– Du må ha plass til bøker. Jeg synes synd på dem som sitter i trange cellekontorer.

Av Siri Lindstad

Publisert 6. mai 2015

Det er kanskje ikke snakk om mange kvadratmeter. Men de er dine. Bare dine.

et-eget-rom

– Å gå opp aulatrappen, inn i den fine søylehallen, er en flott velkomst til dagens arbeid, sier professor Ola Mestad. (Foto: Erik Norrud)

– Dette er vel den minste kontorvarianten, med to vinduer. Hver gang det er HMS-undersøkelser, sier jeg: Større kontor! Men det får jeg nok aldri.

Vi har skviset oss inn på rom nummer 358 i 3. etasje, HF-bygget i Bergen. Det er smalt og sammenklemt, med stappfulle bokhyller hvor enn du lar blikket gå. Her har Siri Skjold Lexau, professor i kunsthistorie, sittet i vel fire år.

Se også fotoreportasjen om HF-bygget i Bergen: En forsømt arkitekturperle

– Jo lenger jeg har vært her ved universitetet, jo mindre kontor har jeg hatt, sier hun med et lite, ironisk smil.

– Stipendiatene har egentlig de flotteste kontorene. De må riktignok dele med en annen, men de har hjørnekontorene med vinduer i to retninger. Dette å dele kontorer er det imidlertid generelt stor motstand mot og noe vi kjemper mot hele tiden.

Det finnes ingen generelle regler for hvor stort et forskerkontor ved et universitet eller en høyskole skal være, men til gjengjeld desto flere diskusjoner og ønsker. Vi har vært rundt og banket på noen dører for å se hvordan et lite knippe forskere fyller sine kvadratmeter.

Armslag

Ola Mestad for eksempel, har aldri hatt det romsligere.

– Jeg har vel fortsatt to meter å gå på før jeg når taket, sier jusprofessoren og ser oppetter de tilsynelatende endeløse veggene.

Han sitter i østfløyen i den ærverdige midtbygningen, også kjent som aulabygningen, med Karl Johans gate som adresse. Nordisk institutt for sjørett besitter hele etasjen, både i vest- og østfløyen, med varierende størrelser på kontorene.

Mestad har et av de største, et hjørnekontor.

– Det er vel dels snakk om ansiennitet, men også det at jeg lovte å si ja til å være varainstituttbestyrer for å få dette kontoret. Nå er jeg i og for seg ikke det lenger, men jeg sitter her ennå!

At det er plass til høye bokhyller på alle de fire veggene, er et gode han vet å sette pris på.

– Rett nok er vi flittige brukere av dataverktøy, men jus er nå engang et bokfag, særlig for oss som driver med rettshistorie. Da må du ha plass til bøker. Jeg synes synd på dem som sitter i trange cellekontorer med begrenset plass.

Hjemmekontor

Aulabygningen stod ferdig i 1852 og er en av de eldste, og ikke minst mest sentralt beliggende, delene av Universitetet i Oslo. Det store flertallet av UiO-ansatte sitter en t-banetur lenger vekk.

– Lenge var det kun naturviterne som hadde egne kontorer, ettersom de behøvde tilgang til laboratorier og andre spesialrom. Juristene derimot, måtte jobbe hjemmefra. De fleste av dem bodde i store villaer oppe i Homansbyen og kom bare ned hit for å undervise eller bruke biblioteket, forteller Mestad.

Han rusler selv den samme strekningen de delene av året han ikke sykler.

– Det er en daglig fryd å komme over Slottsbakken og ned hit til Karl Johans gate. Å gå opp aulatrappen, inn i den fine søylehallen, er en flott velkomst til dagens arbeid, sier Mestad.

Fasaden på aulabygningen er nyoppusset.

– Vi satt bak en grønn presenning lenge, og det støvet voldsomt gjennom de trekkfulle vinduene. Men vi ville ikke flytte ut og inn i midlertidige lokaler, slik vi fikk tilbud om å gjøre, for vi fryktet at vi ikke skulle få disse lokalene tilbake.

Vestfløyen er dessuten helt nyoppusset innvendig. Gamle vegger er tatt vekk, og nye av glass er satt opp slik at det blir mindre, men flere kontorer.

– Her i østfløyen er vi bare halvnyoppusset, for man har jo aldri råd til å ta alt på en gang. Det har blitt veldig stilig der borte i den andre enden av bygget, men jeg liker at jeg fortsatt kan ha et så stort kontor som dette, sier Mestad.

Utsikt gir rom

Siri Skjold Lexau har derimot måttet ty til fjernlager, betalt av egen lomme.

– Det er for mange bøker jeg verken har plass til her på kontoret eller hjemme. Lageret ligger på Minde, så det er tungvint å skulle dra dit når jeg trenger dem. Ja, dette kontoret hadde vært mye finere uten så mange bokhyller, og det er synd at det er så vanskelig å ta imot folk til veiledning på grunn av plassmangel. Man kan selvfølgelig diskutere om man har samlet for mye, men det er utrolig greit å ha ting på en armlengdes avstand, sier hun.

