Av Ida Jahr
Publisert 23. mars 2022 kl. 10:58
Den offisielt sanksjonerte institusjonshistorien er en særegen sjanger. Man skal lage praktbok og bedrive identitetsbygging, og samtidig problematisere og analysere den samme identitetsbyggingen. Når det man skriver, også er universitets- og høyskole- og dermed kunnskapshistorie, så er det enda et lag med refleksivitet (eller rett og slett refleksjon?) involvert. Dette gir mulighet til å diskutere en del grunnlagsproblemer. Hva er et universitet, og hva er en høyskole, og hva er og bør være forskjellen mellom disse?
Jan Messel, tilknyttet Senter for profesjonsstudier ved Oslomet, har skrevet en informasjonstett murstein om de utdanningene som ble til «profesjonsuniversitetet», og han definerer disse størrelsene historisk. «Høyskoler» og «universiteter» er ikke platonske begreper uavhengig av egen tid, politiske diskusjoner, utredninger og direktiver. Han påpeker at definisjonen av et universitet som en institusjon med fire doktorgradsprogrammer var både kortlivet og særnorsk, og at begrepet «FoU» (forskning og utvikling) kanskje er særlig nyttig fordi det er vagt.
Historien som fortelles her, er tredelt. Del 1 handler om de forskjellige yrkesutdanningene som senere ble inkorporert i de to høyskolene i Oslo og Akershus: jordmorutdanning, husstellskoler og lærerseminarer blant flere. Del 2 handler om disse høyskolene, og endringen av høyskolesystemet i 1994, og samlingen til Høyskolen i Oslo og Akershus. Og del 3 handler om veien fra høyskole til universitet.
Dette er en historie om endring av høyere utdanning i Norge i løpet av de siste 200 årene, om yrkesutdanningers vei fra seminarer til «postgymnasial utdanning» til distriktshøyskoler til nye universiteter, om Ottosen-komiteen (opprettelsen av høyskoler og flyttingen av ansvar fra sektordepartementer til Kirke- og undervisningsdepartementet), Hernesutvalget (Høgskolereformen av 1994: målstyring), Mjøsutvalget (Kvalitetsreformen) og Stjernøutvalget (Den Store Sammenslåingen). Det er dermed (også) en historie om UH-sektorens forhold til makta.
Ikke overraskende så er det en rekke spenninger som peker seg ut. En mislykket satsing på et prestisjesamarbeid mellom forskningsinstitutter på Kjeller og Høyskolen i Akershus viser godt spenningen mellom distriktspolitiske interesser på den ene siden og utdanningenes egenart på den andre. Det er ikke bare bare å trylle frem samarbeid mellom høyere grads kjemikere og sykepleiestudenter, uansett hvor mye man vil.
Historien om Mensendieck-fysioterapiutdanningen, opprettet til 1927 og endelig nedlagt i 2019, viser spenningen mellom praktisk utdanning av yrkesutøvere og et økende ønske om å legitimere kunnskapen gjennom vitenskapeliggjøring.
Dette er både en lang og stor bok (471 sider, 1780 gram). Den krever tid og sterke håndledd. Men for dem av oss som er spesielt interesserte, enten av faglig engasjement eller fordi vi har vært innom nåværende Oslomet som arbeidstaker, så gir den noen overraskende og nye perspektiver. Messel påpeker at med unntak av ingeniørutdanninga (vokst frem fra Christiania tekniske skole (1873) via Oslo Ingeniørhøyskole (1977) til å bli fire femtedeler av dagens Fakultet for teknologi, kunst og design) er Oslomets utdanninger i all hovedsak rettet mot kvinnedominerte yrker og mot velferdsstatens yrker. Derfor heter også et underkapittel «Ingeniørutdanningen: en fremmed fugl?» Interessemotsetningene i de institusjonene som nå er blitt Oslomet, går langs mange akser.
Den første delen av boka er i hovedsak basert på andres bøker, og her synes jeg også at det er et analytisk tilleggsnivå – en kobling av historien om profesjonsutdanningene til samfunnsmessige strømninger – som kler boka. Analysen i de senere delene er like interessant, men det er vanskeligere å få et luftig overblikk når man må være nærmere kildene. Organisering av kapitler delvis tematisk og delvis kronologisk i de to siste delene gjør det også vanskeligere å ha oversikten. Jeg skal jo også innrømme at det er langt mer eksotisk med sykegymnastutdanningens historie (med fantastiske bilder av sykegymnaststudiner i lange mørke kjoler på apparater som ser ut som torturinstrumenter) enn diskusjoner om sammenslåing av høyskoler (med bilder av Høyskolen i Akershus’ landlige, folketomme campus). Høyskolen i Akershus selv forsvinner også litt i mylderet, men det er jo symptomatisk for disse utdanningenes nåværende status ved Oslomet.
Men jeg kom til denne boken med et ønske om å forstå en del av de konfliktlinjene som finnes på Oslomet – mellom fagmiljøer, mellom ledelsen og ansatte, mellom studenter og ansatte – og jeg ble ikke skuffet. Messel har fått form på en mangslungen fortelling ved å bruke institusjonshistorikerens refleksivitet og strenge krav til begrepsavklaring.
Les også:
