Publisert 18. september 2025 kl. 15:07
For verken forskning og utvikling eller utdanning ble til noen fanesak som partiene debatterte under valgkampen i år. Delt på midten mellom rødgrønn og blå blokk, ble formueskatten og statsministerspørsmålet tynt til det kjedsommelige – og sugde kanskje all oksygen ut av meningsbrytningsbobla. Og som leder av Forskningsinstituttenes fellesarena Agnes Langstad uttalte til Khrono allerede før valget: — Det er skuffende at forskning ikke blir debattert mer. Hun pekte på at forskning og utviklingsarbeid vil ligge til grunn for omstillingen alle partiene snakker om er nødvendig – og vi ble ikke særlig mye klokere på hva de ulike partiene mener om nettopp dette i år.
Men gjorde de rett i å ikke legge vekt på akkurat det? Er forskning sett på noe som ikke engasjerer bredt nok? Med fasit i hånd har dette ikke-fokuset kanskje gått sterkest ut over de klassisk forskningsvennlige partiene – om det var valgtaperen Venstre eller nesten usynlige SV – som ikke var på banen med verken visjon eller meninger i opposisjon. Høyre, som ofte har vært det mest populære partiet blant de med høy utdanning, gjør et historisk dårlig valg.
Kanskje finner vi noe av svaret i Kunnskapsbarometeret, Universitetet i Bergens egen måling av holdningene til forskning og utdanning i befolkningen. For tallene er nemlig interessant lesning i år – hentet inn fra et representativt utvalg på i overkant av 2000 personer i juli 2025.
Bortsett fra at fire av ti ikke ville svare på hva de mente om hvilket parti som har best forskningspolitikk – ‘som dessverre sier sitt om aktualiteten sektoren representerer’, som seniorforsker Jan Berends sa da han la frem undersøkelsen under Arendalsuka i år – så var tallene underlig korrelert med tendensene vi ser av valgresultatet. Høyre har nemlig opplevd et ‘hegemonisk fall’ som det store kunnskaps- og forskningspartiet i folks øyne. På dette spørsmålet gikk Høyre ned fra cirka 20 til 14 prosent (lyder det kjent?), mens Arbeiderpartiet har steget tilsvarende mye. Opp fra 15 til 20 prosent, som peker på et interessant aspekt: Arbeiderpartiet har gjenoppstått som kunnskapsparti.
Og det er kanskje ikke så rart at det har vært mer temperatur og meningsbrytning i forskningspolitikken de seneste årene, all den tid Senterpartiet har hatt statsrådsposten for forskning og høyere utdanning, en historisk dårlig match. Debatten gikk høyt og varmt når sektoren måtte kjempe mot store kutt, nullvekst, norskkrav og annen Senterpartipolitikk inn i et særegent internasjonalt felt.
For etter at Ap snudde skuta i brottsjø i januar, og satte inn Sigrun Aasland i ministerstolen, har tonen vært en annen. Aasland er lydhør og selvsikker, rektorene landet over uttaler at de er svært fornøyde med retningen hun har staket ut. Det er som om roen har senket seg rundt Kunnskapsdepartementet, med den kompetente duoen Aasland og Kari Nessa Nordtun ved roret – dette må jo gå ganske bra?
‘Forskning er ikke distriktspolitikk’ sa Aaslands statssekretær og førsteamanuensis i statsvitenskap fra BI Eileen Fugelsnes under det samme forskningspolitiske toppmøtet under Arendalsuka, og la til at Ap var svært godt fornøyd med å ta tilbake kontrollen over hele Kunnskapsdepartementet. ‘Vi har åpnet sektoren mot verden’ fortsatte hun, da hun ble bedt om å fortelle hva de konkret har gjort. I tillegg til at utsatte forskere fra USA og utlandet inviteres inn, skrotet de det omstridte norskkravet for stipendiater og har satt i gang nasjonale prosjekt innen både KI og kvanteteknologi.
Så har APs forskningsvennlige og forskningsbaserte politikk styrket deres posisjon som styringsparti i vanskelige tider?
Kunnskapsbarometeret kan se ut til å bekrefte det. For den peker på at sektoren står overraskende sterkt i befolkningen. Hele 85 prosent mener at forskning og utdanning er ganske eller svært viktig for at det norske samfunnet skal håndtere framtidens utfordringer, mens 76 prosent mener at Norge bør arbeide for å bli en internasjonalt anerkjent forskningsnasjon, opp fra 70 prosent i 2024. 7 av 10 – et solid flertall – mener Norge bør bruke mer penger på forskning enn i dag. Og i den grad folk fortsatt svarer at forskningspolitikken i mindre grad er den viktigste saken for dem generelt, så ligger nettopp tiltro til gode beslutningsgrunnlag og ansvarlig styring i bunn for de aller fleste saker.
Så hvem sa at kunnskap ikke var viktig ved valg?
