Publisert 22. august 2018 kl. 12:39
– Jeg syns andelen midlertidig ansatte forskere ved Oslo universitetssykehus er veldig høy, og høyere enn jeg anser akseptabelt, sier Jens Plahte.
Han har ledet arbeidet med en ny rapport om bruken av midlertidige kontrakter for forskere ved Oslo universitetssykehus (OUS) og Folkehelseinstituttet. Rapporten, som ble presentert i Forskerforbundets lokaler 21. juli, konkluderer med at en svært høy andel av forskerne er ansatt på midlertidige kontrakter. Mens rundt åtte prosent av ansatte i Norge er midlertidig ansatt, gjelder det for rundt 30 prosent av forskerne ved OUS. Blant disse er ikke medregnet de mange postdoktorene og doktorgradsstipendiatene. På Folkehelseinstituttet er 16 prosent av forskerne midlertidig ansatte.
– Hinsides akseptabelt
Rapporten påpeker også at de 287 postdoktorene på OUS er et høyt antall, og at det er grunn til å tvile på at disse er reelle rekrutteringsstillinger. «Siden rekrutteringsstillinger ikke regnes med som midlertidige, kan dette representere en ‘skjult’ midlertidighet blant forskere som ellers ville vært ansatt i stillingskategoriene som inngår i ‘kjerne-forskningspersonalet’,» står det i rapporten.
– Jeg tror at veldig mange av postdoktorene burde vært ansatt i forskerstillinger, og at OUS ville vært bedre tjent med det, sier Plahte.
– Genuin jobbtrygghet fordrer at man søker midler så man kan beholde de ansatte man allerede har i et fagmiljø, sier Jens Plahte. Foto: Aksel Kjær Vidnes
Bruk og kast
Klinikktillitsvalgt Linda Møllersen og foretakstillitsvalgt Are Huge Pripp i Forskeforbundet ved OUS mener tallene viser at sykehuset har en stor utfordring.
– Midlertidigheten er altfor høy, også sammenliknet med andre institusjoner, sier Møllersen. Hun tror midlertidigheten kan skyldes både strukturelle og kulturelle forhold ved OUS.
– Jeg tror det er fordi OUS er en veldig stor organisasjon, og at de som leder forskningsgruppene har en viss frihet til å bruke og kaste forskningspersonale. På den annen side er det sikkert også vanskelig å få tillatelse fra ledelsen til å ansette fast på eksterne midler. Det er ingen føringer fra ledelsen til at den enkelte forsker skal ha en karrierevei. Jeg etterlyser at man har en karriereplan, og ledelsen burde også tilrettelegge og etterspørre det fra sine forskningsgruppeledere, sier Møllersen.
– OUS som institusjon trenger mye forskjellig kompetanse, så vi jobber for at folk skal kunne ha litt forskjellige karriereveier innenfor forskningsfeltet, legger Pripp til.
Jeg tror at Forskerforbundet og sykehusene sammen kunne utøvd et bedre forskningspolitisk trykk på de viktigste finansieringskildene. Det er de som legger premissene.
Stipendfinansiert forskning
En som kom for å høre på fremleggelsen av rapporten var forsker ved Radiumhospitalet Lene Malerød. Hun har fast ansettelse på OUS, fordi hun har vært midlertidig ansatt i over fire år. Det gir arbeidstakere rettigheter som fast ansatt, men siden stillingene hennes ikke finansieres av sykehusets grunnbudsjetter, har hun jobbet i midlertidige stillinger finansiert av stipender fra eksempelvis Helse Sør-Øst og Kreftforeningen. Det har hun gjort siden 2003.
– Jeg syns institusjonene burde ha flere faste stillinger. På min avdeling er det 85 stillinger, hvorav 5 er faste som finansieres av OUS. Resten er eksternt finansiert, og vi er nesten bare postdoktorer og stipendiater, sier Malerød.
– Jeg er utrolig heldig fordi jeg er i en gruppe som alltid har hatt god økonomi. Når et stipend går ut finner min sjef alltid midler fra andre steder. Men det som ikke ble tatt opp her i dag er at Helse Sør-Øst kun gir deg det samme stipendet én gang. Så når du når en viss alder har du gjerne hatt alle stipendene du kan få tak i fra de eksterne finansieringskildene, sier hun.
