Bokanmeldelse | Slavehandel

En norsk skamplett

Ved hjelp av fjorten norske individer lykkes forfatteren i å gi et komplekst og rystende bilde av den dansk-norske slaverihistorien.

I august i år manet USAs president Donald Trump de amerikanske museene til å tone ned historien om slaveriets grusomheter. «Så ille var det da ikke», mente han.

Her hjemme var den transatlantiske slavehandelen lenge noe som de andre drev med, først og fremst disse amerikanerne. Men de siste 10–15 årene har også denne historien endret seg. Danmark-Norge hadde kolonier med plantasjedrift på flere av de vestindiske øyene, der slaver hentet fra Afrika utgjorde den viktigste arbeidskraften. En ny bok om nordmenns rolle gir navn til både mennesker og skip, detaljerte beskrivelser av overfart og slaveauksjoner, og førstehåndsskildringer av fjerne steders brosteinsgater og slaveriets brutalitet. Den kaster lys over et mørkt kapittel i vår historie.

Nei, det er nok ikke riktig å dermed snakke om «Norges deltakelse» i slavehandelen, skriver Kariin Sundsback, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Innlandet. Men norske individer deltok, og dermed er også slaveriet en del av norgeshistorien, mener hun.

Vi møter fjorten slike nordmenn i Sundsbacks bok, fra enkefrue og investor Else Lillienschiold, via skipslegen Dirk Hanssøn Ciccius og plantasjeeier Lorenz Hendrichsen, til matrosen Oluf Kolbjørnsen. Forfatteren har vært i Rigsarkivet i Danmark og saumfart Dansk Vestindisk Arkiv. Her finnes blant annet kirkebøker, registre fra slaveauksjoner, skattelister og folketellinger fra de koloniserte øyene.

De fleste av de fjorten finnes det få biografiske opplysninger om, men Sundsback er god til å utnytte det hun finner av informasjon. Hun gir alle fjorten en plass rundt omkring på spillbrettet og setter så historien i bevegelse. Først er vi i Bergen, der skip skal utrustes. Så drar vi ned mot den afrikanske vestkysten, fyller skipene med handelsvarer og slaver, setter så kurs vestover mot koloniene, og går i land på St. Jan (dansk for St. John), St. Thomas eller St. Croix. Rundt raske skisser av enkeltpersonene fyller Sundsback på med relevant bakgrunnshistorie, med et skarpt blikk for detaljene. Enkefru Lillienschiold trosset datidens normer for kvinnelige sysler og investerte i «Cornelia», det første skipet som seilte ut på slavetokt, i 1673. Matrosen Oluf Kolbjørnsen tjente seks riksdaler i måneden, men forsøkte å rømme da han kom i land på St. Croix, 8. mars 1771. Han orket ikke mer av det nådeløse livet om bord på skipet. Men han ble snart tatt og idømt piskeslag og tap av to månedslønner. Kjøpmann Cornelius Pettersen var gift i Norge, men fant likevel kjærligheten i Vest-Afrika med en lokal kvinne da han kom til slavefortet Christiansborg på Gullkysten, i det som i dag er Ghana. Takket være denne kjærlighetsrelasjonen skaffet han seg samtidig verdifulle allianser med vestafrikanske grupperinger.

Og under dekk og på plantasjene fantes alle de uten navn, slavene. Sundsback gjør et poeng av å omtale dem som «slavegjorte», for å understreke at slave ikke er noe man er, men noe man blir gjort til. Nesten 120 000 vestafrikanere ble fraktet over havet i lenker, fordelt på 450 dansk-norske skip. I mangel av kilder om disse gir forfatteren ordet til Olaudah Eqiano, som klarte å kjøpe seg fri i 1766 og flytte til Storbritannia, der han skrev sin unike selvbiografi.

I ettertid er det nok Engelbrecht Hesselberg fra Ringerike som har blitt stående som selve skrekkeksemplet på det dansk-norske slaveriets voldelige realiteter. Hesselberg var byfogd på St. Croix, der koloniherrene julen 1759 avslørte planer om et stort slaveopprør. Fjorten slaver ble torturert på det groveste og deretter drept. Dette kapittelet er det som inneholder de sterkeste beskrivelsene og formuleringene fra forfatterens side, som når hun omtaler straffen mot de fjorten slavene som «en grusomhet som er vanskelig å fatte i dag». I det meste av boken ellers skriver hun langt mer nøkternt og dempet.

For nå er vi altså der hvor vi kan snakke om vårt bidrag til denne skampletten i historien som et faktum, uten å ty til store ord. Og jeg kan benevne det som nettopp en «skamplett» og kjenne meg ganske trygg på at du som leser dette, er enig med meg. Både Sundsback og jeg kan legge en felles moral til grunn for det vi skriver. Men med Trumps framsnakking av slaveriet ringende i ørene mine gnager likevel spørsmålet: Vil det vare? Eller vil noen igjen lykkes med å avhumanisere hele folkegrupper, så vi på ny tar del i mørkets gjerninger?

Av Siri Lindstad