Mange tillitsvalgte møter hverandre gjennom fagforeningsarbeid. Og så er det de som finner tonen på tvers av fagorganiseringen.
I et snart hundre år gammelt, hvitt trehus i et tidligere arbeiderklassestrøk i Halden sitter ektefellene Ragnar og Lena Knudsen ved kjøkkenbordet. På radiodisplayet lyser det NRK Østfold, men morgensendingen overdøves av husets mest høylytte, terrieren Bisk, også omtalt som husets riksmekler.
Ragnar og Lena har vært gift i snart 30 år, og de beskriver hverandre som en «god match» med mange felles verdier. I mange år har de jobbet som seniorrådgivere ved Høgskolen i Østfold, der de begge er hovedtillitsvalgt.
Idyllisk? Helt klart. Enkelt? Ikke nødvendigvis. Ragnar hører hjemme i Forskerforbundet, mens Lena fører kampen for LO-forbundet NTL.
Mens Forskerforbundet vil at lønnen skal bestemmes lokalt, tror NTL på kollektive løft for alle. I vår har konflikten utspilt seg som et stadig mer høylytt munnhuggeri i Khronos debattspalter. Det hele startet etter at hovedorganisasjonen Unio, som Forskerforbundet er del av, for fire år siden forlot YS- og LO-samarbeidet for heller å gå sammen med Akademikerne.
Har tilspissingen rammet ekteparet Knudsen også? I liten grad, hevder de selv. Da Forskerforum er på besøk en fredagsmorgen i april, snakker de om verdier som fellesskap og at «ingen mann er en øy». Men selv om de evner å skille jobb og privatliv, er det ingen tvil om at de blir smittet av diskusjonene i Khrono. Og da kan det visstnok bli «litt hett».
– Vi er uredde og polemisk dyktige begge to. Vi har ryggraden som skal til for å fremme sakene vi mener er viktige, forteller Ragnar om parets trang til å ta på seg fagforeningsverv.
– Merker dere noe til dette i samlivet?
– Det er morsommere å krangle om politikk enn om klesvask, sier Lena.
– Vi har respekt for det vi er uenige om, og innser at vi ikke kan bli enige om alt. Så får vi heller ta fighten om hvem som skal rydde ut av oppvaskmaskinen, oppklarer ektemannen.
Ragnar og Lena insisterer på at de egentlig er på linje om det aller meste. De kommer ikke på en eneste disputt om arbeidsvilkår, og lønnspolitisk jobber de begge for at høgskolens ansatte skal få størst mulig del av lønnskaka.
Men på ett område trer de ideologiske overbevisningene frem: hvordan pengene skal fordeles, altså veien frem til høyere lønn, det som på tariffspråk kalles lokale eller sentrale tillegg.
– Det er ikke sånn at Forskerforbundet er imot generelle tillegg, men vi mener at de generelle tilleggene må vurderes lokalt ut fra hvordan man ligger an på lønn, både helhetlig og innenfor ulike stillinger, sier Ragnar.
– Og vi mener at man skal ha et forutsigbart arbeidsliv og forutsigbar lønnsutvikling. Det løses best med generelle tillegg – som er utjevnende. Vi vil løfte hele laget, kontrer Lena.
Når Lena snakker om «hele laget», kommer det noe fjernt i blikket til Ragnar, samtidig som han uttaler gjentatte «neida» og «absolutt».
– Her vil jeg protestere på det siste utsagnet, sier Ragnar, som ikke kjøper premisset om at alle ansatte tjener på å få det samme lønnstillegget.
I stedet mener han NTL glemmer at mye lønnsdannelse skjer utenom lokale lønnsforhandlinger, for eksempel ved ansettelser.
– Mange forteller om nyansatte som tjener mer enn dem selv. Da vil sentrale tillegg sementere lønnsforskjellene. Hvis man fordeler midlene lokalt, kan vi også ivareta stayerne som kanskje risikerer å tape lønnsmessig ved ikke å skifte beite, sier Ragnar.
– Men det forutsetter at de tillitsvalgte er godt skolert og faktisk klarer å kjempe for sine saker. Hvis ikke sementeres lønnspolitikken på et dårlig nivå, argumenterer Lena, og nå øker temperaturen hjemme hos ekteparet.
– Vi vet å stoppe diskusjonen vår i tide, sier Ragnar da.
En god dose ideologi ledet paret inn i hver sin fagforening. Men aller mest handlet det om tilfeldigheter. Lena startet karrieren i Aetat, som på den tiden gikk gjennom en stor omorganisering, før det ble til det vi i dag kjenner som Nav. Der var de fleste organisert i NTL.
