Av Siri Lindstad
Publisert 30. oktober 2015 kl. 01:00
– Jeg tror det vil være nyttig for arbeidsplassen min at jeg får denne forskerkompetansen, sier Birgitte Gisvold Johannessen.
– Jeg føler meg privilegert, sier Ann Camilla Schulze-Krogh.
Hun er stipendiat, men doktorgraden hennes hører inn under en helt spesiell ordning. Den er en såkalt Offentlig sektor-ph.d.
– Jeg har jobbet i femten år nå med næringsutvikling. Da er det å kunne fordype seg i emnet på denne måten veldig gøy, sier Schulze-Krogh, statsviter og til vanlig rådgiver i regionalavdelingen i Aust-Agder kommune.
Vil bedre samspillet
Ordningen med Offentlig sektor-ph.d. ble innført i 2014 i regi av Forskningsrådet. Hensikten er å bygge kompetanse og styrke forskningen i offentlige virksomheter. Man ønsker å sørge for økt forskerrekruttering i offentlig sektor og å øke samspillet mellom denne sektoren og akademia.
– I fjor jobbet jeg ett år som leder for samhandlingsprosjektet i Vri, Forskningsrådets satsing på innovasjon i regionene. Et viktig spørsmål som ble mye diskutert, var: Hva gjør vi når Vri er avsluttet i 2017? Hva kan vi ta med videre? Vi vet at dette er noe Forskningsrådet allerede spør seg, men vi lurer også på hva vi selv kan gjøre for best mulig å legge til rette for næringsutvikling i regionen.
Slik oppstod ideen til et doktorgradsprosjekt for Schulze-Krogh, med arbeidstittelen Kompetanseutvikling og tjenesteinnovasjon under endrede rammevilkår.
Spleiselag
Så langt har 24 prosjekter fått støtte. Dermed er alle midlene som hittil er stilt til disposisjon for ordningen, bevilget.
Ordningen med Offentlig sektor-ph.d. innebærer at offentlige virksomheter, som for eksempel kommune og fylkeskommune, kan søke støtte fra Forskningsrådet for at en ansatt kan gjennomføre en doktorgrad som er relevant for virksomhetens ansvarsområde. Utgiftene deles mellom virksomheten og Forskningsrådet.
For Birgitte Gisvold Johannessen innebærer dette at hun ikke taper økonomisk på å ta en doktorgrad. Hun jobber i Trondheim kommune, tjenesteområde byutvikling. Nå er hun godt i gang med en doktorgrad om «bruk av grønne tak for reduksjon av overvannsavrenning i kaldt klima».
– Jeg har jo tjue års jobberfaring, så lønna mi i kommunen er i utgangspunktet høyere enn hva en vanlig stipendiatlønn er. Men ettersom arbeidsgiveren min er med og spleiser på prosjektet, har jeg ikke måttet gå ned i lønn for å ta doktorgraden. I tillegg har Trondheim kommune gått inn med en god del midler som gjør at jeg kan leie laboratorium- og kontorplass på NTNU, sier Johannessen.
Ville ut i verden
Hun er i sin tid utdannet sivilingeniør fra NTNU.
– Jeg startet arbeidskarrieren min ved Sintef, i 1997. Der var jeg i vel tre år og fikk stadig spørsmål om når jeg skulle begynne på doktorgraden? Men jeg kjente da at jeg heller hadde lyst til å komme meg ut i verden og se hvordan ting foregikk der. Etter å ha vært konsulent i mange år, begynte jeg i Trondheim kommune.
Her har hun jobbet lenge med vann- og avløpsteknikk, og spesielt med spørsmålet om hvordan vi skal håndtere regnvann etter hvert som byene fortettes, og det samtidig blir stadig mer nedbør.
– Det å bruke grønne tak, altså ha vekster på takene, er et interessant tiltak. Men hvordan fungerer dette i det norske klimaet? Det var noe jeg så vi manglet kunnskap om, og dermed dukket ideen om en Offentlig sektor-ph.d. opp, en ordning jeg tilfeldigvis hadde lest om.
Pliktarbeid
Ann Camilla Schulze-Krogh har fått tre års permisjon fra stillingen i Aust-Agder fylkeskommune for å jobbe fulltid med doktorgradsprosjektet. Når hun er ferdig, har hun to pliktår i fylkeskommunen.
– Jeg har fortsatt kontor på fylkeshuset i Arendal, men jeg sitter mest på Universitetet i Agder, campus Grimstad, på institutt for arbeidsliv og innovasjon. Der sitter veilederen min, og jeg har et faglig fellesskap med andre stipendiater på instituttet.
Også Birgitte Gisvold Johannessen i Trondheim får pliktår etter oppnådd doktorgrad, men bare ett.
– Jeg skal jo holde på i fire år, med 25 prosent pliktarbeid for kommunen underveis.
Arbeidsplassen og NTNU ligger bare en kilometer fra hverandre.
– Tanken var at jeg skulle sitte litt begge steder. Men her i kommunen sitter jeg i åpent landskap, med en masse kundehenvendelser hele tiden og ting som skjer kontinuerlig. Derfor blir det mest til at jeg sitter på NTNU når jeg forsker, og i kommunen når jeg jobber med de ordinære arbeidsoppgavene mine der.
For henne er det først og fremst egen motivasjon som driver henne gjennom stipendiatperioden.
– Det gir liten status innenfor mitt fagfelt å ha en doktorgrad om man ikke tenker seg en akademisk karriere. Men jeg tror det vil være nyttig for arbeidsplassen min at jeg får denne forskerkompetansen, slik at vi kan bli enda bedre på å samarbeide med de ulike forskningsmiljøene.
