Bokanmeldelse | Plast

Et oppgjør med plasten

Folkeformidler Alexander H. Sandtorv skriver drivende om forbruk og kildesortering. Prisen å betale for bredde i lommeformat er fordypning.

Plastparadokset begynner med at kjemiker Alexander H. Sandtorv våkner fra «plastdvalen» i 2023. Han står på kjøkkenet og ser rundt seg. Plastboller, plastskjærebrett, ferdigskivet ost med plastskilleark og ris i porsjonsposer av typen boil-in-bag. Underveis i fortellingen skal han bli urolig, frustrert, og få følelsen av krise. Den personlige tilnærmingen til et problem som for mange synes uoverstigelig, er et sympatisk virkemiddel.

Paradokset, må vi anta, er at plast også har gode egenskaper. Forfatteren ramser opp: Det er billig og holdbart, veier lite, bidrar til lavere CO2-avtrykk i transport og er enkelt å holde sterilt. Det siste tillater jeg meg å tvile på. Plast er et porøst materiale med porer for bakterier, og tåler ikke sterilisering ved oppvarming.

Så hvor farlig er denne mikroplasten? Sandtorv henvender seg til toksikologen Johanne Haave, som forteller at det har vært vanskelig å påvise noen giftig effekt av mikroplastpartiklene i seg selv. Derimot har miljøgiftene som lekkes ut av partiklene, beviselig negative effekter. Vi får vite at det finnes stabile nivåer av såkalte evighetskjemikalier i lufta og i vannprøver fra hele landet, selv om disse stoffene ikke produseres i Norge.

Et godt poeng som formidles av Martin Wagner, professor ved NTNU, er at forbrukere ikke vet hva plastproduktene inneholder. Kjemikaliene som brukes og dannes i produksjonen, offentliggjøres ikke av dem som lager dem. Dermed må innholdet kartlegges gjennom forskning. «Jeg skulle ønske at plastprodusenter må deklarere innholdet i plasten», skriver Sandtorv. Det er lett å være enig.

Visst kan Sandtorv skrive. Med lyriske passasjer om menneskets vesen, jakt etter håp og vekslende sinnsstemninger som narrativt driv ser jeg for meg at boken har kraft til å vekke engasjement – kanskje særlig hos yngre lesere. Dette er ikke en ungdomsbok, men når Sandtorv lar en porteføljeforvalter i Storebrand forklare forskjellen på lineær og sirkulær økonomi, begynner jeg å lure hvem målgruppen er.

På Grønt Punkts hovedkontor på Skøyen, som Sandtorv besøker, kan Plastretur-direktøren fortelle at det er dyrere å samle, vaske, sortere og gjenvinne brukt plastemballasje enn det er å lage ny plast fra olje. Her trengs det insentiver og avgifter. Alle som produserer eller importerer en viss mengde plast til det norske markedet, er pålagt produsentansvar i form av medlemskap i et godkjent returselskap. Vederlagsavgiften som bedriftene betaler, går til gjenvinning av emballasjen. Sandtorv skriver at kildesortering nytter. «Men det trengs også informasjon for å få bukt med folks forvirring.» Selv har han feilaktig trodd at plast som har vært i kontakt med kjøtt, ikke kan gjenvinnes. Nå sorterer han riktig.

Forfatteren har doktorgrad i kjemi! Kunne han ikke forklart hva som skjer ved pyrolyse av plast, eller andre høyteknologiske metoder for gjenvinning? Besøkt et gjenvinningsanlegg? I og med at Miljødirektoratet ikke fører tilsyn med returordningen for emballasjeplast, ville det vært interessant å få et innblikk i prosessen. Vi vet ikke hvem som bryter den ned, eller hvem som bygger den opp igjen. Det vi vet, er at norske plastprodusenter og -importører betaler tyske industrikonsern nok til at det lønner seg å ta imot «råvaren». Når plasten som gjenvinnes, ikke kan brukes til matemballasje av hensyn til matsikkerhet, men i produkter som ikke kan gjenvinnes, lurer man på hvordan sirkelen skal sluttes. Det gir ikke boken konkrete svar på. Stemmer det at markedet for å redusere plastbruk har våknet, slik Sandtorv skriver? Orkla-satsingen På(fyll), som Sandtorv intervjuer utvikleren av, avviklet tjenesten for gjenbruk av beholdere etter at boken gikk i trykken.

Etter tomhet og tårer får Sandtorv en uventet følelse: håp.Han har ikke møtt en eneste «plastfornekter» på sin vei. Han har jaktet etter en fiende, men finner ingen «tydelig motpart». Men kaninhullene finnes. I rapporten til Center for Climate Integrity, «The Fraud of Plastic Recycling», røktes påstanden om at såkalt kjemisk gjenvinning av plast er en koordinert villedning av fakta, fremsatt og markedsført av petrokjemiske aktører. Og hvor er analysen som dokumenterer at gjenvinning av plast har større miljøgevinst enn å utnytte varmeenergi fra forbrenning?

At en bok om plast skal stille handelsorganisasjoner til veggs eller utfordre det faktum at de politiske målene om materialgjenvinning er satt uten at andre virkemidler er blitt vurdert, er ren ønsketenkning. Så får vi se om Sandtorv har rett i at vi «vil merke, ganske snart, at plastproblemet angripes på ordentlig».

Av Frida Skatvik