Av Aasne Jordheim
Publisert 14. juni 2020 kl. 22:01
Jeg er blitt litt utfordret av førsteamanuensis Pål Berg Svenungsens bok om korstogene i middelalderen. Den har trykket på noen ømme punkter som handler om formidling; hvordan går man best til verks overfor et komplekst stoff? Hvordan skape engasjement uten at det går på bekostning av nyanser og poeng? Basert på min lesing av Svenungsens bok tror jeg et svar må skjelne mellom det å skape en øyeblikkelig effekt og en effekt som er mer langtidsvirkende.
Jeg syntes det tok for lang tid før vi kom ordentlig i gang. Det blir for mange detaljer, tenkte jeg, det blir litt tørt, selv om begynnelsen er saftig nok, med pave Urban IIs tale om hevn (som følge av persernes angrep mot de kristne i øst). Forfatteren redegjør istedenfor å dra deg inn i problematikken, tenkte jeg også; han lager bolker istedenfor å utdype, han er mer nøye enn han er en formidler. Svenungsen skal ha med poeng istedenfor å forføre, var min konklusjon, for det første kapitlet hadde gått noe tregt, og det hadde det gjort litt lenger uti boka òg.
Men det andre og lengste kapitlet, Hvor og når foregikk korstogene? (det startet i 1095, og varte i cirka 500 år), er spennende. Her skildres korstogene i korte trekk, og vi får høre om sult, slit, sykdom, bakholdsangrep og annen nedslakting. Målet var å befri Jerusalem, i hvert fall i de store korstogene, selv om det etter hvert også dreide seg om kamp mot kjettere innad i Europa. Alt er nøkternt skrevet, her og der ispedd noen bemerkninger som «det skulle vise seg skjebnesvangert» og «det endte katastrofalt». Alt er selvsagt også sett på lang avstand, og til sammen gjør dette at mye av spenningen siver frem mellom linjene og slik gir stoffet et ekstra lag.
Burde Svenungsen ha formet stoffet slik at det ble mer spenning hele veien? Boka er rettet mot både studenter og et allmennpublikum, og for studentenes del er sikkert detaljer og tørre fakta viktige ingredienser. Men hva med lystleseren? Lystleseren vil ikke ha punkter og bolker, men et stadig driv. Kanskje forfatteren burde ha snudd litt på det, kommet med påstander eller en scene først, for så å nyansere og bringe inn detaljene?
Det siste kapitlet er også interessant. Da går vi fra beskrivelsene til fortolkningene. Etter en hendelse kommer jo alltid fortellingen – fortellingen om hva det hele var. Og hva var egentlig disse korstogene? Vi blir presentert for fire ulike tilnærminger, og det som forfatteren i hvert fall slår fast, er at de aldri førte til et brudd mellom kristendom og islam, slik noen i dag visstnok har interesse av å påstå. Hva om forfatteren isteden hadde brukt en av disse tilnærmingene som en inngang til stoffet, for så å utvikle vår forståelse derfra. Hadde det blitt bedre?
Ja, tenkte jeg først, men så ble jeg usikker. Etter endt lesning og litt ettertanke sitter jeg jo her med et fyldig og til dels levende bilde, og like viktig, med en bedre forståelse av hvordan et historisk materiale snekres sammen. Noe har derfor skjedd på veien; delene har skapt en helhet, som vel også jeg har vært med på å lage.
Hva jeg er sikker på: Alt som står på linjene, bør være korrekt, og ikke som her, med typiske ordrettingsprogramfeil som «brukt» istedenfor «brakt» og haugevis med elendig kommasetting. Et korstog neste!
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
