Av Julia Loge
Publisert 18. november 2018 kl. 16:34
– Skriveseminar var en god ide, det burde vi gjøre!
Når førsteamanuensene Marianne Fyhn fra Institutt for biovitenskap og Sabrina Sartori fra Institutt for teknologiskystemer, samt professor Kiristin Krüeger fra Institutt for geofag møter Forskerforum, er Det matematiske-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) halvveis i å presentere sluttresultatene fra kjønnsbalanse-prosjektet Front. De tre forskerne har allerede plukket opp noen nye forslag til fortsettelsen.
– Historisk sett er dette en mannsbastion, og det er, med unntak av farmasi, fortsatt en stor overvekt av menn, sa dekan Morten Dæhlen da han åpnet konferansen.
Over 80 prosent av professorene ved fakultetet er menn. Det betyr at kvinnelige vitenskapelige ansatte, som Krüeger og Sartori, kan bli de eneste kvinnene i sine fagmiljøer.
– For meg var det veldig viktig å møte andre kvinner. På noen fagområder er det flere kvinner, på andre nesten ingen, som i mitt tilfelle, sier Sartori.
I de mannstunge miljøene er det ikke alltid like lett for kvinnene å komme inn i de uformelle nettverkene, ifølge prosjektleder Lotta Snickare.
– Kvinner deltar i mindre grad i nettverk og har dermed mindre tilgang til taus, uformell kunnskap, sier Snickare.
Dekan Morten Dæhlen sier at han er litt overrasket over uttdragene fra evalueringen, men samtidig ikke. Foto: UiO
Uten tilgang til slike nettverk, kan forskerhverdagen bli tung. Det viser noen av sitatene fra evalueringen av Front-prosjektet, som ble presentert på konferansen:
«Jeg trengte virkelig et ‘trygt sted’. Jeg visste ikke hvor mye jeg trengte det før jeg fikk det. Jeg ville ha forlatt akademia hvis det ikke var for dere…På det første seminaret sto jeg så fast, var så utmattet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme ut av det. Dere hjalp meg å se at det ikke var meg det var noe galt med», sier en av de anonyme respondentene.
En annen forsker, som nettopp hadde fått avslag på en prosjektsøknad fortalte dette: «Jeg satt på kontoret mitt, jeg turte ikke gå ut og hente kaffe. Jeg trodde at alle snakket om meg. Om hvor mislykket jeg var. Ingen kom og snakket med meg. Jeg visste ikke at det var sånn for alle».
Funnene fra Front forteller også at det er ekstra tøft å være den eneste kvinnen i sitt forskningsmiljø, ifølge Kristensen.
For å bøte på dette, startet fakultetet et formelt nettverk. Sammen med 13 andre er Fyhn, Krüeger og Sartori med i et nettverk for kvinnelige toppforskere ved fakultetet, som ble opprettet som en del av Front-prosjektet. Instituttlederne fikk håndplukke et par kvinner hver, som allerede hadde vist at de kunne bli fakultetets framtidige stjerner.
Over to år har de 16 deltakerne fra ti institutter møttes annenhver måned.
– Det første som skjedde var at vi fikk bekreftet at nettverk bygger taus kunnskap, for det skjedde umiddelbart, sier Snickare.
På halvdagsseminarene har de hatt ulike innledere, som for eksempel har gitt tips om å skrive søknader eller hva som foregår i en evalueringskomite.
– Vi har møtt andre som med erfaring og eksempel kunne fortelle hvordan de hadde lyktes, sier Sartori.
Hun forteller at de har hatt seminarer om tidsstyring, sine egne lederegenskaper, og fått innsidetips fra folk som har fått Sentre for fremragende forskning.
– For oss har dette vært viktig for å kunne dele erfaringer og bli oppmuntret til å ta neste steg i karrieren. Vi har sett at noen utfordringer er felles på tvers av instituttene. Det har vært viktig for oss, sier Sartori.
– Både Front-prosjektet og andre ting fakultetet tilbyr, gir deg selvtillit, sier Sartori.
Evalueringene forteller også om forskere som har fått mer tillit til sine egne prosjekter. «Det å være medlem i gruppen har fått meg til å tenke større og ikke være redd for å feile. Når jeg mislyktes, tenkte jeg at ‘greit, det skjer med alle’, men det gjorde meg ikke redd for å søke på nytt», forteller en.