– Det er viktig ikke å ha for mye fokus på det, for da klarer du ikke å gjøre en god jobb, sier Lene Malerød, forsker ved Radiumhospitalet. Foto: Aksel Kjær Vidnes
Ønsker beste praksis
Malerød syns ikke rapporten var særlig oppløftende, men etter å ha jobbet på midlertidige bevilgninger i en årrekke har hun vendt seg til å legge bekymringene til side.
– Nå må jeg gå og kjøpe en god kaffe og glemme litt. Det går bra. Det er litt sånn det er. Det er viktig ikke å ha for mye fokus på det, for da klarer du ikke å gjøre en god jobb, sier hun.
I rapporten viser Plahte til flere forskningsinstitutter som har lav bruk av midlertidige kontrakter og har undersøkt hva som er beste praksis for å få dette til. Han advarer mot å innrette driften på en måte som gjør at de ansatte føler utrygghet i arbeidsforholdet selv om de er fast ansatt.
– Beste praksis består av noen viktige hovedkomponenter, blant annet stillingsbeskrivelser med krav til akkvisisjon og fakturering, god forskningsledelse, gode prosesser og prosedyrer for personaloppfølging og nedbemanninger, en viss grad av kollektiv arbeidskultur, og ikke minst godt samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte. Det ville vikke være et uttrykk for beste praksis hvis du for eksempel har en fast stilling og risikoen er individualisert og du nærmest får et varsel om oppsigelse hver gang et prosjekt nærmer seg avslutning. Å få effektiv drift av organisasjonen og genuin jobbtrygghet fordrer langsiktighet og helhetstenkning i organisasjonsutviklingen, og at man klarer å bruke den staben man har i søknadsprosessene – at man søker midler så man kan beholde dem i et fagmiljø.
Vil endre finansieringen
Assisterende forskningsdirektør ved OUS, Lillian Kramer-Johansen, ønsker å jobbe for å bedre måtene forskningen er finansiert på for å sikre de ansatte jobbtrygghet.
– Det har vært en veldig høy aktivitetsvekst i helseforskning i Norge og der har OUS vunnet frem i nasjonale og internasjonale konkurranser. Flere av de sentrale bevilgningsordningene for helseforetakene har samtidig blitt forskjøvet fra doktorgradsstipender over til postdoktorstipender og forskerstipender. Det bidrar til det høye antallet postdoktorer og forskere i midlertidige stillinger. Det utelukker dog ikke å ansette flere fast, sier hun.
Samtidig er hun usikker på om nivået på midlertidighet er så urovekkende høyt som Plahte skal ha det til.
– Han konkluderer med at dette er urovekkende høyt. Midlertidigheten er høy, men det er ingen fasit på hva som er riktig andel, sier Kramer-Johansen.
Hun forteller at de store finansieringskildene for OUS, som Helse Sør-Øst, kommer med en rekke forbehold som gjør det vanskelig å ansette fast.
– Når du søker et program i Norges forskningsråd, kan du selv definere hvor mange av hver type stilling du søker om innenfor budsjettrammen. Men Helse Sør-Øst og Kreftforeningen lyser gjerne ut stipender med reguleringer som gjør det litt for lite fleksibelt for oss, etter min vurdering. De er gjerne knyttet til navngitte prosjektledere og forhåndsdefinerte stillingstyper, dels også til navngitte kandidater. Et forskerstipend eller karrierestipend kan ikke benyttes til annen overtallig forsker med samme kompetanse. Jeg ønsker meg mye mer fleksible utlysninger i retning prosjekt- og miljøstøtte med større fleksibilitet for å endre stillingsinnehavere underveis. Men dette vil det nok være ulike meninger om i OUS også, sier Kramer-Johansen.
Felles press
Hun håper på å kunne samarbeide med Forskerforbundet om å øve et større press på de som finansierer helseforskningen til å benytte seg av mer åpne utlysninger.
– Jeg tror at Forskerforbundet og sykehusene sammen kunne utøvd et bedre forskningspolitisk trykk på de viktigste finansieringskildene. Det er de som legger premissene. Vi ønsker mer fleksible og så langsiktige utlysninger som mulig. Kall det miljøstøtte. Det kan gi en helt annen mulighet til å rokere om på forskningspersonell og beholde folk.
– Man må bygge opp et tillitsbasert samarbeid uten å mistro hverandre, legger hun til. – Jeg vet om gruppeledere som er fortvilet over ikke å kunne tilby mer jobb til flinke folk. Her handler det om å finne gode løsninger på begge sider, og at vi må være flinke til å karriereveiledning underveis.
