøytral og sette seg selv i parentes, og mye av refleksjonsarbeidet forskeren må gjennomgå, handler nettopp om å klargjøre (overfor seg selv og andre) sin egen sosiale status (kjønn, alder, bakgrunn) og hvordan den påvirker ens eget og andres perspektiv. I det hele tatt fungerer dette grepet svært godt: Overordnet demonstrerer boken på kløktig vis en del faglige grenseoppganger. Leseren tas med på en forholdvis personlig reise mellom samfunnsvitenskapene og mer humanvitenskapelige fag som psykologi og filosofi.
Boken er skrevet i en løs og essayistisk stil som er mer refleksivt tenkende enn teoretisk dyptgående. Av denne grunn tror jeg boken passer bedre for forskere som allerede har erfaring, og som trenger faglig påfyll, enn for ferske studenter. Den er litt for springende til at den skal kunne være et godt arbeidsverktøy. Den inviterer riktignok leseren til å oppsøke kildene i det teoretiske landskapet boken gir et enkelt riss av. Kanskje er det denne typen kritikk forfatterne prøver å komme i forkjøpet når de i bokens avslutning skriver (om vitenskapelig skriving): «Skriver man for åpent og journalistisk, kan det hende at man ikke blir antatt fordi det hele fremstår som for løst i snippen, for lite vitenskapelig.» I lys av dette blir det påfølgende sleivsparket rart, uten at det er tydelig om dette er frivillig ironisk eller ufrivillig komisk: «Glem ikke at norsk vitenskapelig tradisjon er en teskjetradisjon. Der en britisk student snubler over en vanskelig passasje, vil han anstrenge seg for å forstå den. En norsk student vil ofte skrike opp om at ‘dette er for vanskelig’, i stedet for å legge seg i selen.»