Når du har et trangt rom, er det godt å kunne se ut i et «rom» utenfor.

HF-bygget stod ferdig i 1968 og er utført i betong. Få snakker pent om det.

Lexau er et unntak.

– Jeg liker bygningen veldig godt, og gleder meg over geometrien og systemtenkningen. Og så har jeg utsikt fra kontoret ut over byen. Når du har et trangt rom, er det godt å kunne se ut i et «rom» utenfor. Om jeg hadde fått tilbud om et større kontor, er det ikke sikkert jeg ville sagt ja til det om det hadde betydd at jeg så inn i en vegg og ikke ut på et landskap.

Utsikten er viktig også for Torstein Storaas.

– Jeg trives på kontoret mitt. Det eneste jeg kan klage på, er mitt eget rot, sier Torstein Storaas. (Foto: Erik Norrud)

Han er tidligere prorektor ved Høgskolen i Hedmark (HiHm) og tidligere dekan ved Campus Evenstad, der han i dag er høgskolelektor. Dette er den minste avdelingen ved HiHm, bygget opp på en gammel storgård i Østerdalen, nord for Elverum, med Glomma på den ene siden og skogen på den andre. Storaas sitter på den såkalte Låven, en lang og rød trebygning med kontorer og undervisningslokaler, ferdigstilt i 2007.

– Når det er tjue kuldegrader og sola skinner på snøen i tretoppene, da er utsikten herfra og ut på tunet helt nydelig. Men når jeg jobber, er jeg så konsentrert om det jeg holder på med, at det spiller liten rolle hvordan det ser ut rundt meg.

Fulle banankasser

De tre utstoppede fuglene han deler kontor med, er han nok alene om å ha. For øvrig er det et helt standard kontor han bebor.

– Bildene på veggen har jeg nettopp fått hengt opp. Det er vel fem år siden jeg flyttet inn på dette kontoret. I en periode var det så travelt at jeg ikke fikk ryddet og kastet slik jeg burde, sier Storaas.

Han får imidlertid en gylden mulighet til å tømme de siste banankassene med papirer om et par år, ettersom det trolig snart er byggestart for nok en ny bygning på Evenstad. Det har nemlig allerede blitt trangt om plassene, forteller driftsleder Per Anders Westgaard.

– Det var en periode der Høgskolen i Hedmark jobbet aktivt for å få til et innlandsuniversitet sammen med Høgskolene i Lillehammer og Gjøvik. Da ble det lagt en del penger i forskningspotten som våre vitenskapelige ansatte her på Evenstad var flinke til å søke om. Dermed har forskningsaktiviteten hos oss økt betraktelig de siste årene, med stadig flere ansatte – og studenter. Det nye bygget skal gjøre oss mindre trangbodde.

I dag sitter stipendiater og øvrige vitenskapelig ansatte i hver sin bygning. I 2016 flytter de alle inn i samme hus, om alt går som planlagt.

– Vi er opptatt av å skape faglige synergieffekter, og da er det bra å kunne samle folk, sier Westgaard.

Hierarkier

Høgskolen i Hedmark leier sine lokaler av Statsbygg, slik de fleste høgskolene, samt universitetene i Nordland, Agder og Stavanger, også gjør. Statsbygg er dermed den største leverandøren av undervisnings- og forskningsbygg innenfor høyere utdanning.

Stipendiatene kommer ofte veldig dårlig ut rommessig.

– De som ble professorer her før meg, har tre vinduer og dermed større kontor, sier Siri Skjold Lexau. (Foto: Paul Sigve Amundsen)

Gunhild Synnes og Sidsel Jerkø er henholdsvis seniorarkitekt og seniorrådgiver i Statsbygg sentralt. De savner ofte en mer ordentlig avveining opp mot hvordan institusjonene faktisk bruker arealene når nye prosjekter planlegges.

– Det skjer lett at hierarkiske strukturer slår inn, der størrelsen på kontoret er knyttet til posisjon, uten at det nødvendigvis har en sammenheng med hva folk faktisk skal gjøre. Vi ser for eksempel at stipendiatene ofte kommer veldig dårlig ut rommessig, selv om de i praksis gjerne er blant dem som bruker mest tid på ren forskning, sier Synnes.

Ved Universitetet i Tromsø forsøkte de imidlertid å gjøre noe helt annet i 1980-årene, da de skulle ha nytt hovedbygg for samfunnsvitenskap.

– Dette var jo et ungt og rødt universitet, der de bestemte seg for bare å dele en arealramme som i utgangspunktet var basert på et hierarki med ulike kontorstørrelser likt på alle ansatte, slik at alle fikk 13,5 kvm kontor hver. Det ga dem problemer etter hvert, både fordi de så behovet for mer fleksible kontorløsninger, men også fordi det skapte problemer når utenlandske professorer skulle rekrutteres. De ville nemlig ofte ha bedre fasiliteter, forteller Jerkø.