– Først tenkte jeg at jeg kunne forhandle lønnen min selv – ung, uerfaren og nyutdannet som jeg var. Men jeg forstod fort at det ikke er spesielt smart å stå alene, spesielt ikke i en organisasjon med så dype røtter i arbeiderbevegelsen, sier Lena.
Da hun begynte som rådgiver ved Høgskolen i Østfold, holdt hun fast på medlemskapet, og det har aldri vært aktuelt å skifte beite. Gjennom ulike tillitsvalgtverv har hun sett hvor viktig det er at noen taler de ansattes sak.
– Jeg trives godt i det politiske landskapet til NTL. Det harmonerer med mine verdier: Alle som gjør en jobb, er like verdifulle, sier Lena.
Da Ragnar var nyansatt saksbehandler ved høgskolen i 1995, banket en verveivrig tillitsvalgt fra Forskerforbundet på døren. Forbundets budskap om at høy utdanning skal lønne seg, falt i smak for den unge østfoldingen med mastergrad, og siden har han hatt en rekke tillitsvalgtverv.
– For å si det rett ut: Det er det mest meningsfulle jeg har jobbet med i arbeidslivet.
Hunden Bisk, som ikke liker å bli stuet bort, har funnet roen på fanget til matmor. Spøkefullt spekulerer de over hvor hunden hører hjemme tariffmessig.
– Hun ser veldig uorganisert ut, spør du meg, sier Ragnar.
Tonen blir litt mindre gemyttlig når de kommer inn på hvor mange hovedtariffavtaler det skal være i staten. Skal det være én felles avtale for alle, slik LO mener bidrar til mindre lønnsforskjeller? Eller skal partene ha ulike avtaler, slik at de for eksempel kan prioritere høyt utdannede yrkesgrupper, slik Unio går i bresjen for? Spørsmålet kan virke komplisert, men ikke mer innviklet enn at Unio var villige til å streike for å beholde sin avtale for to år siden.
– LO må bevege seg der. Vi har det bra med avtalen vi har nå, sier Ragnar.
– Og vi ønsker absolutt én avtale for alle, sier Lena.
Paret har få vansker med å tolerere hverandres uenigheter. De er lojale mot fagforeningene de representerer, pluss at de er anlagt med en solid dose pragmatisme.
– Vi har vært et par i snart 30 år. Det er jo ikke verdt å gå til skilsmisse bare fordi man ikke får til en avtale i staten, kommenterer Lena.
I løpet av en vanlig arbeidsdag ser ekteparet mer til sine plasstillitsvalgte enn til hverandre. Men hvis det drar seg til, og saker må opp til rektornivå, hender det at de ulike hovedsammenslutningene møtes i IDF-møter. Da må det vel være en fordel at en av partene har spist ved samme kjøkkenbord som deg i nærmere 30 år?
– Ragnar byr ikke på så mange uttrykk, men jeg kjenner de subtile signalene, kommenterer Lena.
– Jeg blir lettere sint på ham enn på Pål, sier Lena, som her refererer til Akademikernes representant ved høgskolen.
NTL og Forskerforbundet kjekler kanskje på toppen, men på Høgskolen i Østfold er partene best tjent med å samarbeide godt. Som en liten høgskole, omgitt av flere større universiteter i området rundt Oslofjorden, kan de ikke risikere de store feidene.
– Vi har ikke råd til å være dårlige på arbeidsvilkår. Vi må være ledende, og det mener jeg vi har gode forutsetninger for. Ellers mister vi dyktige folk. Lønnsledende er antagelig for mye å strekke seg mot, men vi skal i det minst ligge godt plassert i midtsjiktet, sier Ragnar.
Paret er skjønt enige om at fagforeningene står sterkere sammen.
– Hver for oss er vi en liten Fiat – eller Forskerforbundet er kanskje en Ferrari – men dere andre er en Fiat. Og sammen er vi en bulldoser, spøker Ragnar.
Hjemme i huset i Halden gjør paret seg klare til å dra til campus. Med Lena i passasjersetet kjører Ragnar de snaue ti minuttene det tar å komme seg dit. Før de drar, snakker de om at det er rart å tenke på hvor lenge de har holdt sammen.
– Vi driver ikke med ekteskapsrådgivning, akkurat. Vi er bare oss selv. Men vi passer rett og slett godt sammen, og det merket vi tidlig, sier Ragnar.
– Kanskje vi har vært heldige, at vi traff akkurat hverandre, og at vi begge var fri. Det har funket, tilføyer Lena.
Denne saken ble først publisert i Forskerforum nr. 3/2026.