En annen fortalte dette: «Jeg så meg selv om lærer. Jeg trodde det var det de ville ha, det de hadde bestilt. Jeg så ikke meg selv som leder for en forskningsgruppe. Nå har jeg søkt forskningsmidler, og fått».
Deltakerne i prosjektet har også fått en liten sum penger, Sartori har brukt dem på å være gjesteforsker i Singapore i, Krüeger sikret seg tid til å skrive en søknad om ERC-stipend.
– Nettverket er også praktisk, vi ser mulige samarbeid, som muligheter til å skrive prosjekter sammen. Det er også en oppfordring til å være tøffere, sier Sartori.
MatNat-fakultetet har gjennomført et av de største prosjektene innenfor Forskningsrådets Balanse-program. Sammen med veterinær, fiskeri og landbruk er nemlig realfagene det området i akademia med størst skeivfordeling mellom antall kvinnelige studenter og antall kvinnelige ansatte. Det var en forventning om at med kjønnsbalanse blant studentene, så ville det gradvis forplante seg oppover i de vitenskapelige stillingene. Men det har ikke skjedd.
– Over hele Europa er kvinne-frafallet størst i livsvitenskapene, sier prodekan Solveig Kristensen.
I biovitenskap, der Fyhn hører hjemme, er det en av de mest markante skjevfordelingene. Mens 70 prosent av studentene er kvinner, er 80 prosent av professorene menn.
– Kvinner gjør det godt i studiene, og da er det urettferdig om de ikke når opp i ansettelser, for da er det andre mekanismer enn kvalifikasjoner som avgjør, sa likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm på konferansen.
– Vi skal ha de beste hodene, og det er veldig rart hvis de beste hodene viser seg å være menn.
Årsakene kan være veldig mange, påpekte Bjurstrøm. Det er mye som skal skje i løpet av 30-årene, med etablering av både familie og karriere. Noen blir direkte forbigått i forbindelse med graviditet. Den seksuelle trakasseringen som metoo rettet oppmerksomhet mot kan også være en faktor.
– Veien til en vitenskapelig stilling er en enorm reise, og da skal det så små ting til som kan føre til at at valgene blir forskjellige, sier Hanne Bjurstrøm. Foto: LDO
For det er kulturen som må endres, mener hun. Derfor er ikke nettverket det eneste tiltaket, selv om det er en av tingene Front-prosjektet har lykkes med, ifølge Kristensen. Den andre er at nå vet de at jobben ikke er over, selv om midlene fra Forskningsrådet er brukt opp.
Mens prosjektet har pågått, har det kommet en kulturendring, ifølge Snickare. Fakultetet er i gang med at alle veiledere for doktorgradskandidater skal på halvdagskurs.
Da de begynte i 2016 var veilederkursene preget at spørsmål og motstand mot problemstillingen. Mot slutten av prosjektet deltok veilederne med egne erfaringer og eksempler.
– Det er mye som har skjedd mellom 2016 og 2018 i verden, men en ting er annerledes: i 2016 begynte vi med forskning om ikke-likestilling i akademia, i 2018 begynte vi med fakultetets syn på spørsmålet. Og fakultetet mente at det ikke ble gjort likestilling på noe sted i organisasjonen, sier Snickare.
Dermed mener hun at noe har skjedd i selve organisasjonen. De 14 i toppledelsen på fakultetet har deltatt på tre kurs i tilsammen fem dager. Dermed har de tatt ansvar for å beskrive problemet, ifølge Snickare, og så kunne veilederne ta ansvar for å komme med sine utdypninger.
Nå er selve Front-prosjektet over, men nettverket for kvinnelige toppforskningsledere har planer om å fortsette. De har søkt fakultetet om midler og har planene klare for framtidige samlinger og et mulig samarbeid med et tilsvarende nettverk ved det tekniske-naturvitenskapelige universitetet i Stockholm, Kungliga Tekniska högskolan (KTH).
Og fra innledningen til Curt Rice, eder i Kif-komiteen, har de fått en ny idé. Han nevnte et tiltak fra da han jobbet på UiT i Tromsø. Kvinnelige forskere dro vekk for noen dager, og fikk skrevet mye mer enn ellers. Rice skulle gjerne hatt mer forskning på slike tiltak, for hva var det egentlig som gjorde det til en suksess? Var det den vakre utsikten, gruppepresset for å skrive, eller at travle foreldre fikk sove hele natten?