Savner lunsjrom

Etter hvert som kampen om studentene har blitt stadig tøffere for å sikre institusjonenes økonomi, har studentene blitt stadig mer prioritert, også arealmessig. I HF-bygget i Bergen har studentene overtatt den tidligere ansattkantina, der de ulike fagene hadde mer eller mindre faste bord med litt hyggelig flyt på tvers. Nå har denne kantina blitt studentpub.

– Det er i og for seg bra, for studentene hadde ikke noen møteplass her tidligere. Nå spiser vi ansatte i samme kantine som dem, i nabobygget. Jeg savner imidlertid et kombinert møte- og lunsjrom, slik vi hadde i det bygget vi satt i tidligere. Der så alle kollegene hverandre hver dag, og de ulike fagene hadde mer eller mindre faste bord. På bordene lå ofte de nyeste tidsskriftene, noe som gjorde at vi fikk bladd i dem og gjerne diskuterte artikler der og da. Nå må vi aktivt oppsøke biblioteket for å få bladd, og det gjør man kanskje ikke uten å vite helt hva man er ute etter, sier Lexau.

På Evenstad er det også felles kantine for ansatte og studenter, i administrasjonsbygningen.

– Jeg får jo litt trim når jeg går dit over tunet, og det er bra. Men jeg koker stort sett kaffe her på Låven. Det er veldig lett bare å bli sittende, med matpakka foran pc-en, fordi man er så oppslukt av det man holder på med. Og det kan lett gå ut over det sosiale miljøet.

På Nordisk institutt for sjørett i Oslo har de satt opp en lunsjplan for å sikre at de alle ses minst to ganger i uken. Det er lunsjrom i hver fløy.

– Tirsdag spiser vi hos dem i vestfløyen, og torsdag kommer de til oss. Slik får vi et samliv. Men det er ikke noen avansert lunsj. Alle har med nistepakke, en med brunost og en med leverpostei, forteller Ola Mestad.

Energieffektivisering

Hver mann og kvinne, sitt kontor. Det er fortsatt det gjengse i norsk akademia, i alle fall om man holder stipendiatene utenfor. Men i Statsbygg spør man seg om hvor lenge det kan fortsette slik.

Stipendiatene vil sitte i et åpent landskap, men for brukerne for øvrig var åpnere løsninger uaktuelt.

– Når vi går inn og kartlegger bruken av kontorplassene, ser vi at tilstedeværelsen på mange av dem er på mellom 30 og 70 prosent. Mange steder har det dessuten vært tradisjon for at også professor 2-ere, med sin 20 prosent stilling, har hatt eget kontor. I tillegg har du mange emeritier som har fått beholde et eget rom, sier Synnes.

Men gjør det noe om man bygger stort, kan man jo spørre seg. Det er god plass her i landet?

– Dette er viktig på et overordnet nivå, av hensyn til miljøet. Det handler om energiøkonomisering. Tiltakene som har vært satt i gang de siste ti–femten årene for å energieffektivisere, har gitt stor reduksjon i energiforbruk per kvadratmeter. Men som det ble påpekt i Lavenergiutvalgets rapport i 2009, hjelper jo ikke det så lenge antall kvadratmeter har økt dramatisk, både for bolig- og yrkesbygg, inkludert undervisningsbygg, om man måler per bruker, sier Jerkø.

Det blir ofte ikke oppfattet som helt stuerent å bruke økonomi som argument i slike sammenhenger her til lands, mener hun.

– Men i resten av Europa og verden for øvrig er hensynet til energibruken økonomisk drivende. Og når ønsket om arealeffektivisering går hånd i hånd med de mulighetene ny teknologi gir for hvordan man jobber også innen universitets- og høyskolesektoren, bør det gi åpninger for nye diskusjoner om arealbruk. Skal man for eksempel fortsatt bruke plass på kontorer der belegget er på under 50 prosent?

Miljøfyrtårn

Det planlagte nye administrasjonsbygget på Evenstad blir et miljøfyrtårn og helt unikt i sitt slag, utført i massivt tre. På sikt skal det produsere mer energi enn det forbruker, gjennom bioenergianlegg og solcellepaneler.

Men å tilby de vitenskapelig ansatte noe annet enn egne kontorer var likevel aldri aktuelt, forteller Kristin Evensen Gangås, nestleder ved campus Evenstad.

– Stipendiatene vil sitte i et åpent landskap, men for brukerne for øvrig var åpnere løsninger uaktuelt. Veldig mange av oss har veiledning av studenter, og da har man gjerne oppgavene, statistikkprogrammene og alt annet på den stasjonære pc-en som det ikke bare er å flytte med inn på et annet rom. Den eneste forskjellen fra i dag blir at alle kontordører må stå vidåpne gjennom natten på grunn av det spesielle ventilasjonsopplegget. Har man konfidensielle papirer, får man heller låse dem inn i egne skap.

Om alt klubbes gjennom i høyskolestyret før sommeren, skal det nye administrasjonsbygget stå ferdig våren 2016.