Av Ida Jahr
Publisert 14. desember 2021 kl. 13:54
Samlagets nye serie Krisetid består så langt av fem korte bøker om forskjellige kriser i norsk (lokal, nasjonal, transnasjonal og internasjonal) historie. De handler om Tjelleskredet i 1756, krisen på 30-tallet, kvenenes flukt fra hungersnød i Finland til Finnmark på 1800-tallet, og de norske borgerkrigene på 1100-tallet.
Og, i herværende bok, hvordan de norske jødene som kom tilbake til hjemstedet etter å ha vært i eksil eller fangenskap under krigen opplevde og håndterte den virkeligheten som møtte dem når de kom hjem. Få hadde nemlig regnet med at de kom til å komme tilbake.
Veiden Brakstads bok heter Etter folkemordet. 1945–, for å indikere denne krisens manglende endepunkt. Dette er en bok om hvordan det er å ikke være inkludert i den kollektive fortellinga, og å ha en opplevelse som er radikalt forskjellig fra det nasjonale kollektive minnet. Den er sånn sett en god påminnelse om forskjellen mellom historie (som fag) og kollektivt minne (et felles narrativ som er påvirket av faghistoriske trender, men også av TV-serier, film, media, og historisk formidling i skolen). Veiden Brakstad skriver om etterkrigstida som også en «etterfolkemordstid», og denne nye begrepsbruken er overraskende nok til å skape nye sammenhenger. For, som flere historikere, etterkommere og journalister har påpekt i løpet av de siste årene, så har det norske kollektive minnet av krigen og etterkrigstiden (eller altså da folkemordet og etterfolkemordstiden) vært preget av majoritetsbefolkningens fortellinger.
Veiden Brakstad jobber i dag ved Falstad-senteret, og har tidligere forsket på og skrevet om medias fremstilling av humanitære katastrofer. Og det er medier hun bruker som primærkildemateriale i denne fortellingen også. Hun skriver kildenært og har med vilje valgt å inkludere en del veldig lange sitater, både fra norske aviser under og etter krigen og folkemordet, og fra norske jøder. Og dette er et grep som fungerer godt. Vi får hele kunngjøringen om at alle norske jøder skal få påtrykt en J i passet, og hvem som regnes som jøder, og det er rystende å lese norske aviser forklare begrepsbruken, selv når man kjenner historien fra før. Veiden Brakstad sier at noe av grunnen til at hun bruker så lange sitater er at hun ikke vil at hennes analyser skal stå i veien for hva kildene selv har å si, men jeg er glad hun ikke fulgte det opp fullstendig, for hun gir oss også gode analyser.
Dette er en bok om folkemordet like mye som om tida etterpå. Vi får en forklaring på hva folkemord (og dette spesifikke folkemordet) er, og hvordan dette ble gjennomført. Prosessen var stegvis, nettopp for å skape falsk trygghet. Det er mye her som ikke er ny informasjon, men som er oversiktlig og vel presentert, og en god påminner om at deler av prosessen «ble gjennomført i full offentlighet.» Her er det mange koblinger til en annen bok som kommer ut denne høsten – Synne Corells Likvidasjonen: historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom.
For denne spesifikke minoritetsgruppen lå det en vanskelig dobbelthet i perioden etter 1945. Som Veiden Brakstad viser så ble de norske jødenes situasjon sett, i den forstand at de ble anerkjent som ofre for «Tysklands forferdeligste forbrytelse i Norge» og dermed ofre for den samme overgriper som det okkuperte Norge. Men samtidig ble deres situasjon ikke forstått dersom interessene deres kom i konflikt med majoritetsnordmenns eller statens. Mediene presenterte nordmenns mot og tyskernes sadisme, men omtalen av norske jøder forsvant når virkeligheten ikke passet med disse to fortellingene.
Veiden Brakstad bruker en spesifikk familiehistorie som en rød tråd gjennom boken – om Rosa Kahn som ble drept i Auschwitz og hennes oldebarn som mange år senere flyttet inn i huset ved siden av den mannen som satte henne på toget sørover i 1942. Dette blir en slags rammefortelling som kan eksemplifisere de forskjellige delene av denne historien om arrestasjoner, flukt, folkemord, og tilbakekomst, og det at både historien, traumer og tap lever med oss og videre i neste generasjon. Jeg har ett lite ankepunkt: Jeg synes vi får litt for lite av denne historien ad gangen, og det kan føre til litt forvirring, særlig i begynnelsen. Men dette er en kort bok, og det er mye som skal med.
Alt i alt er denne boka forbilledlig formidling av andres og egen forskning. Mange av innsiktene Veiden Brakstad formidler er ikke nye – hun lener seg på en tradisjon – men de er heller ikke nødvendigvis en del av det norske kollektive minnet av krigen og etterkrigstiden. Men, som Veiden Brakstad både skriver – og viser – «Holocaust er også norsk lokalhistorie.»
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
