Bokanmeldelse | Kunstforeninger

Kunst-foreningenes vekst og fall

Med en tydelig sympati for det medlemsstyrte demokratiet veksler Solhjells bok fint mellom tørre fakta, dramatiske konflikter og gode analyser.

Kunstsosiolog Dag Solhjell (f. 1941) er en av kunstformidlingens definitive nestorer her til lands. Boken om kunstforeningenes historie er resultatet av et langt liv i formidlingens tjeneste, både på innsiden og utsiden. De publikums- og medlemsdrevne, demokratiske foreningene har vært pådrivere for lokalt billedkunstliv, med salgsutstillinger og lotteri. De har også vært åsted for kunstneriske konflikter og politisk påvirkning – og boken spenner ut et stort lerret der disse ulike perspektivene males med stor detaljrikdom. I et kort forord, som også er en hyllest til Solhjell, skriver en annen nestor i feltet – Gunnar Danbolt – at denne boken tetter «et hull i norsk kunsthistorie» og på en måte som er «langt fra kjedelig og oppregnende». Det første fremstår som utvilsomt, mens det andre er en sannhet med modifikasjoner: Når noen hundre kunstforeninger skal kartlegges, er det vanskelig å unngå at boken til tider blir svært detaljert, og «oppregnende». For den som har interesse for foreningsliv generelt og kunstforeningsliv spesielt, er dette selvsagt ikke et minus; boken er grundig og opplysende. Solhjell tar seg stor møye med å plassere kunstforeningslivet i større, overordnede rammer. Har man tålmodighet med detaljnivået, får man et godt overblikk over større samfunnsmessige strømninger de siste nesten 200 år.

Har man tålmodighet med detaljnivået, får man et godt overblikk over samfunnsmessige strømninger de siste nesten 200 år.

Solhjell trer også med jevne mellomrom ut av rollen som protokollfører. Han hever blikket og ser på økonomiske, politiske og organisatoriske utviklingstrekk med sosiologiske (bourdieuske) briller. Han definerer tidlig hvilke siktlinjer disse mer overordnede teoretiske analysene vil følge. Begrepene estetisk, sosial og organisatorisk praksis, samt kontekst – det sistnevnte et romslig begrep som tillater forfatteren å gi ganske brede historiske fortolkninger – er tydelig og presist redegjort for og gir en god guide til lesningen. Tre andre begreper som definerer selve kunstforeningsideen, viser også hvor Solhjells sympati ligger: Foreningene er publikumsstyrte, frivillige og demokratiske – og deri ligger deres verdi.

Boken er delt i fem kapitler, der inndelingen bestemmes av store endringer som oppstår som konsekvens av indre konflikter i foreningslivet eller som en konsekvens av større samfunnsmessige og statlig styrte føringer. Man kan oppsummere hele boken ved å peke på at konfliktene og utviklingstrekkene den beskriver, alltid handler om definisjonsmakt. Hvem skal bestemme hva som er verdig å bli stilt ut – publikum, kunstnerne selv, eller staten? Forskyvninger av maktforholdet mellom styrt politikk, økonomiske vilkår og kunstsyn gir dramatiske omveltninger, og det er i analysen av disse Solhjells bok er på sitt beste og mest engasjerende. 

Et par hendelser fremstår i Solhjells bok som spesielt viktige og avgjørende: «Ingen konflikt i norsk kunstliv har hatt så omveltende konsekvenser for kunstfeltet», skriver Solhjell om konflikten som tidlig i 1880-årene utkrystalliserte seg i Christiania Kunstforening. I korte trekk handlet det om hvorvidt «legmenn, det vil si publikum, kunne være like gode til å bedømme kunstverks kvalitet som kunstnere», eller om innkjøpsjuryen også burde bestå av (yngre) kunstnere. Forslaget om å inkludere kunstnere ble nedstemt, og flere kunstnere gikk til streik og organiserte en egen utstilling som en motaksjon. I 1882 ble dermed den første Høstutstillingen arrangert. To år senere fikk den det offisielle navnet Statens Kunstutstilling, og Bildende Kunstneres Styre (BKS) ble etablert like etter. BKS ble, ifølge Solhjell, «en selvrekrutterende elite av kunstnere» og «sentrum i et nytt kunstpolitisk maktsystem med store virkninger for kunstforeningene helt frem til 1974». På 1970-tallet gav en ny, inkluderende kunstpolitikk – i tråd med tidsånden – ny giv og finansieringsvilje til kunstforeningene: I perioden 1965–1990 ble det etablert 150 nye foreninger. Deretter fulgte en periode med profesjonalisering – og etablering av kuraterte kunsthaller: Fast, statlig støtte til kunsthallene ble bare gitt der utstillingene var profesjonelt kuratert, og altså ikke publikumsstyrt: «De publikumsstyrte frivillige og demokratiske foreningene kommer under press, både kunstfaglig, økonomisk og kunstpolitisk.»

Til en viss grad – gitt Solhjells tydelige sympati for de medlemsstyrte foreningene – fremstår boken som helhet som en slags historie om kunstforeningenes vekst og fall. Boken balanserer godt mellom knusktørre, detaljerte oversikter over historiske medlemstall og budsjetter, gode beskrivelser av de historiske krefter som forandrer kunstforeningenes status og posisjon, og effektive teoretiske analyser. At det forblir en bok for spesielt interesserte, forringer ikke dens gode kvaliteter.

Av Kjetil Vikene