Av Carl Henrik Gørbitz, professor ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo
Publisert 29. mai 2018 kl. 11:57
I forbindelse med årets lønnsforhandlinger ble jeg, i likhet med hel del andre vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo, varslet om at jeg ville bli tatt ut i streik dersom det kom til brudd.
Tirsdag 22. mai avholdt fagforeningene et informasjonsmøte på Blindern. Under presentasjonen ble det presisert at vi i etterkant av en eventuell streik ikke måtte jobbe ekstra for å ta igjen ugjorte oppgaver, men at overtidsbetaling for merarbeidet kunne være aktuelt. På spørsmål fra salen virket fagforeningsrepresentanten helt ukjent med at vitenskapelig ansatte ikke fører timeregnskap og at begrepet «overtid» ikke benyttes for denne ansattgruppen.
Jeg håper virkelig denne mangelen på innsikt i vår arbeidssituasjon ikke er representativ for det generelle kunnskapsnivået i Forskerforbundet. For fremtiden hadde det vært realt av fagforeningen å være ærlig på dette punktet ved å si noe slikt som: «Ja, vi vet at ingen andre kommer til å gjøre dette arbeidet for dere, og at dere derfor må regne med å bruke sommerferien på å ta igjen det tapte, uten å få ekstra betalt for det.» Alternativet er jo at Forskerforbundet ikke vet, og hvis det er så frakoblet virkelighetens verden, er det vel heller ikke skikket til å representere oss på en forsvarlig måte?
Jeg trenger ikke belæres om streik som konfliktvåpen, betydningen av «solidaritet» osv. Mitt poeng er at jeg må kunne forvente at fagforeningen har nok kunnskap om sin medlemsmasse til å ta ut folk på en måte som gjør at en streik gjør det den skal gjøre, nemlig rammer motparten, og ikke inkluderer det som ser ut til å være et temmelig tilfeldig utvalg av mer eller mindre profilerte forskere og forelesere, hvis fravær bare rammer dem selv (så lett det er for en utenforstående å si: «Den konferansen du har betalt for selv og sterkt ønsker å dra på, kan du bare glemme») og eventuelt en svak tredjepart, nemlig studentene.
