Da bygatene var fulle av dyr
Annonse
Annonse

Da bygatene var fulle av dyr

Av Aasne Jordheim

Publisert 2. desember 2020

En engasjert, men litt vel detaljert bok blir til et minnesmerke over dyra som bygde Oslo. Foto: Oslo Museum

Å skrive historie dreier seg om perspektiv; det er alltid noens historie: seierherrenes, minoritetenes, kvinnenes.

Fakta
Liv Emma Thorsen
Dyrenes by. Hover, klover og klør i Kristiania 1859–1923
Forlaget Press, 2020
351 sider
Veil. pris: kr 499
Nå er turen kommet til dyra, viser Liv Emma Thorsen i sin nye bok. Den har en lokkende tittel, som innevarsler pels og haler, piping og vrinsking. Baksiden gir mer utfyllende beskjed: Vi skal få nyskapende historieskriving, lese om hvordan dyra var nødvendige for byggingen av det moderne Oslo, men også om hvordan de ble fortrengt. Blir det et oppgjør, da, med vår antroposentriske forståelse av tilværelsen, hvordan vi har gjort oss selv til de eneste gyldige aktørene, mens alt annet levende mer eller mindre er til for oss?

Thorsen er etnolog og pensjonert professor fra Universitetet i Oslo. Hun forteller historien om Oslo den gang det var 70 personer per hest i byen. Hestene transporterte varer og mennesker. De jobbet i brannvesenet, i renholdsverket og trakk trikken opp og ned Karl Johan. Boka er full av flotte fotografier, og på ett av dem ser vi ca. 60 vognkarer med hver sin hest og kjerre på en tomt det graves i. Året er 1914, og her skal Sjøfartsbygningen reises. Hadde det gått uten hesten?

Eller hadde det gått uten Svea og Stjerna? Mange av dyra her har navn. Vi kommer tett på dyras liv; «dyrenes bevegelser inn og ut av byen ligger til grunn for fremstillingen». Det betyr kuriosa og detaljer. Hver dag ble det for eksempel lagt igjen 45 tonn hestemøkk i gatene, fra stort sett dølagamper. Vi får vite hvor lenge de holdt i tjeneste, vi får tall på skader og eksempel på at det gis bot for dyrplageri. I fugledelen ligger det en hel ny bok i kim, tenker jeg, når det gjelder historien om fuglefjær og kvinnemote. Ellers lærer vi om jakt på småfugler, ved snarer og limpinner, de selges for å spises, eller de puttes i bur til selskap og underholdning.

Forfatteren har gjort en formidabel jobb med å lete frem kilder og bilder. Men hva leser hun alt dette stoffet ved hjelp av? Det er ingen teori, og heller ingen drøftelser. Men parallelt med alle beretningene om dyrs deltakelse i bylivet, i det hun kaller byens «mellomrom», får vi høre om dyrevern, hvordan særlig bladet Dyrenes Ven arbeidet for å bedre dyrevelferden. Dette bladet siteres flittig. Forfatteren stiller seg på parti med dyrevelferden, uten at hun trekker noen linjer.

Å bringe inn dyra i skapelsen av Oslo er nytt. Man hadde ikke klart seg uten hesten, og her får den endelig sin anerkjennelse. Formidlingsmåten, derimot, er ikke ny, den er mer i tråd med et stoff som også byr på nostalgi. Det er lite systematikk og vanskelig å orientere seg (boka mangler register). Fremstillingen hopper frem og tilbake i tid og for så vidt også i tematikk. Det er byhistorie, naturhistorie og kulturhistorie om hverandre, sammen med beretninger om dyreforhold. Også er det noen biografier. Robert Collett får vi høre mye om. Sønnen til Camilla Collett ble professor i zoologi og var en foregangsmann for fuglebeskyttelse.

Ikke dermed sagt at boka ikke er lesverdig. Den er artig og lettlest, selv om det kan bli for detaljert. Skrivestilen er hva jeg vil kalle empatisk; den viser nærhet til det opplevde, og det gjør historien levende. Den ikke så stramme stilen kler tekst og tone og all informasjonen vi får.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.