Av Andreas Høy Knudsen
Publisert 15. desember 2022
Det sies at Russlands president Vladimir Putin er mer redd for protester fra sitt eget folk enn for atomangrep. Derfor har han gjort alt som står i hans makt, for å vinne oppslutning i folket – uten at dette nødvendigvis har fungert.
– Ingen av oss vet hva Putin tenkte og følte da han gikk til messe med patriark Kirill på dagen for invasjonen av Ukraina, sier Pål Kolstø. Han er mangeårig professor i russlandstudier ved Universitetet i Oslo og leder forskningsprosjektet Verdibasert regimelegitimering i Russland, LegitRuss. En tverrfaglig gruppe spesialister fra Norge, USA, Danmark, Estland, Storbritannia og Russland prøver å forstå hvordan russerne har tatt imot «neotradisjonalisme-politikken» som Putin lanserte i 2012. Da satte han seg tilbake i presidentstolen etter å ha vært statsminister mens Dmitrij Medvedev satt som president. Med nye lover mot krenking av troendes rettigheter, forbud mot «propaganda overfor mindreårige for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner» samt avkriminalisering av mildere former for vold i hjemmet ville Putin appellere til russernes nasjonalisme og konservative moralske verdier.
Feltrapport:
Etter ett mislykket forsøk fikk LegitRuss-søknaden toppkarakterer fra Forskningsrådets ekspertpanel. Da lå alt til rette for å oppnå et gjennombrudd i forståelsen av Putins spill med den russiske befolkningen, en kunnskap som i dag er blitt skremmende relevant.
– Vi fikk midlene vi trengte til å analysere verdikonservatismen på tre nivåer – det politiske og lovgivende nivået, meso-nivået med sivilsamfunnets mobilisering for og imot de tradisjonelle verdiene, og befolkningsnivået, hvor vi har gjennomført flere meningsmålinger nasjonalt og i seks regioner, forklarer Kolstø.
Et internasjonalt apparat av erfarne forskere og assistenter gikk i 2020 i gang med aktivitetene i LegitRuss-prosjektet. Spørreskjemaer ble laget for tusenvis av telefonintervjuer over hele Russland. Forskerne begynte å analysere demonstrasjoner, politiske taler, lovforberedende dokumenter, russiske medier og dagsaktuell forskning i og utenfor Russland. Gode bilaterale samarbeidsforhold og et brukbart klima for forskning i Russland gjorde det mulig å innhente ny kunnskap – for en kort stund.
– Sivilsamfunnet var ikke dødt da vi startet forskningsprosjektet, men det er det langt på vei nå, sier Kolstø.
Utgangspunktet for LegitRuss-prosjektet var at alle regimer, også autokratier, forsøker å skaffe seg legitimitet i befolkningen. Dersom man ikke kan oppnå det gjennom frie valg, tyr man til andre metoder. Etter at hundretusener gikk ut på gatene og protesterte mot Putin-regimet i 2011–12, har Kreml i stigende grad satset på å legitimere regimet gjennom konservatisme og «tradisjonelle verdier» i kombinasjon med økt undertrykkelse.
– Sivilsamfunnet har spilt en viktigere rolle enn man ofte har vært klar over. Da lovgiverne fikk innført nye straffer for vold i nære relasjoner, mobiliserte forskjellige grupper og ikke-statlige organisasjoner på begge sider. Foreldreorganisasjoner og krefter i kirken argumenterte med at staten ikke skal blande seg i familielivet. Dumaen (Russlands lovgivende forsamling, red. anm.) lot seg påvirke og gjorde endringer i loven, påpeker Kolstø.
Befolkningens støtte til Putin har variert. Oppslutningen som fulgte av Krim-annekteringen i 2014, var midlertidig, men den har aldri vært lavere enn drøye 50 prosent og er for tiden oppe i over 75 prosent, ifølge mer eller mindre pålitelige målinger.
Like før oppstarten av LegitRuss-prosjektet i 2020 gjennomførte Russland en folkeavstemning om over 200 endringer i grunnloven. Ett av lovforslagene gikk ut på å nullstille Vladimir Putins antall presidentperioder, slik at han kan stille på nytt i 2024. Et annet lovforslag definerte ekteskapet som en pakt mellom mann og kvinne.
– Mange har oppfattet disse grunnlovsendringene som en innpakning av forslaget om å utvide antall presidentperioder for Putin, sier Kolstø. Han mener det er hevet over enhver tvil at regimet bruker konservativ verdipolitikk helt instrumentelt for å appellere til befolkningen. Kolstøs kollega, professor Henry Hale fra George Washington University i USA, går enda lenger ved å antyde at lovpakken markerer et konservativt skille som skulle underbygge Putins legitimitet – og som i ettertid kan tolkes som et bakteppe for Putins invasjon av Ukraina.
LegitRuss-prosjektet satte seg fore å undersøke om de konservative lovene virkelig samsvarte med holdningene til russere flest.
– Heldigvis fikk vi gjennomført telefonintervjuene før nedstengningen som fulgte av krigen, sier Kolstø. De foreløpige resultatene viser at 78 prosent mener Russland bør ha en statsideologi. 90 prosent oppgir en negativ innstilling til ikke-tradisjonelle seksuelle identiteter og homofilt ekteskap. Utover dette er bildet delt: Én av fire mener at den russiske ortodokse kirken bør ha politisk innflytelse, mens under halvparten mener ortodoks kultur skal undervises i skolene, og at religiøse institusjoner skal predike lydighet mot staten. 40 prosent sier seg enig i at «Russlands suksess er en del av Guds plan».
– Tallet er høyt hvis man sammenligner med samfunn i Vest-Europa, sier Kolstø.
Den brede spørreundersøkelsen viste at oppslutningen om Putin selv var større enn støtten til de tradisjonelle verdiene. Hele 67 prosent oppga at de har tillit til presidenten – en mye høyere andel enn andelen respondenter med konservative holdninger, ifølge Kolstø.
For å illustrere holdninger og verdier i det russiske samfunnet bruker professor Kolstø det såkalte Inglehart-Welzel Cultural Map, som måler kulturelle verdier langs hovedaksene «tradisjonelle vs. sekulære/rasjonelle verdier» og «overlevelses- vs. selvrealiseringsverdier» i en rekke land.
– Russerne plasserer seg høyt på sekulære- og overlevelsesverdier, men vi ser en viss bevegelse mot tradisjonelle verdier siden Putin ble president først gang, sier Kolstø.
Den vellykkede innhentingen av empiri gjennom spørreundersøkelsene skulle legge til rette for grundige kulturanalyser i tett dialog med russiske kilder – i Russland. Slik skulle det ikke gå. Da krigen begynte 24. februar, måtte LegitRuss-forskerne endre på det meste.
– Jeg må innrømme at jeg selv var blant dem som trodde at Putin ikke ville invadere Ukraina, selv etter at han hadde marsjert opp styrker langs grensene, sier Kolstø.
Hans eget delprosjekt om den ortodokse kirken, og de andre delprosjektene utenom spørreundersøkelsen, har forskerne nå tenkt å bruke to år mer enn planlagt på. Så langt har det ikke vært mulig å hente inn data lokalt.
– Min vanlige framgangsmåte er å skaffe oversikt og lese alt jeg kommer over hjemmefra, og så reiser jeg til Russland og kontakter kildene. Nå er regelen blitt at jeg må innhente skriftlig samtykke fra alle. Folk som tidligere ville ha slått av en prat, føler fort at det blir for offisielt, og at de kanskje kan bli mistenkt for å være «fremmede agenter», sier Kolstø.
Vanskene med å samle empiri hos russerne forsterkes av tapet av vitenskapelige samarbeidspartnere lokalt. I dag har LegitRuss bare én forsker igjen på prosjektet i Russland.
– Vi kan ikke lenger reise dit på feltarbeider, og vi er derfor svært avhengige av vår kollega Olga Malinova i Moskva. Samtidig kan vi på grunn av sanksjonsregimet ikke betale henne for jobben hun gjør, sier Kolstø.
Professoren er rystet og overrasket over russernes angrep på Ukraina fordi det åpenbart ikke er i hverken Russlands eller Putin-regimets interesser. Han mener det ikke er noe håp om å komme helt tilbake til situasjonen før 24. februar 2022.
– Vi skal kanskje tilbake til et «leve og la leve», litt som i sovjettiden. En annen mulig historisk parallell er nordmenns forhold til tyskerne etter 2. verdenskrig. Det krevde et generasjonsskifte før minnene fra okkupasjonen kom tilstrekkelig i bakgrunnen, påpeker Kolstø. Han anerkjenner ukrainernes desperate situasjon og deres behov for å fordømme russere generelt i dag.
– Allikevel vil jeg gjerne bidra til å avkrefte oppfatningen av at alle russere er kollektivt ansvarlige, og jeg mener russere må få lov til å sitte musestille og ikke mene noe som helst. Det vil komme en ny generasjon som ser på Putin som historie – på begge sider av grensen, sier Kolstø, som planlegger å gjøre ferdig LegitRuss-prosjektet i løpet av 2024 – med eller uten fysisk tilgang til Russland.
