Bokanmeldelse | Barn

Små hender. Store spørsmål.

Hvordan kan filosofien nærme seg barns erfaringer av verden? Sigurd Hverven har skrevet en briljant barnebok for voksne.

Mon tro hva som foregår inni det lille hodet? Denne undringen har moren min hyppig gjentatt om barnebarnet. Den deles av Sigurd Hverven, firebarnsfar og forsker ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo: «Som filosof har jeg en dragning mot yttergrensene av det jeg tror jeg vet og forstår. Og de minste barna er i mine øyne spesielt intellektuelt stimulerende og nysgjerrighetsvekkende, nettopp fordi jeg knapt forstår dem.» Filosofer generelt har derimot ikke delt denne nysgjerrigheten og isteden gjort det voksne til målestokk for livets store spørsmål.

I middelalderen ble barn malt slik at de lignet middelaldrende voksne. For moderne blikk fremstår det merkelig, men det visualiserer hvor foranderlige ideene om barn er. Folk har fortsatt en tendens til å betrakte dem som fremtidige voksne. Tenk på ordtaket om at lek er barns arbeid. Hverven tydeliggjør hvor feilslått selv politiske tiltak om økt lek i skolen kan bli hvis formålet er fremtidig økonomisk nytte. Det bærende prinsippet for Hverven er at barndom – og lek – ikke er noen kort unntakstilstand, men et kraftsentrum for erfaring og refleksjon.

Bokas kapitler flyter godt, vekslende mellom filosofisk abstraksjon, innsikt fra vitenskapelige studier og eksempler fra egen oppvekst og egne barn, samt bøker og serier. Slik skrives vi inn i barnets erfaring, som et gjensyn: «Å se et barn lukte på en nysagd furugrein, eller kravle inn i en snøhule, eller skratte når det ser på barne-tv, kan være som å smake en Madeleine-kake dyppet i te – en verden som var glemt, vekkes til live.» Boka er likevel ikke utelukkende en invitasjon til nostalgisk drømmeri. Dette er tenkning som strekker seg for å være verdig barns erfaring og undring.

Som en nysgjerrig lek kan barn spørre hvorfor om og om igjen til foreldrene ikke evner å svare lenger. Hverven fremstiller dem som små, vitebegjærlige filosofer: «De minste barna stiller ikke disse spørsmålene med ord, men de stiller dem med kroppen. De spør ved å gjøre: De tar på ting, smaker på ting, lukter på ting, de stryker, klemmer og dasker på dem, dunker i gulvet, kaster dem, lytter, lukter, ser og kjenner etter.» Berøringssansen blir for forfatteren viktig også som korrektiv til filosofiens prioritering av synet. Der barns taktile væremåte gir nære relasjoner til verden og dets beboere, skaper synet den avkoblede voksne betrakter.

Boka er full av slike kritikker av det utvokste, det som befinner seg «nærmere døden, og det døde, ikke bare i tid, men i levevis». Barn, derimot, er nye i seg selv, og fornyer relasjoner og omgivelser. For Hverven fornyer de også filosofitradisjonen, ved å yte radikal motstand mot rådende ideer og idealer om uavhengighet fra andre og fra naturen.

«Å bry seg om barn må innebære å bry seg om verden. Å velge å få barn er å vise tillit til verden.» Enten du skal i foreldreperm eller er i tidsklemma etter barnehagestart og jobbhverdag – alle undrende omsorgspersoner bør lese denne boka. Det gjelder også dem som selv var barn en gang og lurer på om de kan ha vokst av seg noe viktig.

Av Andreas Ervik